48 år.

Den 30. oktober for 48 år stod to litt skremte tenåringer foran presten i Døvekirken her i Trondheim. Nå i dag tenker jeg tilbake på alle de årene og ser at det er både langt og kort på en gang. Veien opp til alteret var lang selv om den sånn i kirkesammenheng ikke er det. Den gangen var det ikke mange som spådde ekteskapet slik det ble. Men jeg er gift med verdens beste mann og takket være han og all den kjærlighet han har gitt meg i alle disse årene har vi klart oss gjennom utfordringer, dårlig økonomi, sorger og masse masse gode ord, varme klemmer og fine opplevelser.

Min mormor rådet meg den gangen for 48 år om at man ikke skulle la solen gå ned over vårt vrede, ikke alltid like lett, men vi har gjort så godt vi kan. Min farmor var opptatt av at ekteskapet skulle vare livet ut. Vi har hatt mange gode eksempel å leve etter og selv om vi nok har funnet vår egen vei har vi nok også sett opp til de som har fått det til.

Skulle jeg gi et råd til nygifte i dag ville det være og sette av tid til hverandre. Ikke nødvendigvis de store tingene, men  del en flaske vi, tenn lys og ta en god prat.  Se etter de gode tingene og ikke heng seg opp i det som ikke er så bra og sist, men ikke minst ta på rosa briller legg godviljen til.

I dag blir det ikke mye feiring, men vi har planer til helgen. Nå i formiddag kommer fem damer, en iraker og en amerikaner hit for å lage esker. Jeg har min vane tro når nye ting dukker opp og har fått eskedilla. Når man så kombinerer det med godt selskap av gode venner har man en fin dag i vente. Irakeren og amerikaneren er studenter som ser på borettslaget her. De prøver å komme litt inder huden på folket her og hvordan vårt boligområdet fungerer på godt og vondt. Så da kommer de to ungdommer for å bruke en dag sammen med oss damene. I går dukket de opp på strikkekafeen. Måte le litt Overen ung iraker med  et stort tykt garn og bittesmå pinner, men damene hadde råd og snart hadde de lært å strikke.

8 kommentarer

Siste innlegg