Skal det stoppe nå?

I går fikk vi endelig en “nesten ingen regn” dag. Nå føles det som om hele sommeren skal regne bort. Men så tenker jeg på de som har 45 grader og sliter med ekstremvarme og tenker at regn kanskje at litt regn ikke er det verste.

Gubben har kappet planker til benk til verandaen hjemme. Nå skal jeg  sy puter, kjøpe madrass og trekke med lerret så blir det en fin plass og sitte om det skulle bli litt opphold en gang.

I dag tenkte vi ta en tur til Magerøya med båten. Yngstemann her på hytta har ventet på den turen lenge nå. Ungene har vært tålmodige og veldig snille. Vi koser oss som best vi kan, men ærlig talt litt regnvær kunne vært godt nå.

Litt trangt omplasser her om dagen så Jon Snow sovnet mellom to sofaputer. Det er vel det som kalles et godt sovehjerte.

Fine dager…..

Det skjer noe hver dag og hver dag gir nye opplevelser og timene bare renner bort fortere og fortere. Ordene om at “ikke viste jeg at alle disse dagene var selveste livet” er ikke tatt helt ut av det blå. Alle de øyeblikkene som kommer og går, alle gode relasjoner med familie og venner, De betyr så mye og jeg prøver hardt å verne om dem og alle mine. Jeg er heldig slik at jeg kan glede meg over de små tingene. Slik som da Linda og jeg fant årets første markjordbær og fikk en søt smak på en sommer som enda ikke helt har festet seg. En sms fra yngste barnebarnet med et hjerte….hva mere skal man kunne ønske seg.

I dag kommer min søster og svoger på lunsj og for å avlevere min firbente venn Jon Snow som skal være hos oss en ukes tid. Så er det tannpleier før vi kjører på hytta i ettermiddag. Denne gangen blir vi en ukes tid. Men så må jeg til fysioterapi og det er vissnok viktig å følge opp armen nå så den kan bli rettest mulig. Tommelen vil ikke høre på meg og handa er skjev, men jeg lever i håpet og det skal i alle fall ikke stå på meg med daglig trening og oppfølging.

De sier det er sommer.

I natt våknet jeg litt og fikk se en fin sol utenfor vinduet. Etter alt regnet var det et velkomment syn. Nå ser ikke meldingene alt for positive ut, men man får være glad for det man får. I går regnet det i bøtter og spann, men som en liten treat til Linda og meg var det opphold en hel time mens vi gikk turen vår. De sier det er sommer, men man kan jo lure om hvordan dette skal gå til slutt.

Ellers er ikke livet alt for tøft for tiden. Vi hadde hyggelig formiddagskaffe sammen med Linda, Odd og Ella i går og så kom Hege og Hans-Jørgen i går kveld. Det er fint å se de to søskenbarna sammen, de er oppriktig glad for hverandre.

I dag er det fysioterapi igjen. Endelig har det verste verket i handa gitt seg, men den er jo hoven og fungerer ikke helt enda. Nå kan jeg i alle fall strikke litt og brodere videre på mee without you teppet mitt.

I morgen tenkte vi å dra til hytta igjen. Gubben har arbeid på taket og jeg skal se på.