Jeg var redd.

Da jeg var barn var jeg livredd for sprøyter. For ikke lenge siden fortalte barnebarna at de skulle ta sprøyte, den skulle etter det de ble fortalt være kjempestor. Jeg satt og tenkte på min egen opplevelse fra ungdomsskolen da klassen min var innkalt til helsestasjonen for å ta BCG (tror jeg det het). Vi ble stilt opp etter hvor i alfabetet den første bokstaven i etternavnet var. Dessverre var det ingen som hadde et navn som første dem foran meg i køen og jeg stod der vettskremt etter historiene de før oss serverte om kjempestore sprøyter og en helsesøster som var både hardhendt og illsint. Mens jeg stod der og prøvde å manne meg opp til den fæle opplevelsen sviktet plutselig motet. Jeg fikk se en dør med WC merket og sprang dit, låste der og ventet på hva som skulle skje videre.

Det tok ikke langt id før jeg hørte læreren på døren. Han var i første omgang, mild og snill i stemmen, men etter forgjeves å banke en stund ble det verre både for han og meg. Jeg kom ikke ut hva de så enn lokket eller truet med. Jeg var redd og ble reddere og reddere for sprøyten og etter hvert enda mere for hva jeg hadde stelt i stand. Det ble ingen sprøyte den dagen og jeg er ikke i stand nå til å huske om jeg noen gang fikk den siden heller.

Nå i går var jeg på sykehuset for kontroll av handa mi etter det fæle bruddet og to operasjoner. Den har vært veldig vond så jeg var redd platen hadde rørt på seg, men den satt fint på plass. Derimot var det senebetennelse og nødt endog med en kortisonsprøyte. Jeg blunket  ikke en gang da legen satte sprøyten. Man er blitt litt for vant til slike ting.

 

8 kommentarer

Siste innlegg