Skremmende….

Verden er en skremmende sted for tiden. Den tryggheten vår generasjon følte i oppvekst og ungdom er nok dessverre en annen for de som vokser opp nå.

Kjemiske våpen…og alt det kan føre til. Terror med den brutaliteten som kan ramme hvem som helst..hvor som helst og når som helst. og så nå livstruende virus. Smitte som sprer seg over hele verden. Alt skremmende, alt truende, og så, det å vite at ingenting kan beskytte oss fra og vite om alt dette og mere til. Men tryggheten er borte og vi må leve med det.

Så er det tydeligvis enda slik at mye vil ha mer,   men er ikke media litt vel rå nå. Da tenker jeg på fiskeriministeren som ga opp å forsvare seg og trakk seg i går. Den mediestormen unner jeg ingen uansett. Avdekke slik forhold..absolutt, men så er det nok….

Jeg har dratt meg fint til etter operasjon og begynner å bli bekvem inne i en stor gips. Heldigvis skal den erstattes av en skinne etter 14 dager. Jeg savner førligheten da..og blir fort frustrert når jeg ikke får ting til. Håndarbeid er nok utelukket en periode dessverre. Men jeg har hatt mye selskap, mine barn, barnebarn og gode venner holder meg med selskap. I går var jeg opptatt hele dagen på min tidligere arbeidsplass der jeg sitter i en komite. Merkelig fremmende der nå selv opm jeg jobbet der i over 20 år. Kjenner meg veldig bekvem med tingenes tilstand slik de er nå. Tar en ekstra kaffe og tenker på dem som henger i strikken.

 

 

Litt hjelpeløs nå.

En hand er en for lite, det merker man fort når det plutselig er slik. En gedigen gips gjør ikke saken bedre. Men det er bare en periode og så skal ting falle på plass etter hvert. Heldigvis har jeg hatt besøk som har gjort de første dagene litt bedre. I går kom Anne-Lise og Kalle med nydelige roser og så kom min datter Hege for en kopp kaffe.

Jeg kjenner at jeg er rastløs allerede. I dag venter jeg besøk av min venn Anne og så min sønn og eldste barnebarn Håkon. I morgen har jeg en avtale hos min tidligere arbeidsgiver og etter det er det plutselig helg igjen.

 

 

IKKE YPP DEG….

Slik bildet viser vinner ikke jeg selfi   konkurranser for beste bilde. Men med den store gipsen bør nok ingen yppe seg på meg en tid. Forøvrig gikk alt veldig bra i går og om noen uker vil nok dette fungere bedre.

 

 

På vei til Røros i skikkelig glatt føre kjørte vi forbi mine besteforeldres hjem på Rognes. Et koselig rødt hus med stor hage rett ved elva. .Som barn var jeg ofte der hos dem og jeg har mange gode minner om dem begge. Turer med farfar, han var veioppsynsmann og jeg fikk være med han på arbeid. Man gode  samtaler  ble det da med oss to alene i bilen. Han var moromannen og hadde alltid et smil og en spøk på lur. Min farmor var mere alvorsom og min far var nok mest lik henne. Men jeg. husker turer på andre siden av elv en hvor vi plukket markjordbær. Turer rett over veien hvor vi plukket blåbær og siden stekte pannekaker til middag. Og ikke minst hagen hennes med bærbusker og mange fine stauder. Huyn. var en sosial person og hadde masse besøk og jeg var med henne når hun besøkte andre. Begge hadde vel tøffe historier fra egne liv og jeg følte meg ekstra heldig når jeg fikk biter av disse historiene. Det sies at det er mye rikdom i en god familie og denne rikdommen er nok den aller beste. Den smikke handler om kroner og ører, men om omsorg og tilhørighet og mennesker som. er glade i oss og vil oss vel.

Kontraster….

I år var det Afternoon tee I Palmehagen på Britannia hotell. En opplevelse i flotte omgivelser med gode venner. Et glass champis ble det også.

 

 

I dag er det Røros og operasjon på hånd som gjelder. Litt kontraster, men det er vel slik det er. Noe bra og noe man bare må…

Afternoon tee…

Det snør..det snør mye..og om litt så regner det bort igjen, slik har det vært i vinter.. Enten husker jeg feil eller så er vintrene merkbart endret. Jeg er ikke kong Vinters største fan, men slik det er nå er ikke bedre.

En annen ting som er andeledes er det med barn som leker ute i snøen. Det kryr ikke akkurat. Litt synd når jeg tenker på hvor fint vi hadde det i bakkene da jeg var barn. Vi bodde mange på liten plass så vi lekte mest ute. Ble ropt inn til mat og sprang ut igjen.

I dag skal vi gjøre noe jeg har hatt lyst til lenge. Vi skal på Afternoon tee med Elle, Tron, Linda og Odd. Et nyoppusset ærverdig Britania hotell som nok er verdt et besøk. Dette har jeg virkelig gledet meg til.

