Endelig 31……

Tenk at vi endelig sier og skriver 31. januar. Jeg som alltid synes tiden går alt for fort har slitt litt med januar i år. Nå er dagene merkbart lysere og alt blir lettere.  I dag er det noe annet koselig å se frem mot, vi skal ha en kveld sammen med klassevenner fra Bispehaugen barneskole. Mange av dem har jeg ikke sett siden vi var ferdig på skolen for over femti år siden.

Min familie flyttet til området da jeg skulle begynne i femte klasse. Jeg husker godt den første dagen, sånn passe sjenert og utrygg i situasjonen. På den tiden var det rene pikeklasser. Skolen virket enorm da jeg gikk inn porten første gang.

Nå er jeg spent på hvordan det har gått med dem, to klasser med søte, lydige nyvaskede småpiker.

 

Sokkedilla.

Jeg har ingen god ide om større håndarbeid for tiden så da blir det sokker, mange sokker.  Nå har det vært moro å strikke vaffelmønster. Prøver å få brukt om noe av restegarn lageret så derfor blir det flere farger.

 

Det er trist….

Vår silketerrier er en personlighet. Hun har mye vilje, mange nykker, bortskjemt, men også kjærlig, morsom og en viktig del av livet mitt. For noen dager siden mistet min bror og svigerinne sin hund nummer to i løpet av et halvt års tid. Jeg føler voldsomt med dem, både fordi de to kjempehundene betydde så mye for dem og fordi jeg vet hvordan det er å miste en hund. Disse to kom i hundehimmelen da de havnet hos Heidi og Atle. De har blitt tatt vare på, elsket av en stor familie og var så merkelig det enn høres…umistelig. Det er alltid trist å miste, men det er også slik livet er og slik jeg ser det er det å være uforbeholdent glad i noen verdt all den sorgen som kommer når de ikke lengre er.

 

Hjemme igjen….

Så er vi hjemme igjen etter et par fine dager i Østersund. Det å reise bort på tur nå i kulden er kanskje ikke optimalt i forhold til valgmuligheter og utfoldelser, men så har det likevel vært kjempefint å komme bort litt. Vi lå på et kjempekoselig lite slitt hotell midt i byen, spiste godt og fikk jeg shoppet litt. Så etter to dager er det greit å dra hjem, få Åsta hjem og hverdagen tilbake.

I dag skal jeg først på trening og så skal Anne og jeg på bytur. Vebjørn Sand har utstilling i byen og dit skal vi.

Ut på tur.

I dag tar vi turen over grensen til den svenske nabobyen Østersund. Vi trengte et lite avbrekk fra oss selv og januar´en og selv om vi fortsatt er oss selv i Østersund og det selvsagt fortsatt er januar så blir det godt å komme bort en liten tur. Vi har bestilt fint hotell for en natt, skal gå ut å spise godt i kveld og alt ellers som hører med.

Ellers har vi hatt noen iskalde dager her i Trondheim. Blir mye inne og mye håndarbeid. Tre par uglegrytekluter og enda et par vaffelsokker er klare. Noe må man holde på med.

 

 

Jeg ble skikkelig redd.

I går hadde vi en ubehagelig opplevelse. Jeg hadde vært på Heimdal for å møte min venninne Astrid på kaffe. Jeg hadde tenkt å gå hjem, men pensjonisten så all snøen og bestemte seg for å hente meg.

Vi dro innom en Bunnprisbutikk for å handle litt før vi kjørte hjem. Gubben observerte en ung mann som oppfører seg merkelig. Betjeningen fulgte med han der han gikk, men jeg hadde ikke lagt merke til han før vi kom til kassen for å betale. Han stod foran meg og kranglet med kassereren om prisene og vi begynte å legge varene opp på båndet. Jeg gikk bak han for å ta varene mens gubben betalte da han høyt og tydelig ga uttrykk for sim misnøye med gamlingene som hadde fulgt etter han rundt i butikken. Så langet han ut med knyttnevene mot meg. Jeg klarte heldigvis å trekke meg tilbake før den traff, men han var ikke fornøyd. Et skikkelig høyt karatespark siktet mot brystet mitt og jeg begynte å bli skikkelig redd. Foran meg stod en annen mann med vognen sin og bak var vår egen så jeg kom ingen vei. Andre kunder fulgte dramaet med skrekk i blikket og Jarle kom endelig fram til meg og jeg kom meg unna. Jeg var glad han var der..hadde jeg vært alene ville nok dette vært mye verre.

Mannen var frustrert og skikkelig sint…om han var direkte farlig vet ikke jeg, men oppførselen til betjeningen sa meg litt. De var tydelig redd han.

I dag skal jeg sy med Ella. Litt koselig en helt vanlig søndag.

Sannelig snør det….

Hurra det snør, det snør, se hvor det laver ned…. Denne gamle barnesangen kom meg i hu da vi gikk hjem fra restauranten i går kveld. Vi gikk opp gjennom Firbladskogen og til nabobydelen hvor vår favoritt italienske restaurant er. Der skulle vi møte Anne-Lise og Kalle for å spise god mat og så kose oss litt sammen i hyggelige omgivelser. Gode og mette startet vi opp turen ned stien gjennom skogen. Det er egentlig bra at bakker har både opp- og nedturer. Og når nedturen kommer til sist er helt sikkert best.

Så tenker jeg at etter alt regnet vi hadde her et par tre uker så er det en ren treat med snø. Nå er vi kommet et stykke inn i januar og ting blir lettere etter hvert.

 

En ny dag. alltid noe…..

Vi legger dagene etter oss, en etter en. Det er alltid noe å være opptatt av. Nå er spenningen i stor grad rettet mot regjeringsforhandlingene, men er enda ikke helt oppdatert på hva disse partiene har kommet frem til. Kvinners rett til abort skal begrenset, men så kan man jo ta med litt ekstra sprudlevann når man er ute å reiser, vi skal vist begrense innvandringen for å tilfredstille FP sine velgere, hva Høyre vil bortsett fra skattelettelser til de rikeste vet jeg ikke helt, men noe er det vel.  Det gjelder å sette sine fotspor og da vet vi jo hva som gjelder.

Så er det England da …med EU forhandlingene. Noen har store politiske oppgaver for å temme den flokken. Vil..vil ikke…vil…ikke lett å forholde seg til.

Her i huset er vi stort sett enige heldigvis, men så har vi jo «forhandlet» og tilpasset oss gjennom 50 år nå. Kjenner hverandre tålelig bra og vet hva som pusher knappene. I dag har vi hjemmetjeneste. leiligheten trenger en husmor aktig hånd og symaskinen lokker når det er ferdig. En tur eller tre med Åsta og litt god mat mellom så er ikke dagen  så aller verst.