Jeg syr.

Timene på hobbyrommet er ren og skjer terapi. Jeg er ikke landets beste skredder, men jeg liker det. Jeg har alltid likt å lage ting selv, men med en tøff jobb og mye reising ble det ikke alltid nok tid. Nå er tiden min og jeg kan stort sett bruke den som jeg vil og noe av den tilbringes her. Bysten fikk jeg av gubben på fødselsdagen. Billegenseren er som dere ser godt i gang. 

 

Og slik ser det ut nå. 

 

Fryseren er full og jeg skal på trening.

Gubben er hjemme igjen, fryseren er fylt opp og alt er på stell. Han har bidratt mye i år til å fylle den, masse bær og nå kjøtt. Nå ligger alt til rette for en sunn hverdag ernæringsmessig. Det vil gjøre kroppen min godt. Nå skal vi lære oss og lage pølser fra bunnen av så vet vi eksakt hva vi får i oss. 

Jeg har fortalt at jeg tar medisin som gjør at jeg ikke får kjøre bil. Jeg trener på en kant av byen hvor det blir veldig tungvint med buss, så i går skulle jeg sitte på med Ella, men fikk melding fra henne om at hun ikke skulle trene, ingen problem tenkte jeg, man har da sykkel. Men da jeg skulle ta den ut var den punktert. Jeg er beklageligvis ikke i stand til å reparere selv så da ble det å luske inn igjen. Gubben var borte og jeg hadde ikke tid til å gå på grunn av avtalen på sykehuset. Så da prøver jeg igjen i dag og kjenner jeg gubben rett så blir sykkelen fikset i løpet av dagen. 

Jeg fikk en veldig hyggelig bursdagshilsen fra vår alles kjære Frodith. Man blir merkelig glad og alle som er heldige nok til å ha dette fargerike fyrverkeriet som bloggvenn kjenner vel igjen den følelsen. Maken til dame skal man lete lenge etter. En dame full av overraskelser, som ikke er redd for å skape liv og røre. Hun er kreativ og morsom. Kjære Frodith du er bare en gledesspreder og vi elsker deg. Tusen takk for det koselige innlegget. Du skal vite at jeg satt pris på det. 

I kveld er det strikkekaffe igjen…kalenderen påstår at det er to uker siden sist, men det kan da ikke stemme. 

 

Nå blir det hjortekjøtt.

I dag våknet jeg tidlig av at hele leiligheten ristet. Utenfor holder de på med å forberede asfaltering. Rehabiliteringen har tatt tid og krefter selv om mitt bidrag har vært å sitte her og høre på. Men det hørtes ut som jordskjelv og tredje verdenskrig på en gang. Heldigvis er det ferdigstilt inne i leilighetene, men det gjenstår litt arbeid i gangene og utenfor. 

Så har jeg feiret 65 årsdag med slekt og venner. Jeg er ikke beskjeden på det viset, er det noe å feire så feirer vi. Nå er jeg alene hjemme, gubben har dratt til sin bror på Tingvoll for å hente hjort. Dere skal det parteres og pakkes to hjort og en halv skal bli med han hjem og den andre halvdelen står av hos min sønn på veien. Selv skal jeg på sykehuset……igjen, men først tenkte jeg å ta en treningsrunde. 

 

Det kan ta tid, men….

Nå når tiden er min kan jeg gjøre ting på en annen måte. Bruke tid til å lage flatbrød, fiskemat, god tradisjonsmat med friske råvarer, mat som tar litt mere tid, men som kommer ut i den andre enden som sunnere og bedre. Hadde jeg vært ung i dag ville jeg nok ha utdannet meg til ernæringsfysiolog, det er et fag jeg alltid har vært opptatt av. Det med hvordan den næringen vi inntar påvirker kroppen vår både negativt og positivt. Jeg har to forskjellige autoimmune sykdommer, begge kroniske og jeg merker godt hvordan maten påvirker helsen. Her har vi mye å hente tror jeg. 

Nå er vel bær en av de råvarene som vi bør spise mye av. Gubben gjør sitt på det feltet og kommer hjem med den ene bøtten etter den andre. Nå må jeg be om nåde, det er rett og slett ikke bruk for mere. Men man har da heldigvis folk rundt seg som tar i mot med takk. 

Men vi påvirkes også av mye annet, for eksempel det å tilføre livet positivitet i form av hyggelige opplevelser. Så som i går da tre damer dro på biblioteket på “Strikk og lytt”. 50 damer med strikketøyet på fanget og høytlesning. Skikkelig hyggelig. Blir nok en månedlig happening utover høsten og vinteren. 

 

Litt er det da hele tiden….

Det var så fint vær i går morges at vi bestemte oss for å sykle til Lademoen kirkegård for å stelle mine foreldres grav. Da vi var ferdig på treningen regnet det og det ble til at vi kjørte bil. Det skiftet slik utover dagen, men det ble da fottur med Åsta i en oppholdsperiode. 

