Rare kjerringa.

Jeg er nok ikke skrudd helt rett sammen. En 66 år gammel kjærring for vanligvis ikke idrettskade, men det gjør jeg. Så sist uke var det senebetennelse i handa, og denne uken betennelse i muskelfestet bar øret. Jeg viste ikke en gang at man har muskler der, men slik er det. Jeg er nok dessverre ikke helt som jeg skulle vært. Kroppen er sliten , men hodet og hjertet vil mye så da kræsjet det litt noen ganger.

Nå skjer det så mye og det å kunne gjøre koselige ting , lære noe nytt, kunne mosjonere eller om jeg tar i litt til å  påstå at det er trening gjør dagene gode. Da jeg var hos min svigerinne på Verdal læret jeg å sy ruter på en ny måte. Det måtte jeg bare prøve, og her er starten på noe som skal bli en løper. Så renner det over som vanlig og jeg ser for meg en i blåfarger. Har noen stoff som jeg tror blir fine sammen, men først måtte jeg sy en høstløper.

 

I kveld er vi invitert på ost, kjeks og kortspill hos Ella og Tron. Det gleder jeg meg til.

 

 

 

Drømmedag…

Vi hadde en fantstisk dag hos Bjørg og Ivar på Verdal i går. Nydelig høstvær slik at man kunne sitte ute i deres flotte hage. Masse inspirasjon fra Bjørg som er en kløpper med symaskinen. Nå vil jeg bare sy, men i dag skal jeg først til legekontroll og så på fødselsdagsselskap hos min datter.

Været i dag er ikke like fantastisk, det har regnet i natt og temperaturen har tatt en annen vei på måleren. Men om det blir litt opphold nå så sykler jeg til den andre siden av byen hvor min lege har kontor. Nå når klokken tikker mot en kjøligere årstid bør vi nok komme oss ut så mye vi bare kan, sanke d-vitaminer og overskudd så det holder månedene foran oss.

 

 

 

Første møte på lenge.

På denne dagen i 2006 postet jeg mitt første innlegg. På den tiden var det lite voksne bloggere, men etter hvert har det kommet til mange, noen har kommet og noen har gått, noen har jeg blitt gode venner med og mange andre har jeg fulgt. Mye har skjedd i løpet av disse årene. Årene har tatt meg naturligvis, livet har endret seg mye på godt og vondt, det har vært mye fint og noe vondt, men slik er det vel for oss alle.

I går var det møte i quiltelaget forførte gang siden pandemien kom i februar. Vi er over 100 stk på møtene så det har nok vært et stort løft for styret å få dette til. Usikkerheten man følte på forhånd forsvant fort, her var alt lagt til rette for smittevern. Et kjempelokale og så de forholdsreglene som var nødvendig gjorde fort usikkerhet til trygghet og jeg koste meg masse. Vi hadde en kjent skikkelige i quiltevegrden som innleder, hun viste oss den ene flotte tingen etter den andre. Slik som dette fine teppet.

 

I dag skal vi kjøre til Verdal for å besøke min svoger og svigerinne.. Begge disse er kreative og flinke med håndarbeid. Min svigerinne Bjørg er en mester med det meste, hun quilter, syr klær til oldebarna, lager de fineste kortene du kan tenke deg og kan det meste. Jeg håper på å få se noe av det hun holder på med og bli inspirert.

Alt vel….

Nå har jeg hatt besøk av to av mine søsken denne helgen og da går tankene til hun som ikke lengre er her, men som likevel har sin plass med oss og i oss. Det er ikke mange dagene jeg ikke tenker på og så savner henne masse. I morges våkent jeg å tenkte straks på at det er september, første høstdag, men også den måneden da mange av oss fyller år, deriblant hun.

Pandemien er ikke lett å få bukt med, det kommer stadig nye grupper med smitte. Jeg lurer litt på hvor lenge dette skal stå på, men enn så lenge må vi bare forholde oss til de smittereglene som er.

Forrige dagen overasket gubben meg med en brand ny smartklokke og jeg elsker den. Den måler alt og litt til. Hvor mye søvn, hvilken søvn, puls i øyeblikket, puls i snitt, hvor du går, hvor langt du går og hva du ellers måtte begjære. Litt av et leketøy for mor.

I dag skal vi på Landhandleren på Rotvoll og kjøpe gode ferske grønnsaker til suppe. Jeg er kjempeglad i en god grønnsaksuppe med masse spennende grønnsaker i. Gleder meg.

 

Et dikt……

Enda en helg er over og vi starter på nytt med en ny uke. Tapasmiddagen i går gikk fint og jeg tror gjestene koste seg. Man blir litt sliten, men det er også masse kos med å lage i stand. Jeg liker det egentlig, det å lage til noe godt og så invitere slekt og venner og ha en koselig kveld sammen.

