Åsta pia vårres.

Åsta er en flørt. Hun er over middels sosial og vil bli venner med alle hun treffer. Hun har mange kjærester, det er Barack, Dennis, Doffen, Brutus og noen jeg ikke vet navnet på. Hun legger hodet på skakke og logrer like glad uansett hvem av dem hun treffer. Hun liker mennesker også. Elsa på noen og åtti som går turer med sin hund har alltid godbiter på lur i lommen og Åsta vet hvordan hun skal smiske seg inn slik at hun får litt av det. Hun er en glad hund og det vises. 

I morgen skal hun på sin første hundeutstilling. Det er heldigvis ikke jeg som må vise henne, det skal oppdretter Vibeke fikse. Det betyr ikke mye for meg fra eller til, men litt spennende er det.Jeg tenker at Vibeke får en aldri så liten utfordring med å holde henne i sjakk, men så er det jo ikke hennes første gang. 

I dag snør det igjen og jeg har planer inne i leiligheten. Trengs jo det også av og til. 

Uff for et vær…..

Det kan være slik at hukommelsen min er litt mere selektiv enn det jeg tror, men var det ikke mindre vær før? Jeg kan i alle fall ikke med min beste vilje huske slikt vær som det er i dag og slik det alt for ofte er nå om dagen. Det dundrer ned og spretter langt opp på leggen. Og hvor kommer egentlig alt vannet fra? Det er ikke slik at det er en skikkelig skur og så over, det stopper bare ikke. Jeg trenger kanskje ikke etter dette fortelle om hvordan været er her i Trondheim, men altså det regner og det regner til gangs. 

I dag skal jeg til tannlegen igjen, en ny gammel plombe har forlatt meg og jeg trenger å få det fikset. Når jeg kjenner etter med tungen kjenner jeg et stort krater, men ser jeg i speilet så er det ikke så ille. Nå er ikke tannleger på toppen av min julekortliste, men de er vel en dyd av nødvendighet. 

 

 

 

 

Hva vet vel jeg…..

Det er rart å litt vondt å se alle tiggerne som sitter rundt i byen. De ser nokså ynkelig ut og det er vanskelig å ikke føle med dem. Jeg klarer ikke å forstå at dette er særlig lukrativt, men det er mange som mener det hører jeg. Det snakkes om bakmenn og kriminalitet og at man ikke bør motivere med å gi dem penger. Ikke vet jeg, men det å sitte dagen lang i allslags vær på et fortau med en kopp høres ikke ut som et luksusliv for meg. 

Så er det ikke bare tiggere, det er de som står og selger Sorgenfri, det er Redd barna, SOS rasisme, Leger uten grenser og alle mulige slags fine organisasjoner som bare vil hjelpe folk. Man ønsker jo å være med og gjør jo også det til en viss grad, men kunne nok helt sikkert vært bedre på det. Jeg har alltid beundret folk som så uselvisk rekker ut hendene for å hjelpe. Men kanskje nettopp derfor er jeg veldig ubekvem med å bare gå forbi. 

I dag skal Anne og jeg til byen og der vil vi se tiggere og alle de andre som er med på å prøve å gjøre verden bedre for andre. Man kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. 

Påsken er over og det er endelig litt vår.

På søndag dro Hege, Bjørnar og ungene hjem fra hytta. Det ble nesten litt for stille. Jeg savnet og ha ungene springende rundt. Åsta sturet hun savnet nok ungene hun også. Men så ringte min svigerinne og ville komme på besøk  og vi hadde en hyggelig ettermiddag med henne. Nå er vi hjemme igjen og påsken er over for denne gangen. En fin påske selv om været de første dagene var godt egnet for stille stunder inne under hyttetaket. Etter at vi kom hjem i går ringte jeg Linda i håp om en tur og Linda ble med. Nå blomstrer hvitveisen og jeg så også en bukett av Maria Nøkkelblom på veien. På denne tiden tenker jeg ofte på min far som var veldig glad i markblomster. Han viste alle de beste stedene å finne årets første av alle sorter. Jeg har nok et gen eller to derfra for det er noe jeg synes er koselig også. 

I dag tenker jeg å ta en sykkeltur, i kveld er det strikkekaffe igjen og jeg må se om jeg kan finne på noe å servere der. I skrivende stund (som er alt for tidlig egentlig) ser jeg bygningsarbeiderne på andre siden av parkeringsplassen. Rehabiliteringsarbeidet går sin gang, skal bli spennende å se det ferdige resultatet. 

 

Morgenstund har gull i munn…….

