En dag av gangen.

Tross smittevernsregler og alt slikt har vi et lite nettverk rundt oss, hvor alle er forsiktige slik at vi kan ha det sosiale livet vi alle trenger for å ha en bra hverdag. I går var noen av oss på kaffebesøk hos Anne. Hun vartet opp med sveler og en helt nydelig Pavolava. En god prat, masse latter og en skikkelig trivelig kveld. Vi gjør mye sammen, har vært på god gammeldags picnictur med smørbrød og kaffe på en rasteplass og vi har oppsøkt severdigheter i vår egen bakhage. Men dagene er roligere og aktivitetene er jo begrenset og slik må det bare være nå. Ikke vil jeg bli syk og ikke vil jeg gjøre andre syke.

I går fikk jeg pakke i posten med nye mønster og stoff og kan nesten ikke vente på å starte opp med noe nytt. Jeg arbeider med et stort resteteppe, har sydd ferdig toppen, fått hjelp med å sette det sammen og har qulitingen igjen. Men der ligger det, ser alt for stort, skremmende  og alt for krevende ut. Må nok opparbeide litt mot før jeg gyver løs på det arbeidet.

Vi har et nydelig vær om dagen, men kjenner likevel at det går mot kjøligere tider. Det å kunne være ute betyr mye for meg. Gå tur, sykle, eller bare sitte på verandaen med Jarle og et slag Rummy. Høsten kan jo være fin den også så vi kan få mange fine dager ute enda.

 

Siste tiden i bilder.

Kos med barnebarn på hytta.

 

Tar kjøringen på alvor.

 

 

Veldig mange sykkelturer har det blitt.

 

Åsta er med.

 

Masse kos innen familien. Datter Hege og Andreas.

 

 

To fine brødre.

 

Kjempekoselig besøk av bror Dag og svigerinne Wenche.

 

Mange fine småturer. Denne til Frosta.

 

Verdens koseligste kafe. Tantes hage ved Nidelven.

 

Mange stunder med venninne Anne.

 

Museumet i Selbu.

 

Noen av gjengen på tur.

Åsta er aldri langt unna. Her på badet.

 

På tur til festningen hvor jeg bodde fra jeg var 11 til  jeg giftet meg.

 

God venninne Ella alltid beredt til å hjelpe om det er noe.

 

Mye håndarbeid har det blitt.

 

 

Utsikt fra festningen.

 

Huset hvor vi bodde. Restaurant i dag.

 

Ella og jeg på vei til 70-årsdag.

Min beste venn og kjæreste Jarle.

 

En sommer er snart over. Selv med alle begrensninger på grunn av pandemien har vi kunnet gjøre mye sosialt. Vi holder oss borte fra store forsamlinger og folk vi er utrygge på, passer på og følge alle anbefalinger fra myndighetene og det har gått greit selv om det har vært mange forsakelser.  Selv i finværet er det enn annet drag i lufte. Men høsten kan bli fin den også.

Jeg er heldig som har en god snill mann, en fin familie og mange gode venner.Det har ikke blitt lange turer i år, men så en mulighet til å utforske nærmiljøet og få alle de impulsene som man trenger for helse og trivsel.

 

 

 

 

Lenge siden sist….

Nå er det lenge siden siste innlegg fra meg. Mye har skjedd i den tiden på godt og vondt, men jeg prøver å fokusere på de tingene som gir livet mening og glede. Livet er slik en berg-og dalbane hvor man erfarer og får kjenne på alle følelser. Hos noen er denne berg-og dalbane veldig bratt og hos andre litt slakkere og lettere å leve med. For min del er den nok veldig bratt, men jeg ville faktisk ikke hatt det annerledes. Det å kunne virkelig føle sterkt og ekte både sorg og glede, det er ikke alltid like lett, men etter 66 år har jeg lært å takle det.

Så kommer man ikke unna korona og lite har provosert mere enn akkuret det siden utbruddet i februar. Myndighetene og med dem alle de eksperter som kan pandemi har frarådet utenlandsreiser, store forsamlinger og annet ikke fordi de ikke unner folk en feriereise eller å feire sammen med andre, men for vår egen del. Og for å spare folk og samfunnet for følgene av denne sykdommen. Å så skal ikke vi kunne leve med det dette året. Vi hadde det under kontroll, men nå er vi på en vei vi kunne vært spart for.

Det sosiale livet har vært noe begrenset for meg som for de fleste andre, men en liten krets av familie og gode venner har vært gode å ha. Så turer både i nærmiljøet til fots og el-sykkelen som har blitt et must og verdens beste investering. Vi har heldigvis hatt en nogenlunde fin sommer så vi har vært mye ute.

Alle som har fulgt meg vet at jeg har vært veldig glad for hytten vår på trøndelagskysten. For et par uker siden tok min datter og hennes familie over. Vi tok takst på hytten og tilbød begge våre barn muligheten til å ta over ved å kjøpe den andre ut. Så nå ser jeg tilbake på 30 år som hytteeier og gledes over alle de fine stundene vi har hatt der ute og håper at det blir like fint for de som er der nå.

Har mye nå å vise frem så jeg vil nok legge ut litt bilder etter hvert.