Jeg er en kløne….

I skrivende stund har denne kroppen tre store blåmerker. En under armen (hvordan kan det gå an) og to på bena. Jeg er av dem som burde ha hjelm og knebeskyttere på bare for å gå ned en trapp. I år har jeg holdt meg på sykkelen, men ingen i bekjentskapskretsen har vært særlig overrasket om jeg hadde landet i asfalten. Det har skjedd et par ganger for å si det slik. En gang syklet jeg på fortauskanten, datt mot kanten og besvimte. Våknet og så blått lys. Fortumlet prøvde jeg å reise meg, men da hadde ambulansepersonalet satt en sprøyte og jeg måtte bli med på sykehuset for observasjon. Etter noen timer der gikk jeg til byen, hentet sykkelen og syklet hjem. Min mann som er rimelig overbeskyttende lot meg høre hele veien hjem hvor uforsiktig jeg var. En annen gang syklet jeg på en kjetting som skulle sperre for bobiler ved domkirken. En bøling av fotograferende japanesere kom fort til min redning. Jeg kavet meg opp, smilte så bredt som jeg kunne, takket pent og syklet avgårde med setet bak frem. 

Blåmerker er altså ingen sjeldenhet her i huset. Jeg prøver å skule dem for min bedre halvdel. Men han er rimelig observant. Man skulle tro at jeg stjal dem på butikken slik som han kjefter, men det å ha en mann som bryr seg er vel verdt litt kjeft. 

Det regner faktisk….

I dag da jeg våknet opp til nok en dag med styrtregn kom jeg på en regle fra gammelt av. Den går slik «værre enn været kan verra i Verran kan det it  værra» og så videre. Nå har jeg stor tro på at det faktisk begynner å ligne litt her på berget også. Vi er hjemme igjen etter noen regnfulle dager på hytta. Veien hjem over fjellet i går gikk med vindusvisker på full speed. Ute nå nettopp måtte jeg dra Åsta ut for at hun skulle få lette seg. Silke terriere liker ikke regn og det gjør nok ikke matmoren heller. 

Verst var vel slikt vær for våre tre barnebarn som ikke fikk utfolde seg særlig ute og inne er det heller ikke mye plass for tre aktive unger. Men mammaen tok dem med ut for å sjøsette  egenproduserte båter og vi tok dem med en tur til Øra på kafe. 

Her er mye arbeidsfolk i gang. Det krydde av menn i arbeidsklær nå i gangen da jeg gikk ut. Hva de holder på med vet ikke jeg og jeg trenger sikkert ikke å vite det heller. Det blir vel en eneste stor byggeplass en tid fremover, men så blir det sikkert fint når alt er ferdig. 

I dag skal jeg til sykehuset for å ta røntgen…igjen…og så er det litt å ta seg til her etter to uker på farten. 

 

Sjøvett.

Vi prøvde oss på en liten fisketur i går også, men vinden blåste oss hjem igjen. For noen år siden druknet det en mann rett utenfor på bukta her.  Minnene om det sitter nok litt fremme i pannebrasken enda for jeg har voldsom respekt for sjøen og tar aldri noen sjanser. For et par år siden dro vi med båten for å besøke min søster på hennes hytte en times båttur herfra og på hjemveien ble det styggvær. Den turen ble et mareritt og vi kom hjem etter en liten evighet bløt til skinnet og kjempeglad for at det gikk bra tross alt. Nå har vi en yngre generasjon med oss også og da er men enda litt mere forsiktig. 

I går spiste vi selvfisket laks til middag. Ikke det verste jeg har smakt da. Villaksen smaker nå best da.  

Hallo….

Nå er vi syv mann her ute i hytta på trøndelagskysten. Været skal jeg ikke skryte av, men vi koser oss likevel. I går var pensjonisten, Hege og jeg ute på dorging og fikk to laks og tre makrell.  Det blir nok laks til middag i dag. Hege gjorde et rimelig stort nummer ut av at hennes laks var dobbelt så stor som min….. sannheten gjør vondt av og til. Min så faktisk ikke så aller verst ut der den lå alene i fiskekassen, men da den fikk selskap av Heges 1,5 kilos var den likevel ikke så staselig. 

I dag tenkte vi dra med båten ut til Magerøya for å lete etter skjell og kråkeboller. En av mine favoritt sysler. Det er noe med det å gå langs stranden og finne den ene skatten etter den andre. 

Nå sitter alle ungene fredelig og sysler med sitt og mormor har fått et lite pusterom. Akkurat nå ser været ut til å ha roet seg slik at man kan tåle å komme seg ut en stund. 

 

Vel hjemme!

Det aller beste med å reise bort…det er å komme hjem. Men når det er sagt vi har hatt en fantastisk tur. Litt for mye buss, men likevel. Vi har hatt en årlig tur med den gjengen der i mange år. Noen har kommet og noen har gått, men de aller fleste av oss er godt kjent og trives sammen. Det blir litt annet enn å reise med fremmende. I denne gjengen er folk med på en spøk og vi ler godt og lenge. I løpet av turen dannet vi klubben for frittgående høns. Det blir mye moro av slikt og det utartet seg såpass at mange fikk latterkrampe. 

Gotland er et eventyr og dere som ikke har vært der kan trygt legge det til i “må gjøre” “må dra” listen sin. Det var så mye fint å se på, bare selve Visby med sin store flotte bymur og alt det koselige innenfor. 

Nå skal vi straks dra for å hente Åsta…spennende å se om hun vil bli med hjem. Har hørt rykter om indrefile og kjøttdeig og det er vel slik stoff man får hundevenner av. Fikk en sms hvor Gerd fortalte med at hun skulle adoptere Åsta. Nå er det uaktuelt så da får hun heller sture litt over tørrfor og en trøtt sliten matmor.

Når vi vel og vakkert har fått yndlingen tilbake tar vi turen over fjellet til hytta. Så kommer Hege og gjengen i morgen. Skal bli godt med noen rolige dager nå. 

Bare kos.

I dag starter vi opp allerede klokka midt på natta eller om man bruker klokketerm fem. Vi skal med ferjen fra Gotland og dermed har vi begynt på hjemveien. Jeg kunne nok ha tålt en dag eller to til, men det som har vært har vært fint. I går kveld var vi ute å spiste helgrillet lam med alt mulig godt. Har det ikke så aller verst nei.