 

 

 

 

Hege og Åsta…og så blir det påske….

Husets yndling Åsta har sine favoritter og begge våre barn scorer høyt på den listen. Vår datter Hege er en absolutt favoritt og hun er ikke sen om å finne dette fanget når Hege er her. Nå bor hun. rett nede i gata her så de kan sees ofte.

 

 

Så er påskeløperen nesten ferdig. Den heter bortløpne egg og var morsom å sy.

Over helga nå så skal endelig handa opereres etter en veldig lang ventetid og utsettelser. Nå har jeg ikke veldig vondt så det er ikke så farlig, men det skal bli godt å bli ferdig med det.

Det er mandag igjen….

Etter en heller rolig helg har vi igjen kommet til mandag. Er det bare meg eller er det flere mandager nå enn før. I dag smal lille firbente bortskjemtingen på spa. En runde med saks gjør vel ingenting i forhold til den fusseluren hun fremstår som nå. Så har frisør og oppretter valper på seks uker. Slike valper er neste uimotståelig og man får lyst til en under armen med seg hjem.

I løpet av helgen har jeg mistet en venninne fort og uventet. Hun bor ett stykke herifra så vi såes ikke ofte, men vi snakket i telefonen og sist for ikke så lenge siden. Da var hun lykkelig pensjonist med jernhelse og nå er hun borte. Vanskelig å forstå, men slik er livet. Nå har vi bestemt oss for å stå over begravelsen ettersom min rygg er såpass problematisk enda. Blir nok litt for tøft med en lang biltur.

Så har vi blitt gammeltante og gammelonkel til to nye verdensborgere. En nydelig liten gutt og en nydelig liten jente. Det gror i slekten, men det er jo en god ting med en stor familie. Babyer får man ikke for mange av.

 

 

 

 

Rolige dager…..

Åsta og jeg har nettopp gjort unna dagens første luftetur. Blir noen av dem, men jeg liker best den tidlig på morgenen når alle andre sover. Det lyser noen får steder. Et par der jeg vet de har baby, noen morgenfugler og ellers er det bare stillhet. Ingen biler..ingen andre ute så tidlig…egentlig veldig godt. Men så er det bare i helgen det er slik. Ellers er det liv og røre fra veldig tidlig morgen.

Jeg har vært veldig rolig noen dager, ryggen har slått seg helt vrang og vil helst være litt i ro. Men i dag har jeg tenkt å teste den litt med noen runder i bassenget på 3T. Kanskje kan det løse opp litt uten at jeg tar i for hardt.

Nå om dagen smelter det ute og jeg har en liten vårfølelsen på gang. Snart spirer det og en ny fin årstid melder seg på. Hyttessesongen er vel snart i gang og jeg gleder meg veldig til det.

 

 

Tøffe…tøffa….

Min venn Anne er en tøffing. Hun tok operasjonen på foten og det første døgnet etter som om det var ingenting. Ikke mye klaging der i gården nei. Jeg hadde nøkkel til ledigheten hennes og hadde vært der mens hun var borte og satt frem blomster, et koselig krus, lesestoff og sjokolade. Litt må man ha å kose seg med når man må sitte i ro så lenge. Nå er hun vel hjemme igjen og alt ser ut som det skal gå bra, nå må vi bare passe litt ekstra på henne noen dager.

I går var det Strikk og Lytt på biblioteket, trodde set skulle bli mye kjærlighet rundt Valentines dagen, men det ble det ikke. Seansen ble avsluttet med en heller merkelig bok som heter Kvinner i brann. En sterk bok om kvinner som brenner seg selv. Tenkte mye på det etterpå, hvordan kvinner mange andre steder har det uten våre muligheter, prisgitt menn uten å kunne velge sin egen vei.

Vi må aldri glemme at de gode tingene slik som rettferdighet ikke har kommet drivende på en fjøl, vi har hatt vilje og evne til å lage et samfunn som tar vare på oss, som til en viss grad evner å gi oss redskapene til å skape et godt liv for oss selv og våre nærmeste. Ikke glem det og ikke gi andre krefter makt til å ta det bort igjen……

 

Toalettmapper an mas….

Jeg har fått diller på toalettmapper. Det har blitt noen nå og antagelig flere. Det er alltid det samme…jeg gjør noe nytt og så må jeg gjøre det flere ganger. Det holder ikke med en. Tror jeg har kommet over ti par sokker nå og da er jeg endelig blitt litt lei og ser etter andre ting å strikke.

 

 

I dag har jeg hentet min vennen de Anne på Orkanger sykehus hvor hun har operert en fot. Nå skal hun være her til i morgen ettersom hun må ha noen til å se etter seg. Litt merkverdig er det likevel…vi har et sykehus ti minutter unna og så må hun til nabobyen og jeg til Røros om et par uker for å bli operert. Nå  skal Anne gå sykmeldt i seks uker og selv om hun har forberedt seg godt har jeg tenkt å passe litt på.