Jeg tenker….

Ting er så rare for tiden, det er slitsomt med alle forsiktighetsreglene, det er slitsomt å ikke kunne omgås slik man vil og trenger. Det er slitsomt å ikke vite når og om ting blir normale igjen.

Jeg lurer på om vi kan bruke denne erfaringen til å leve på en litt mere bærekraftig måte. Kan vi avstå fra noen flyturer, vedta strengere regler om miljøkrav og minske det forbruket som skader oss selv og som vi alle er ansvarlig for.

Så håper jeg vi har lært at vi må gjøre oss mindre sårbare i forhold til å importere mat og andre nødvendigheter. Kan vi øke matproduksjonen, produsere medisiner og de tingene som nå er avdekket av nødvendigheter slik som smittevernutstyr  og bygge opp en beredskap for fremtiden.

Vil vi og kan vi eller er vi så fanget av alle bekvemmelighetene at vi er uten stand til å senke standarden.

 

6 kommentarer
    1. Jeg tror mye vil bli endret når/hvis denne pandemien har en ende. Og det er utrlig slitsomt mens det står på ja.
      Jeg tenker at arbeidslivet vil endre seg. Digitale løsninger er noe veldig mange får god trening i nå, så det vil sikkert fortsette i større grad enn det gjorde før. F.eks. det å ha møter på skjermen istedet for alle samlet i samme rom. Det kan også spare en del reiser, og tid.
      Og så tror jeg at flere enn før vil få sin arbeidsplass endret ved at det kanskje blir innført mer hjemmekontor. Da vil arbeidsgivere spare inn litt plass og utgifter til leie av lokaler, osv. For det viser seg jo å fungere ganske godt 🙂
      Det negative er kanskje at mange vil savne samvær med kollegaer osv. Så ikke sikkert alt er av det positive, hvis det går som dette.

    2. Ja, dette er ord til å tenke over for oss alle. Jeg undrer meg på hva høsten bringer? Kanskje får de unge og alle voksne en annen forståelse av at vi må dyrke selv, og at vi ikke trenger alle de luksustingene. Utrolig rare tider er det, og jeg ønsker meg tilbake til det sosiale aller mest, med slekt og venner.

    3. Mye å tenke på ja. Slitsomt å ikke vite. Liker ikke sånt jeg. Ikke bare når det gjelder coronaen. Men nå har jeg altså åpnet opp litt og omgås mine barn og barnebarn igjen, etter to måneder uten kontakt annet enn på face og mobil. Orka ikke mer rett og slett, og så lenge vi er friske alle sammen, eller ikke vet at vi er syke i det minste, så tar vi sjansen på det. Selv om jeg er i risikogruppa.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg