På hytta igjen…

I går kom vi hit ut til hytta i nydelige vårvær. Jeg er rimelig frustrert over å kunne få til så lite. En vond hand og en i gips er ikke de beste redskap for  å håndtere alle de tingene man trenger hender til. Så da sitter jeg her og ser på handymannen som gjør alt det jeg ikke får til og prøver å finne trøst i at om en fire ukers tid skal gipsen av. Hvor mye førlighet jeg vil ha gjenstår å se, men det ser lovende ut.

Vi har en ekstra firbent med oss denne gangen, men i kveld kommer eierne å henter han. Vår kjære Jon Snow okkuperte Åstas plass mellom matmor og matfar i natt. Merkelig nok fant hun seg i det og la seg til rette i fotenden av sengen.

 

 

17. mai…..

I går fikk jeg tatt av gipsen, fjernet stingene og lagt på ny mindre gips. Den gipsen jeg har hatt var både stor og tung så dette er mye bedre. Det er 17. mai slik vi ønsker det, med fint vårvær og alt det som følger med. Bunaden får henge i skapet i år, men litt skal vi da feire selv om jeg ikke orker å dra til byen i år. Det er arrangement på skolen og så er vi bedt på middag hos Ella i kveld.

Når jeg tenker tilbake på barndommen minnes jeg denne dagen ofte kald, ofte med gnagsår og tissetrengt. Vi gikk i tog fra Strindheim skole, inn til byen, ventet en liten evighet på oppstillingsplassen for så å delta i barnetoget. Men så var det is, ballonger og alt som er vanlig denne dagen.

Nå i dag tenker jeg på hvor heldige vi er som lever her i Norge. Alt er lagt til rette for trivsel, utvikling og man får alle de mulighetene man trenger for et godt liv. Dagen er betydningsfull og det må vi ikke glemme. Den må få oss til å ønske å ta vare på det vi har og ikke la høyrekreftene ta det i fra oss. Likhet, brorskap, like muligheter er viktig.

Gratulerer med dagen.

Hmmmmmm….

Det regner igjen, men vi er blitt lovet fint væt til nasjonaldagen. Jeg har nok hatt bedre dager, men jeg drar meg til. Rimelig frustrert over hvor vanskelig ting er med gips på en hånd og en annen som ikke er helt god. Jeg har ingen tålmodighet, ting må fungere. Nå har jeg heldigvis et par ekstra hender i form av min aller beste Jarle. De hendene er alltid parat til å stille opp når jeg må melde pass, så det går på et vis.

 

 

Litt nytt.

Klokka var bare fem da jeg stod opp i morges, så nå når klokka er snart ti er det på en måte kommet langt på dag. I går fikk jeg melding om at en skolevenninne døde plutselig av hjertestans. Vi var mye sammen som barn og ungdom, men vi mistet kontakten et sted på veien. Nå for et par måneder siden tok vi opp kontakten og har møttes noen ganger. I natt har jeg tenkt mye på hennes mann og familie. Trist.

Nå i dag skal vi møte min svigerinne som har et ærend i byen. Da kan man benytte anledningen til å møtes. Så er det strikkekaffe i kveld.

Denne damen kom i hus i går og har funnet sin plass på veggen. Flott hva?

 

Urban tur.

Det ble en fin bytur mellom regnbygene i går. Turen gikk ned langs elven, over Blomsterbrua, Solsiden, Bakklandet og endte opp på To Tårn ved Nidarosdomen.  Prøvde å få til et greit bilde av husets firbente, men hun liker ikke å bli fotografert så det er ikke bare enkelt.

 

 

Oppe å går.

Det var ikke særlig hyggelig noen dager, før, under og etter operasjonen i det knuste håndleddet, men nå er jeg oppe å går igjen.

Har feiret fødselsdagen til min veninde og min søsters barnebarn. Har også vært på kosetur i byen med gubben. I går var vi på Støren for å stelle min søster og mine besteforeldres graver. Tones sønn og samboer var også med og gutta grov, plantet og vasket mens jeg bare pekte.

Et av livets hardeste slag det med å miste min søster, sorgen går nok aldri helt over, men nå kan jeg tenke på henne uten at det vonde overskygger den gleden det har vært å ha hatt en slik søster.

Det har regnet mye de siste dagene, men akkurat nå er det opphold og vi har planer om en tur til Bakklandet.

En av mine favorittplasser.

Man har da litt sykebesøk, inne i mølja her er også Åsta. Masse kos hennes vei.

Sånn da….

Det er ikke før ting blir borte at man helt fatter hvor avhengig man er. Mangler man vann en dag så ser man helt hvor viktig rent vann er. Blir man tatt fra førligheten i en hand ender man opp i en helt annen virkelighet. Har man i tillegg nesten like vondt i den andre er man rimelig handikappet og lengter tilbake til at alt skal ordne seg igjen. Jeg vil greie mest mulig selv og frustrasjonen er rimelig høy innimellom. Nå kunne det jo vært verre, det kunne skjedd noe som gjorde det permanent, slik kan man i alle fall telle sine velsignelser.  Stolt i dag da jeg fikk på meg BH uten hjelp. Det går fremover.

Jeg har sittet en del i godstolen om nettene. Hånda verker mye enda, ikke smerter i den forstand, men skikkelig verk. Lange netter….

 

Litt trist….

Nå skulle jeg egentlig vært på det aller siste landsmøte i Norsk Transportarbeiderforbund. En over 100 års historie tuftet på arbeidstakeres behov for en felles front mot arbeidsgiveres utnyttelse tar slutt med det vedtaket som blir tatt. Men med armene slik de er måtte jeg bare melde avbud. Ettersom det faglige arbeidet i forbundet også har vært en så stor del av min historie og mitt arbeidsliv er jeg litt vemodig. Nå går vi inn i et nytt forbund med hud og hår og håper på en fin fremtid.

Åsta har fått sommerklippen og ligner ikke lengre på seg selv. Jeg skal prøve å få til et bilde etter hvert.

Nå er jeg litt i gang igjen etter et par ukers stillstand og er mildest talt lykkelig for det.

 

Å sånn går nå dagen.

Alle de siste 10 dager har ikke vært like gode, men nå begynner jeg å dra meg tıl. I dag har jeg vært ute litt, vasket og klippet håret og da blir man jo litt bedre til mote. I kveld skal jeg på møte i quiltelaget. Det å skrive med venstre arm og en finger er ikke bare greit, så det blir ikke så mye,