Det skal jo være regnbuer…

 

En av de tingene man gjør for å oppmuntre hverandre i denne koronatiden er å tegne regnbuer. Jeg har sett mange av disse nå, de aller fleste barnetegninger. Jeg så en fin på gangstien utenfor en dag og stoppet litt for å tenke på hva en regnbue egentlig symboliserer. Vi har jo krukken med gull som angivelig skal stå i enden. En krukke med gull vil igjen symbolisere velstand og trygghet for fremtiden. Men det er også farger som bryter gråheten i regnværet, solen som skinner igjennom og lover lysere tider.

Så da hiver jeg meg på og ønsker dere alle en regnbue, sol i regnet og bedre tider.

 

Det har snødd mye her i Trondheim det siste døgnet. Det kunne nok vært like greit om det ikke ble slik nå, men det kan vi nok ikke gjøre mye med. I mitt hode er det vår som gjelder nå, men enda nå, om jeg ser ut av vinduet snør det tett. Stakkar hestehoven er dekket av hvit snø og hvitveisen får vi vel vente litt på enda.

Jeg savner mye nå i dise tider og en av de tingene jeg savner mest er besøk av barnebarna. I går kom de tre som bor rett nedenfor her på veranda besøk. Det vil si, de står utenfor å veksler noen ord. Yngstemann hadde med gave til oss. Gull og edelstener hadde nok ikke nådd opp i mot det flotte påskehilsenen han hadde laget. En søt liten dorullkylling og så dette koselige kortet.

 

Denne kjærligheten er så til de grader gjensidig.

Dagene går i stor grad i samme tralten. Vi prøver å ta en skikkelig tur hver dag og ellers alt det en og en kvart hand tillater. Men med gubbens hjelp får vi til en god del. Jeg har begynt nedtelling. Om 8 dager er det gått seks uker og da får jeg forhåpentligvis kvittet meg med skinnen. Jeg ser for meg gode dager med håndarbeid og slike herligheter. Det. gjenstår en videokonferanse med ergoterapeuten og så er det forhåpentligvis tut og kjør.

Jeg har bestemt meg for ikke å brekke noe mere. Jeg gjorde unna min del første gangen. Handleddet helt knust. To operasjoner 13 uker med gips og de begrensninger det medfører. Jeg har da  fått angret på den sykkelturen.

Ikke så greit nå om dagen.

Nå om dagen er det virus for alle pengene og litt til. Det er det som gjelder i nyhetene og det er det som gjelder i telefon og samtaler mennesker imellom. Det er vanskelig å ta inn over seg den sårbarheten et slik lite virus fører med seg. Mennesker mister jobben, det vil bli konkurser og store ringvirkninger på både samfunnets og arbeidstakeres økonomi.

Jeg selv har bestemt meg for å gi meg selv noen fristunder fra alt og hører bare på en kort nyhetssending i radio om morgenen og så Dagsrevyen om kvelden. Orker ikke forholde meg til det hele tiden. Det er noe med å leve mens man lever også . Og man trenger litt positivt påfyll inne i mellom ved å legge det litt til siden og gjøre andre ting.Det har blitt mye HBO og Netflix i det siste. Handa mi setter noen begrensninger og da er det mye tid til overs.

I dag har jeg videokonferanse med ergoterapeut. Man vil jo helst ikke ha unødvendig oppmøte på sykehuset og det er jo greit. Kanskje en ide for fremtiden og det med å kunne sitte hjemme under en del slike samtaler. Håpet er at jeg snart kan kvitte meg med skinnen, men det blir vel 10-12 dager enda.

Livet er ikke bare enkelt for en rimelig sosialt menneske, men slik er det abre og det er verre for mange andre. Jeg har venner som nesten ikke våger seg utenfor døren, mens jeg gleder meg over å kunne gå tur hver dag.

 

Det er vanskelige tider…..

Det skjer jo ikke mye nå i disse koronatider, men vi er nå her og i dag ser det i alle fall ikke så aller verst ut. I nyhetene nå nettopp forteller de at antall smittede ikke har økt ,noe som helt sikkert er fint. Nå er det alt for tidlig å si for mye om hva det betyr, men det er håp i hengende snøre.

Nå er det godt 4 uker av de seks jeg har gips og skinne på høyrehanda og jeg ser frem til å få dette av om 14 dager. I mellomtiden har jeg blitt veldig flink til å klare meg med den andre. Jeg bakte kjeks i går og klarte det nesten alene, så vasker jeg rundt med venstrehanda. Har funnet ut en måte å vri opp kluten på med en hand. Det er en mye lykke i et godt utført arbeid. Og bare det å kunne gjøre noe er en lykkebust nå om dagen. Orker snart ikke mere TV.

Det er vanskelige tider og det er vanskelig å være så hjelpeløse av en bitte liten virus. Men vi må bare stå det ut, oppmuntre hverandre, bry oss om hverandre og så må jeg si at vi er heldige her opp i vår del av verden. Vi har et sosialt system som i stor grad kan få oss gjennom dette.