Vi har kjøpt oss en halv hjort og hadde ikke plass i fryseren. Så da ble det nytt kombiskap på kjøkkenet. Det vi hadde der fra før ble lagt ut på Finn og i løpet av et kvarter var det solgt. Før vi vant å merke annonsen med solgt hadde enda seks meldt seg som kjøpere. Skapet var solgt før vi vant å tømme det og vi skyndte oss å tømme det. Heldigvis hadde jeg tømt det å vasket det for noen dager siden så vi trengte ikke styre alt for mye med det. 

I dag har jeg sydate  med Ella på formiddagen og så kommer søster Gerd og skal være noen dager. Tenker Åsta blir glad for å se Jon. De er rørende glad i hverandre. 

Fin høst…

Det lir litt ut i september og så langt har vi hatt en fin høst. Nå er det stadig litt å følge med på i nyhetene. Valget i Svergie..mon tro hvordan det ender, vår alles kjære Trump begynner å slite på medarbeiderne og eks trenere i Rosenborg går til sak.  Sistnevnte er kanskje vel berettiget med tanke på hvordan dette gikk til. Vi føler med, men det engasjementet som har vært er nok ikke helt det samme lengre. 

Her i huset går alt sin vanlige gang. Det innbefatter en del kjedelige oppgaver og så mye tid til det man har lyst til å gjøre. Livet er slett ikke verst og om jeg teller mine velsignelser er det mange. 

Jeg burde ha…..

Jeg har masse norske epler og burde ha bakt eplekaker, jeg har masse rot på hobbyrommet og burde ha ryddet der, jeg har mange ting jeg skal sy, men jeg tenker jeg tregner å slappe av litt først. Det har vært noen hektiske dager etter den fatale turen til Einungdalen med «Transporten» hvor en av våre medlemmer døde fort og farlig. Den tiden i bussen med livredning og alt der sitter i kroppen enda, Så har det gått i ett etterpå og jeg mangler roen til å tenke gjennom og legge saken litt bort. 

Litt senere skal jeg sykle opp til Tiller å klippe håret,  Jeg likte godt den damen som klippet meg sist og da jeg bestilte time skulle jeg be om henne, men husket ikke navnet, Jeg viste derimot at hun var polsk og formidlet dette til damen i resepsjonen. Det var tre polske damer ansatt, men så nevnte hun navnet og da husket jeg det. 

Så i ettermiddag skal jeg være med Hege for å kjøpe fødselsdagsgave til henne. Hun ønsket seg en kosedrakt og da er det jo enkelt. Særlig når hun plukker den ut selv. Men før alt dette tror jeg at jeg tar det litt med ro, så får eplekakene og hobbyrommet være til i morgen. 

Koser oss vi…..

Det er søndag igjen, en søndag i en travel helg. Vi har satt line og fått litt fisk, mere fiskmat har det blitt og blir det litt i dag også så har vi snart vinterforsyningen i havn. Nå er to av tre unger allerede i full gang med dagen. Snart skal de ut for å dra linen, men enn så lenge koser de seg med morfar mens mormor får en stakkar stund for seg selv. Tre av barnebarna har vært i full gang med alle de vanlige tingene som må skje. Gjenkjenningen er viktig, alle de tingene som de bruker å gjøre og så litt nytt også. Eldstemann ble syk så de kom ikke. Nå diskuteres dagen, skal vi gå til Vågfjellet eller skal vi dra til Magerøya. Noen vil slik og noen sånn., men det blir vel enighet til slutt. 

Senere i dag skal vi hjem. Ungene skal på skolen i morgen og foreldrene kommer hjem i kveld. Helgen har vært fin så langt. Nydelig høstvær gjør ikke saken verre. 

Livet kan snu fort.

I går var vi i Einungdalen sammen med gode venner i «Transporten». Vi hadde en fin dag i nydelig høstvær. God mat og fine historier. En slik dag hvor du føler at det meste er på stell. Så på hjemveien gikk det veldig galt. En av damene hostet til, kastet opp og besvimte. Hjertet stoppet, heldigvis kom man i gang med hjertekompresjon fort og med hjelp av 113 tok sjåføren tak og Jarle tok over etter hvert en periode mens vi ventet på ambulanse og helikopter. Tiden virket utrolig lang og det var fælt å se henne slik. Etter ti minutter kom to ambulanser og et helikopter med hjelp. Makan til effektivitet skal man lete lenge etter. De begynte straks å arbeide med henne og etter enda en lang stund kjente de puls. Nå vet vi ikke hvordan det gikk med henne, men det føltes tryggere da hun ble båret inn i helikopteret og var på vei til sykehuset. Nå vet vi ikke hvordan det går med henne og ambulansepersonalet som snakket med oss etterpå ga oss ikke store odds, men det er håp i alle fall. Vi ble stående lenge på bussen mens de flinke ambulansefolkene snakket med hver og en av oss. En traumatisk opplevelse og for meg som er veldig følsom og empatisk var ikke tårene langt unna. Ikke ofte jeg ber, men da ba jeg til alle gode makter om at vi skulle få se henne i fin form igjen. 

Nå i dag er planen å dra på hytta igjen. Denne gangen med barnebarna.