Jeg tenker….

Ting er så rare for tiden, det er slitsomt med alle forsiktighetsreglene, det er slitsomt å ikke kunne omgås slik man vil og trenger. Det er slitsomt å ikke vite når og om ting blir normale igjen.

Jeg lurer på om vi kan bruke denne erfaringen til å leve på en litt mere bærekraftig måte. Kan vi avstå fra noen flyturer, vedta strengere regler om miljøkrav og minske det forbruket som skader oss selv og som vi alle er ansvarlig for.

Så håper jeg vi har lært at vi må gjøre oss mindre sårbare i forhold til å importere mat og andre nødvendigheter. Kan vi øke matproduksjonen, produsere medisiner og de tingene som nå er avdekket av nødvendigheter slik som smittevernutstyr  og bygge opp en beredskap for fremtiden.

Vil vi og kan vi eller er vi så fanget av alle bekvemmelighetene at vi er uten stand til å senke standarden.

 

Takk ikke så verst….

Vi har ikke vært helt heldige med været mens vi har vært her ute på hytte ved  trøndelagskysten, Regn, regn og mere regn har vært fasiten. Men vi har hatt en del og gjøre slik det alltid er når vii åpner hytta etter en lang vinter.  Så har vår datter med familie kommet for å være til i dag før de drar hjem til jobb og skole. Både datter og svigersønn har hatt hjemmekontor så vi føler oss rimelig trygge rundt dem.

Nå har vi litt utarbeide og litt finvær så er vi klar for en ny sesong. Det er noe med roen her ute som setter skuldrene på plass, selv når det regner slik det gjør nå.

Dagen før vi dro hit skulle jeg sykle en tur, underveis hørte jeg plutselig et smell, det var lyden av en mobil som takket for seg. Ut av lomma og rett i bakken. Nå ser den ut som om den er angrepet av en edderkopp. Så mistet jeg en stor del av en tann og den lykken jeg følte over noen få tusen i skattepenger rant ut i sanden. Trenger ikke tenke mere på dem nei, de har fått ben å gå på.

 

Endelig hyttetur.

I dag er det endelig hyttetur. Men først må jeg en tur på sykehuset for at legen skal se på handa mi. Det kribler godt i magen nå, det er alltid spennende å se hvordan det står til etter vinteren. Vi har hatt tre skikkelig fine vårdager nå, men i dag ser det ikke særlig lovende ut. Helt overskyet med lovnad om regn.

I går ble det en ny tur på sykkelen, denne gangen til midtbyen for å ta en kopp utekaffe med Anne. Så tok jeg radioen med ut og satt på verandaen med strikketøyet. Handa vil ikke helt etter operasjon og seks uker med gips/skinne, men jeg får da til litt og det gjør jo tilværelsen litt bedre, nå når livet er så begrenset.

Hver vår må jeg ta turen innom kirkegården ved Nidarosdomen. Store områder dekket av disse nydelige blå blomstene. Et velkomment syn..et av de beste vårtegnene.

Symaskinen har fått prøvd seg da og en ny veske har blitt til. Mi vane tro får jeg dilla og nå har jeg vesker så det rekker og litt til.

 

Endelig….

Endelig har våren kommet hit til trøndelagen. På høy tid etter to måneder med et heller utrivelig vær, selv til denne landsdelen og være. Man blir nesten som en gammel ku, springer ut i herligheten med en stor grad av overmot.  Folk kryr ut, men vi kryr ikke nære hverandre. Prøver så godt vi kan å unngå smittespredning så da har vi god avstand.

Årets første sykkeltur er unnagjort og en ny er på gang i dag. Jeg elsker el-sykkelen min. Den aller beste investering nest etter gubben, barna og hunden. Hadde nok valgt et par av dem før sykkelen, men bare så vidt.

 

Når vi ikke sykler så går vi tur, det er det som gjelder om dagen, tur og håndarbeid. En ny bag er på gang, sliter litt med glidelåsen, men tror jeg har funnet ut av det.

Bildet er tatt på toppen av bakken ovenfor bydelen hvor jeg bor. Åsta er naturligvis med.

Litt håndarbeid.

Gips og skinne er endelig tatt av og alt ser veldig bra ut. Så kan man endelig utfolde seg kreativt igjen og symaskin og strikkepinner har blitt funnet frem igjen. Løperen heter en fjær blir til fem høns og mønster til luen er fra Familien.

 

Håp…

Slik denne tiden er,  trenger vi håp. Vår er håp, håp i hvert eneste lille lysegrønne spire, et håp om bedre tider, alle de  enkle gleder vi står foran, varme, sitte på en benk på hytta og se på fjorden, høre bølgene slå mot land.