I dag skal Linda og jeg gå til Heimdal en tur på en mil tur/retur.  Men så venter en kopp kaffe der før vi går hjem igjen. Resten av dagen tenkte jeg å ta det veldig med ro på hobbyrommet. Har litt på gang der som krever litt tid og oppmerksomhet.

Så begynte jeg å trekke på et dikt i helgen og lette det frem nå i dag. Har vært litt opptatt av helgens årsmøte i AP og tenkt mye på det. Det er vel egentlig ingen fellesnevner her, men av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på det.

Et dikt er vel som et bilde, vi ser forskjellige ting og føler forskjellig. Men dette sier i alle fall meg masse og mest av alt sier dette diktet meg at vi har så mye fint, pass på og vern om det, ikke la våre egne ambisjoner gjøre oss til noe vi ikke vil være.

 

Stig Holmås sier i diktet “dikt til mine barn” fra 2018:
Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.
Den sultne ser ikke det vakre.
Den trette orker ikke elske.
Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.”

 

 

Sånn ble det….

I natt har min bror overnattet her. Han kom til Trøndelag med flyttelast i går kveld og dro ned til Oslo igjen i dag. De bygger hus, men det er ikke ferdig før til neste sommer så i mellomtiden må de bo i feriehuset på Glåmos.

Alt dette er veldig koselig, men noe annet har opptatt meg denne helgen. Årsmøtet i Trøndelag Arbeiderparti og alt bråket rundt valgene der. Jeg har alltid ment at det er en ærlig sak og stille seg til disposisjon. Det å ha ambisjoner og lyst til å gjøre en jobb kan vel bare være bra. Og så for demokratiet bestemme hvem man vil skal representere dem. Mange ville ha Trond Giske og jeg er en av dem. Jeg tror på en ny sjanse og Trond må da ha gjort opp for seg til nå. Men slik ble det ikke, en ny sak…mange år gammel kom opp og det var det. Umulig å forsvare seg, umulig å stå i mot. Triste greier med lange kniver…man kan ikke snu ryggen til. Jeg vet ikke helt om dette er mitt parti lengre.

Så til noe litt hyggeligere, tapas hos oss i kveld. Bruker vel dagen til å forberede, men så skal vi kose oss med gode venner. Det regner her, men snart skal jeg ut på tur.

 

Jeg var redd.

Da jeg var barn var jeg livredd for sprøyter. For ikke lenge siden fortalte barnebarna at de skulle ta sprøyte, den skulle etter det de ble fortalt være kjempestor. Jeg satt og tenkte på min egen opplevelse fra ungdomsskolen da klassen min var innkalt til helsestasjonen for å ta BCG (tror jeg det het). Vi ble stilt opp etter hvor i alfabetet den første bokstaven i etternavnet var. Dessverre var det ingen som hadde et navn som første dem foran meg i køen og jeg stod der vettskremt etter historiene de før oss serverte om kjempestore sprøyter og en helsesøster som var både hardhendt og illsint. Mens jeg stod der og prøvde å manne meg opp til den fæle opplevelsen sviktet plutselig motet. Jeg fikk se en dør med WC merket og sprang dit, låste der og ventet på hva som skulle skje videre.

Det tok ikke langt id før jeg hørte læreren på døren. Han var i første omgang, mild og snill i stemmen, men etter forgjeves å banke en stund ble det verre både for han og meg. Jeg kom ikke ut hva de så enn lokket eller truet med. Jeg var redd og ble reddere og reddere for sprøyten og etter hvert enda mere for hva jeg hadde stelt i stand. Det ble ingen sprøyte den dagen og jeg er ikke i stand nå til å huske om jeg noen gang fikk den siden heller.

Nå i går var jeg på sykehuset for kontroll av handa mi etter det fæle bruddet og to operasjoner. Den har vært veldig vond så jeg var redd platen hadde rørt på seg, men den satt fint på plass. Derimot var det senebetennelse og nødt endog med en kortisonsprøyte. Jeg blunket  ikke en gang da legen satte sprøyten. Man er blitt litt for vant til slike ting.

 

Endelig ferdig…..

Etter en stund med oppsving av pandemien så var det ingen nye tilfeller her hos oss det siste døgnet. Livet er litt andelenes om dagen, man må planlegge bedre, vurdere alle ting og ikke bare gjøre det slik det var før. Noe av det sosiale er borte, men vi har vent oss til det og gjør det beste vi kan for å ha mening og aktive hverdager, I dag skal vi på sykkeltur og det blir aldri galt. Vi prøver å unngå kollektivtrafikk og så langt har det gått veldig bra.

Jeg har endelig mannet meg opp og blitt ferdig med restemonsteret. Det ser ikke så mye ut, men jeg har svettet noen timer over dette teppet. Nå ligger det på gjesterommet og jeg kan gjøre andre ting.

Jeg har så mange ting jeg vil gjøre og alt for liten tid. v