Det er håp i hengende snøre.

I går tilbød gubben og jeg handlehjelp til de i borettslaget som av forskjellige grunner må holde seg inne. Virker ikke som det er mange her enda, men noen er jo satt i karantene og da kan det jo være litt vanskelig. Så skal vi ha en klapperunde i ettermiddag hvor vi går ut på verandaen og klapper for alle de som holder oss i gang. Markerer vel også solidaritet og  det å kunne viste at denne situasjonen gjelder oss alle. Viktig nå å holde kontakten selv om det er på en litt annen måte.

Livet er jo veldig begrenset og alle de arenaene man har for sosial kontakt er redusert, men vi gjør så godt vi kan ved å være forsiktig, men ikke hysterisk. Turer ute må til, i alle fall så lenge vi er friske. Så har jeg jo symaskin og selv med en hand får jeg til litt. Sydde ferdig løperen i går og fått ferdig en topp til meg selv.

Løperen på plass på bordet.

Vet ikke helt hva jeg ser etter her, men jeg er alltid litt flau når jeg blir fotografert.

Livet er tøft for mange om dagen, men vi får stå i det og støtte og hjelpe hverandre som best vi kan. Hørte på nyhetene at den første vaksinen er satt. Vi kan bare håpe….

Ikke bare bare….

Det skjer ikke mye om dagen, men slik må det bare være nå. Litt rart å tenke på hvor stor skade et bitte lite virus kan gjøre og alle de tiltak som må til. Arbeidsplasser stengt ned, folk som sitter hver for seg og er spent på hva som skjer. Jeg er takknemlig for mannen og hunden som begge to er viktig for min trivsel nå. Men tenker mye på alle de som i ikke har noen.

Det er tøft for de som sitter med ansvaret nå og som skal holde samfunnet i gang på best og tryggest mulig måte.

Sånn går nå dagen.

Jeg er litt forvirret om dagen. Noen med mistanke om sykdom er satt i karantene, men egentlig er det vel to grader av den karantenen og vi andre sitter der vi også. Nå er det nok sikkert et nødvendig og bra tiltak og det å følge reglene er en nødvendighet for alles beste, men likevel. Vi hadde gledet oss stort til hyttetur, men nå har myndighetene frarådet det så da respekterer vi selvsagt det.

Hadde jeg hatt to gode hender så hadde det vel vært bedre, da kunne jeg vasket rundt og gjort unna litt av mine forsømmelser som husmor. Fylt fryseren opp, skiftet gardiner og alt slikt morsomt, men jeg er nok hemmet av en hand med skinne noen uker enda. Nå kan vel dette bli langvarig så det kan vel bli alt dette og mere til før vi slipper løs igjen.

Nå prøver jeg å sy litt da. Trer maskinen med venstrahanda og sliter vel litt med det også, men denne puten er blitt til og en løper til spisestuebordet med det samme mønsteret er snart ferdig. Så får vi bare håpe på bedre tider.

 

Det er rart om dagen….

Livet er merkelig om dagen. Alle nyhetssendinger, samtaler med mere dreier seg om det store virusutbruddet. Alt stenges og livet er satt på vent. Nå må vi alle ta en for laget selv om det kan bli en tøff tid fremover. Jeg har vel selv ikke verdens beste helse, men jeg har mange mennesker rundt meg i risikogruppene og jeg tenker mye på dem. Vi har vel alle noen som bør beskyttes fra viruset og vi kan hjelpe dem ved å følge de instrukser vi får fra helsevesenet.

Vi har stengt strikkekafeen, pensjonistforeningen har null aktivitet, treningsenteret er stengt, beboermøter og årsmøter er utsatt på ubestemt tid.

Så er det barna, ingen skole, ingen fritidsaktivitet og så skal de vel ikke omgås mere enn nødvendig selv om de er friske.

4 smittede-20 smittede-100 smittede. 200 smittede, 400 smittede og siste i går 800. Skremmende…..

 

Kvitt gipsen nå.

Endelig er den store tunge gipsen erstattet med skinne. Betydelig enklere, men enda veldig i veien. Må nok innrømme mye anger i forhold til hele denne saken. Jeg angrer på den sykkelturen og jeg angrer på operasjonen, burde nok ha holdt på mitt og latt det være. Men gjort er gjort og så blir det vel bra til slutt. Egentlig rart hvert fort livet snur. Man drar glad og fornøyd avgårde på sykkeltur og et par timer etter er man på vei til sykehus i ambulanse og så alt det som skjer etterpå.

