19.09.2017

Vi hadde en kjempefin tur til Veidholmen/Veiholmen (har aldri funnet ut om det er det ene eller det andre ettersom det brukes litt om en annen). Uansett hva som er riktig navn er det et lite fiskevær utenom Smøla. Jeg var med min venninne Eli dit på ferie en gang da jeg var 13-14 år. Hennes bestemor og tante bodde der og vi sprang langs moloen fram og tilbake over øya flere ganger om dagen. På den tiden var det ingen vei dit og om jeg husker rett…bare en bil.  Det har kommet siden og jeg har vært der flere ganger. Det er noe med disse små samfunnene der husene klynger seg sammen utsatt for vær og vind, men med et samhold mange kan misunne dem. 

På holmen finner man en statue av fiskekjærringa og når man så på den kunne man lett tenke seg hvordan livet var her i tøffere tider. 

Middagen som ble servert i en gammel brygge var naturligvis som seg hør og bør på Veidholmen blandaball med bacon, potet og grønnsaker. 

Takk for den….

Har dere lest Frodiths hyggelige bursdagshilsner. Jeg fikk en i går og ble skikkelig rørt. Etter dette er det vel ikke noen hemmelighet at jeg no må enda et hakk lengre opp når jeg regner årene jeg har levd. Nå er det ikke så farlig selv om de begynner å bli mange. Jeg nyter livet og tenker ikke så mye på det. Så mener jeg at det på sett og vis er verdt å feire litt og det ble kaker og kaffe med familie og venner i går og så blir det litt til for de som ikke hadde anledning da. Gaver vanket det også og jeg er ikke av dem som sier nei takk. Jeg elsker overraskelser og blir som et barn på julaften. Gaver trenger ikke koste all verden eller være så mye, men om man  legger litt omtanke i det vise at man kjenner denne personen så blir det bra uansett. 

I dag regner det her på berget, men Åsta og jeg var ute før syv. Nå ligger hun tett inntil meg og sover, mens matmor koser seg med bloggen og nykokt kaffe.Senere blir det vel en tur ut, men enn så lenge har jeg det bra akkurat slik det er nå. 

 

Tror det blir en fin dag….

Når man har levd en stund vil man ha opplevd ting som ikke er så hyggelige. Nettopp derfor gjelder det å leve alle de gode tingene fullt og helt og uten forbehold. De tunge dagene må vi tåle, men det hjelper å vite at det også er toppdager hvor alt er på stell. I dag er nok en slik dag. Det står fine røde roser på bordet. Disse kom gubben hjem med i går. Snart kommer søster Gerd med valpen Jon som skal være her i dag mens hun gjør noen ærend. Åsta spisser ørene når hun hører ordet lillebror. Tror hun om hun ikke helt forstår vet at det er noe morsomt på gang. 

Besøkene på treningsenteret har blitt tre og jeg begynner å få taket på det. Kan ikke si at det er udelt positivt, men det er nok nødvendig for en reumatisk kopp om den ikke skal bli enda verre. Heldigvis treffer jeg mange likesinnede så jeg slipper å føle meg som en elefant i et glassmagasin. 

 

 

 

Å sånn går nå dagan….

Jeg er så glad for at arbeidsrommet mitt nå fungerer. Det er stor god plass til symaskinen og alt stæsjet, masse plass for oppbevaring og alt ligger til rette for trivsel og kreativitet. Snille mannen min som ordnet alt dette for meg og som kom med masse gode forslag til innredningen. En god mann er ikke det verste man har. 

I dag regner det her i Trondheim, men vi skal ut på sykkeltur likevel. Det gjelder å få med seg mest mulig nå før vinteren og sykkelen blir parkert. De fine høstfargene er begynt å komme og jeg tenker at hadde det ikke vært fordi at høsten er lit for nære vinteren ville det vært min favorittårstid. 

Arbeidet med rehabilitering skrider frem og nå er vi utestengt fra verandaen. Døren er spikret igjen fra utsiden noe som er ganske tøft for meg som har litt klaustofobi. Et lite luftevindu tilfredstiller ikke behovet for å vite at man kan komme seg ut. I verste fall blir det slik i mange måneder. På blokka rett her over har de holdt på siden mars og ser slettes ikke ut som det er ferdig snart. 

Nå er vi i starten på en ny dag. Håper den blir fin for dere alle sammen……

Skuffet, men ikke veldig overrasket…..

Det er ikke alltid man kan få det som man vil, men det er også demokratiets virkemåte. Flertallet bestemmer på godt og vondt og nå har flertallet ment at en borgerlig regjering er det som trengs for å styre Norge. Nå vil nok mange ha behov for å slikke sine sår og sårene er nok både dype og vonde, men om 4 år får vi en ny sjanse og i mellomtiden må vi leve med Erna og Siv. Nå gjelder det å svelge skuffelsen og rekke ut en hand for å gratulerer vinnerne. Misunner ikke Erna de samtalene og den kabalen som skal gå opp. 

Nå har jeg hyggeligere ting i vente. Arbeidet med det nye arbeidsrommet skrider frem og nå er vi i ferd med å flytte ting på plass. Det er litt igjen, men i løpet av dagen vil jeg nok kunne finne frem symaskinen igjen. Jeg gleder meg fælt til å se det ferdige resultatet. Men først skal jeg faktisk dra på trening. En setning som enda smaker litt rart i munnen, men slik er det.