 

Prøver så godt jeg kan……

Jeg er glad vi ikke har fått portforbud (enda). Det er så viktig både fysisk og psykisk å få komme seg ut på tur. Bildet her er tatt over der vi bor, man kan ikke se akkurat der det er, men det er i nedre høyre side på bildet.

I natt har det snødd masse igjen. Da Åsta og jeg gikk morgenturen så vi ikke noen spor i snøen, noe som i alle fall ikke er vanlig en morgen hvor folk til vanlig er dratt til jobb. I går så jeg tre busser og alle var helt tomme, det skjer nok så godt som aldri under normale forhold.

For meg er det nesten litt uvirkelig og enda verre når man begynner å diskutere hvem som eventuelt vil bli tilbudt behandling om viruset kommer ut av kontroll. Jeg har tidligere  hatt en overbevisning om at alle får den behandlingen de har behov for. Denne overbevisningen slo vel en sprekk da min søster ikke kunne få livsforlengende behandling for sin kreft og døde bare 50 år gammel. Det blir nesten som om menneskeverden forminskes og noen er mere verdt enn andre. Nå forstår jeg at det kan bli nødvendig, men det er likevel trist. å tenke på at det kan komme til det .

Så har jeg sydd enda en topp til meg selv. I dag blir det vel tur ut igjen og så er jo hobbyrommet fint å ha i disse tider. Jeg har masse rester som jeg nå prøver å sy sammen til noe. Skjærer små firkanter av restene og syr dem sammen. Vet ikke helt hva det blir til slutt, men kanskje en veske og en duk til terrassen.

 

Virus an mas….

Noen av oss gjør så godt vi kan med å være lojale mot de korona  påbud som kommer fra myndighetene. Dessverre vil enkelte føle seg hevet over er alt slik og drar på hytter og svenskehandel. Nå er nok de aller fleste heldigvis i den første kategorien. Men det er skuffende å se at ikke alle er der.

Vi tar livet med ro om dagen, har vel egentlig ikke noe valg, men noen turer ut i frisk luft er jo innenfor enda. Alt handler jo om virus om dagen og slik. blir det vel en god stund fremover. Det blir nok tøft og tøffere blir det nok.

Det er håp i hengende snøre.

I går tilbød gubben og jeg handlehjelp til de i borettslaget som av forskjellige grunner må holde seg inne. Virker ikke som det er mange her enda, men noen er jo satt i karantene og da kan det jo være litt vanskelig. Så skal vi ha en klapperunde i ettermiddag hvor vi går ut på verandaen og klapper for alle de som holder oss i gang. Markerer vel også solidaritet og  det å kunne viste at denne situasjonen gjelder oss alle. Viktig nå å holde kontakten selv om det er på en litt annen måte.

Livet er jo veldig begrenset og alle de arenaene man har for sosial kontakt er redusert, men vi gjør så godt vi kan ved å være forsiktig, men ikke hysterisk. Turer ute må til, i alle fall så lenge vi er friske. Så har jeg jo symaskin og selv med en hand får jeg til litt. Sydde ferdig løperen i går og fått ferdig en topp til meg selv.

Løperen på plass på bordet.

Vet ikke helt hva jeg ser etter her, men jeg er alltid litt flau når jeg blir fotografert.

Livet er tøft for mange om dagen, men vi får stå i det og støtte og hjelpe hverandre som best vi kan. Hørte på nyhetene at den første vaksinen er satt. Vi kan bare håpe….

Ikke bare bare….

Det skjer ikke mye om dagen, men slik må det bare være nå. Litt rart å tenke på hvor stor skade et bitte lite virus kan gjøre og alle de tiltak som må til. Arbeidsplasser stengt ned, folk som sitter hver for seg og er spent på hva som skjer. Jeg er takknemlig for mannen og hunden som begge to er viktig for min trivsel nå. Men tenker mye på alle de som i ikke har noen.

Det er tøft for de som sitter med ansvaret nå og som skal holde samfunnet i gang på best og tryggest mulig måte.

Sånn går nå dagen.

Jeg er litt forvirret om dagen. Noen med mistanke om sykdom er satt i karantene, men egentlig er det vel to grader av den karantenen og vi andre sitter der vi også. Nå er det nok sikkert et nødvendig og bra tiltak og det å følge reglene er en nødvendighet for alles beste, men likevel. Vi hadde gledet oss stort til hyttetur, men nå har myndighetene frarådet det så da respekterer vi selvsagt det.

Hadde jeg hatt to gode hender så hadde det vel vært bedre, da kunne jeg vasket rundt og gjort unna litt av mine forsømmelser som husmor. Fylt fryseren opp, skiftet gardiner og alt slikt morsomt, men jeg er nok hemmet av en hand med skinne noen uker enda. Nå kan vel dette bli langvarig så det kan vel bli alt dette og mere til før vi slipper løs igjen.

Nå prøver jeg å sy litt da. Trer maskinen med venstrahanda og sliter vel litt med det også, men denne puten er blitt til og en løper til spisestuebordet med det samme mønsteret er snart ferdig. Så får vi bare håpe på bedre tider.