Det var litt ekkelt på sykehuset i går. Store plakater med advarsler om. Coronaviruset. Ingen ville håndhilse og stemningen var avventende.  Folk ser på hverandre og jeg som har kronisk hoste fikk noen ikke helt elskverdige blikk.

Nå fikk jeg innkalling til tannlege, optiker, enda en ergoterapaut time og ultralyd av hjertet, alt på en dag i går. Kunne nok vært like glad for å slippe alt dette selv om det bare handler om kontroller.

Så skal jeg prøve med litt positivitet. Det er slik at solen skinner, det finnes hestehov, de spiller Jonas Fjelds  engler i sne på radioen og den liker jeg. Jeg har ikke gips, og skal prøve meg på symaskinen i dag. Så må man ut i finværet. Det kunne nok ha vært mye verre.

 

På tide….

Så har endelig noen tatt tak i vår nyeste bekymring…det  viruset som tar løst over hele verden. I Italia har de satt i gang tiltak…grenser er stengt og så får vi se…

Nå er ikke jeg ekspert på Coranavirus, men så smittsom som det er…trenger  man vel ikke oppsøke smittekildene.

Det er endelig søndag og i morgen skal jeg ta av gipsen, ta stingene og så skal jeg få en skinne på. Nå vet jeg ikke helt bevegeligheten med en slik, eller hvordan den ser ut, men sikkert bedre enn den klubben jeg har nå.

I dag er det mildvær her i Trondheim og vi skal ut på tur.  Så i morgen håper jeg på litt bedre bevegelighet.

 

 

Livet på solsiden.

Åsta og jeg var akkurat ut på dagens første luftetur. Det var friskt og kaldt slik det ofte er om natta på denne tiden av året, men det er ofte det som borger for en fin dag så det gjør ingen ting. Linda og jeg har funnet årets første hestehov. Fem eller seks lubne knopper av pur glede og løfte om en snarlig vår. Jeg kjente gleden of forventningen boblet i kroppen. Verdens fineste, årets første hestehov.

I går var gubben og jeg på kosetur til byen. Ingen spesielle ærend, bare gå å se. Nå liker nok jeg det bedre enn han, så det blir ikke alt for lenge, men dog.

Jeg har hatt mye tid til overs i disse gipsetider, så da er TV én god å ha. The handsmaids tale på HBO fantastisk, Som en bok du bare må få med slutten av. 3 sessonger er derfor unnagjort, den siste episoden halv to i natt.

 

Sannelig ble det kake.

I går var jeg vertskap på møte i Quiltelaget. Til alt overmål hadde jeg også skrevet meg på som kakebaker. Ikke det smarteste jeg har funnet på ettersom høyre hånden er gipset. Det ble et skikkelig venstrerhåndsarbeid som gubben med et glimt i øynene så presist påpekte. Langpannekrydderkake med kaffekrem har blitt en stor favoritt.   Men han er rimelig oppgitt over kjerringa som  ikke helt greier å kjenne sin egen begrensning. Over 100 quiltedamer kom i alle fall i går for en fin kveld med foredrag om moderne quilting og mye annet. Kaken forsvant fort og da gikk jo det bra. Etter sigende er det evne der det er vilje og det stemmer nok til en viss grad.

I dag har jeg invitert tre nabodamer på lunsj. Tenkte jeg nok skulle greie å få til noen scones. Så er det tur med Linda i ettermiddag.

HELDIG…..

Denne gangen er gipsen blitt en tvangstrøye. Jeg føler meg fanget og får nesten en form for angst. Jeg prøver å overbevise meg selv om at dette egentlig er en liten sak og ikke minst bare en liten periode, men det synker ikke helt inn.

I går fikk jeg denne flotte mappen av min venn Ella, så det er jo lett å finne positivitet, men jeg får ikke til mye og det er litt frustrasjon.

 

Så er det nok verre for min venn Anne som har operert en fot. Vi var begge på strikkekafe i går. Så går jo dagene og møter en dag hvor dette er over. I mellomtiden skal jeg pense tankene mot alt det som er bra.