Den grønne årstiden, hvor man slik man overvinner vinteren overvinner viruset som har endret livene våre på ubestemt tid. Dagene består i stor grad av korona og regler for å unngå smitte. Hver nyhetssending legger bilder i hodet om mennesker som sliter på alle mulige måter. Nye dødstall, hvert eneste av dem en tapt liv, sorg og håpløshet.

Jeg for min del tenker hver dag på hvor heldige vi er her på berget, og selv med alle de fordeler vi har må enkelte være seg selv nærmest og snu ryggen til alle gode råd fra myndighetene og ved det sette andre i fare.

Nå har det snødd i et og et halvt døgn. Store mengder med nysnø som laver ned, trør inn i sinnet og tar bort håpet om en snarlig vår og bedre tider.

Når alt dette er sagt så har vi det bra. Vi forholder oss til tingene slik de er og gjør det beste ut av det. Det var nok bare det fjerde snøfallet i løpet av påsken som la seg litt for tungt på skuldrene.

Vi henger med.

I går hadde vi endelig en grei dag, i alle fall slik værmessig. Det var overskyet, men mildt nok til å grille pølser ute sammen med Hege, Bjørnar og gjengen. To meter og et bord i mellom, ingen klem til barnebarna, men det er slik det må være nå. Jeg kjente hvor godt det var og være litt sammen og dagen ble god av den grunn.

Nå i dag ser det enda litt gråere ut så vi kan vel vente regn eller snø igjen. Jeg ser aldri værmelding så det er bare å vente å se.

Nå gleder vi oss til endelig å få dratt til hytta. Har ikke vært der siden vi stengte i høst. Vi har mye arbeid på gang der ute, vi skal så grønnsaker, rydde rundt hytte, vaske skikkelig etter vinteren og legge på mange senger.

I dag er det lammelår på gang, et av årets høydepunkt så da henger det en gulrot der fremme i dag også.

 

Det går bra….

Hurra det snør det snør…`-(,

men jeg er ikke særlig glad for det. Nå er det på tide med vår og i år er den ekstra etterlengtet. Heldigvis er hytteforbudet opphevet om en stund så da får vi dra å se hvordan den gamle rønna har hatt det i vinter. Sliten gamle fine hytta vårres. Vårt paradis på jord. Jeg gleder meg masse nå, har planer om å plante grønnsaker og så en bitte liten plen.

Forøvrig må vi vel alle begynne å tenke litt på en annen måte nå. Halvparten av maten vi spiser er importert fra andre land. Vi må spørre oss selv om det kommer til å være mulig i fremtiden. Vi har fått en liten smak nå. Ta skjeen i den andre handa, støtt all matproduksjon i Norge og kjøp norsk der det er mulig.

Ellers har vi det greit, vi prøver å ta situasjonen med et smil, være forsiktig, men ikke hysterisk. I går hadde vi bedt Anne på middag. Hun har sittet alt for mye inne nå ettersom hun ble operert i foten 14 dager før Koronaen. Hun har ikke vært med noen andre enn oss. Det var trivelig med litt selskap, mens vi spiste svinestek og ostekake.

Pilen peker rette veien. Vi får glede oss over det.

Det snør….

Jeg våknet veldig tidlig i dag og lå å så på skyene som drev sakte forbi utenfor. En lignet på en trebent elefant. Jeg lå å så den kom til høyre i hjørnet av det første av tre vinduer. Først gikk det sakte, men  da den kom til det siste vinduet kom vinden og dro elefanten ut av syne. Så begynte det å snø tett igjen og her er vi.

Sosialt samvær begrenser seg stort sett til en prat over verandakanten. I går kom Ella innom med flotte påskebrikker til å sette krusene på. Stod på trygg avstand å pratet litt før hun gikk igjen. Akkurat det med det sosiale er vanskelig nå. Jeg savner det å kunne gi og få en klem og ikke minst å være sammen.

Åsta forstod lite i går da vi gikk innom vår datter som bor rett nede i veien her, leverte posen med gjær jeg hadde kjøpt for henne og så gikk hjem igjen.

I går ringte oppdretter Vibeke og lurte på om vi ville ha valper på Åsta. Vi er litt i tenkeboksen enda, men i tilfelle må hun ta seg av det. Har ikke noe særlig overskudd av energi for tiden og tre fire små valper er antagelig i overkant nå om dagen. Det siste er frustrerende for jeg har alltid hatt mye energi, arbeidet mye og orket mye. Nå klarer jeg med hverdagstingene så jeg skal ikke klage, men med to autoimmune sykdommer er det vel slik det er.

Hadde så smått begynt å tenke på vår på verandaen og så kom snøen.