Jeg liker den første timen om morgenen. Den lille tiden før dagen kommer og tar deg og okkuperer tanker og sinn. Nå i dag er det ekstra koselig med hunden som ligger på fanget, tre blide unger……de er aldri så søte som nettopp om morgenen og ikke minst mannen som alltid er blid og koselig å prate med slik tidlig på morgenen. At man har fin utsikt over sjøen og landet på den andre siden gjør det heller ikke verre. Enda er det ise pine kaldt om når solen bare får gjort sin jobb så kan det nok bli en time eller to i solveggen. 

I går fanget Andreasgutten sin første sei for året. Fisken ble til fiskepakker på grillen rett etterpå. Selvfisket smaker merkelig mye bedre enn kjøpefisken. Nå er han tydelig spent på om morfar blir med på en ny fisketur i dag før de drar hjem utpå dagen. Vi kommer nok til å bli til i morgen, men da må vi hjem ettersom jeg skal arrangere strikkekaffe på tirsdag og har en legetime på onsdag. 

Jeg tenker at alle mennesker rundt meg er så viktige og dyrebare. De har alle sin spesielle plass i hjertet og hvor mange det enn er så har man ingen å miste. Så tenker jeg at det er så viktig at vi vet det og ikke tar det som en selvfølge. 

Trivsel…..

Så har Åsta og jeg kommet oss etter dramaet i går da Åsta hoppet på sjøen. Hun så rimelig forbauset ut over møtet med det kalde vannet. Jeg dro av meg ullgenseren og pakket henne inn med en gang. Hun frøs så hun ristet da Bjørnar kjørte oss hjem. Det tok en times tid i et varmt pledd før hun var i full fyk igjen. Blir nok en stund før denne damen hopper på sjøen igjen. 

Pensjonisten og Bjørnar har nå fikset både båtutlegg og flytebrygge. Noen av oss fikk en etterlengtet iskald båttur i går, mens Åsta og jeg måtte dra hjem for å varmes opp. 

I dag skinner solen fra en gråblå himmel, men den er uansett veldig velkommen. Det er fortsatt kaldt, men litt ut på dagen nå så kan vi sikkert kjenne varmen fra solen. Rundt meg her jeg sitter er tre barnebarn i morgenstemning. De hakker litt på hverandre, men i all hovedsak er de forlikte og gode venner. 

Tradisjonen tro kjører vi en snartur til Kyrksæterøra i dag. Ikke fordi vi trenger det, men slik har det alltid vært. En kopp kaffe på kafe Koselig hører med. 

 

En skikkelig plump i det kalde vannet.

I dag skulle vi på båttur til Magerøya. Bjørnar, Silje jeg og Åsta kjørte bil et stykke før vi skulle bli plukket opp i båten. Mens vi gikk å ventet ved brygga der vi skulle hentes hoppet Åsta ut i den iskalde sjøen. Det ble et kaldt bad før jeg fikk henne opp. Det ble ingen Magerøy på Åsta og meg. Jeg måtte ta genseren jeg hadde på for å holde henne varm til vi kom hjem. Da ble hun tørket bedre med en håndduk før hun ble lagt inne i et pledd for å bli varmet skikkelig opp. 

Eller er det kaldt enda her ute. Et par varme nå litt ut på dagen og det snødde nettopp, men vi koser oss som best vi kan. 

 

Frossent landskap.

I løpet av natten har hvitveisene i det lille  blå glasset på bordet utenfor blitt til is. Det ligger et tynt lag med is over hele plattingen og gjør at faren for arm og benbrudd er økende. Jeg hadde et skikkelig svalestup over grinden her den dagen vi kom. Om noen tviler på sannheten om det utsagnet så kan jeg vise frem blåmerker og skrubbsår diverse steder på kroppen. Tenker jeg litt etter så kan vel sammenligningen mellom det stupet og et svalestup , være en fornærmelse ovenfor svalene, en klovn ville vel være nærmere sannheten. 

I dag kommer Hege, Bjørnar og ungene utover. Heldigvis ser været lovende ut selv om det er flere kuldegrader enda så tidlig på morgenen. Tror eldstemann ville blitt skikkelig skuffet om det ikke ble en fisketur. Men båten ligger på land enda og flytebryggen likeså. Den gutten blir vist aldri lei av å fiske. Men om temperaturen holder begynner det å ligne på en fisketur. Pensjonisten har i alle fall trosset en nogen maroder rygg og bunnsmurte båten i går. Så da er det bare å krysse fingrene for at morfar og Andreas kan skaffe oss litt fersk fisk. En hyse eller to ville vært velkomment. Her er tomt for fiskekaker og storfiskball.