Nå er det snart slutt.

I går hadde valpen Åsta besøk av Anne-Grete og hennes hund Frida. Nå tror jeg Åsta hadde mere moro av det en den 12 år gamle Frida, men hun hadde i alle fall et ball. Så mens de holdt på fikk Anne-Grete og jeg en hyggelig stund også. I dag kommer min niese Mette med sin ett år gamle Tito så Åsta får nok prøve seg litt i dag også. Hun skal sosialiseres og da helst med hunder jeg er trygg på.

Forrige dagen var vi hos dyrlegen for å vaksinere henne. Da vi satt der kom en dame med en illsint pitt bull inn. Damen sa at han var redd for valper. Han så ikke særlig redd ut, men hva vet vel jeg. Åsta klev opp i fanget og satt der og så helt forskrekket ut, mens damen hadde sitt fulle hyre med å roe ned sin hund. Den glefset og knurret og var ikke enkel å håndtere. Stakkar damen var helt svett og tydelig ille berørt. Men slike hunder får vi nok holde oss unna. 

Nå er ikke den samme Åsta helt fremmed for å lage litt kaos ellers også. I morges hadde en fått tak en en dorull og revet den i småbiter utover hele soverommet. Ugangskråka selv hadde ingen anger der hun satt midt i papiret og logret med halen. Søta. 

Nå begynner det å nærme seg slutten på adventstiden og vi er klar for å feire jul. Det er nesten litt trist. Jeg sliter litt med det som er over. Men det er nå likevel slik det er. 

 

 

Det går fort i svingene nå.

Det går noe fort i svingene nå om dagen, men det er vel ikke så uvanlig på denne tiden av året. I  går fikk jeg klippet håret av verdens søteste, blideste Colombianske nordlending. Hun pratet i vei om seg og sitt, sin ett år gamle sønn Carlos, sine gode adoptivforeldre, samboer og familien hans. Jeg kunne ikke annet enn å bli revet med, tenk å være så heldig å få bli klippet av henne. 

Vel hjemme kom Åsta`s første matmor oppdretter Vibeke på besøk. Hun hadde med stamtavle og tok en liten kloklipp med det samme. Snille Vibeke som alltid stiller opp. Så gikk Linda og jeg årets siste tur sammen, men med alle intensjoner om å starte opp igjen over nyttår. På kvelden var jeg hos en venninne på kaffe og julegavebytting. Ikke en produktiv dag, men en veldig koselig en. 

I dag skal vi bort på lutefisk hos Anne-lise og Kalle. Ikke det verste jeg vet det å bli bedt på middag. Vesle Åsta har fått barnevakt, har ikke helt hjerte til å la henne være alene så lenge. Det får komme litt etter litt. Anne kommer å sitter med henne et par timer og så får hun prøve seg alene en time eller to etterpå. 

Nå skal jeg nyte dagens første kaffekopp før jeg prøver å rydde litt i huset. Gubben sover litt enda, ute er det mørkt og  stille, Åsta ligger ved siden av meg med en bit av et tørket griseøre, alt er bra så langt. 

Ha en fin dag….

 

Tenk et julegavetre- ingen dårlig ide det….

Tenk at vi mistenkte valpen Åsta for ikke å kunne oppføre seg. Tenk at vi tenkte at det nok ikke bare ville være helt enkelt. Hun gjorde alle negative spådommer til skamme og lå fint i buret hele veien. Ferja var forsinket og hun lå, ikke et eneste ynkelig pip bare herlig stillhet. Ikke noe pissing på plasser der man ikke skal pisse, bare kos fra den kanten. 

Det ble dessverre ikke noen tur til julegavetreet på toppen, det regnet oppover non stop i flere timer og vi bestemte oss for å sitte inne å spille kort i stedet. Litt synd for den ideen med det julegavetreet er nok litt min ting. En god ide for å få folk opp og ut, noen ganger så er det bare det å ha et mål som gjelder. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det regner litt, men som sagt det var ikke litt…det var regn slik vi helst ikke går på tur i. 

Min datter er nå flyttet til vanlig sengepost og noe av uroen har sluppet. Det er rart med det…vi engster oss alltid om barna uansett om de er voksne og har egne barn. Nå håper vi på en rask bedring og hjem i god tid før jul. 

I dag skal jeg endelig få klippe håret. For å si det slik….det gjør nok ingen ting om man har som mål og være nogenlunde velstelt til jul. 

 

Ut på tur……

I dag skal valpen Åsta på sitt aller første besøk. Hun skal kjøre bil, ta ferje og så besøke min søster og hennes kjæreste på andre siden av fjorden. Der skal vi spise lunsj og så gå til en plass de kaller Borgen. På Borgen er det et julegavetre. Det fungerer slik at man tar med seg en pakke opp dit og så bytter man den mot en som henger i treet. Bra motivasjon til å komme seg på toppen. Det blir nok en aldri så liten utfordring for den som skal passe på at Åsta  ikke river hus, men det får vi takle. 

Ellers har jeg vært veldig bekymret for min datter, hun ble operert for nyrestein på torsdag og fikk forferdelige smerter etterpå. Natt til i går ble hun kjørt med ambulanse tilbake til sykehuset. Ingen smertestillende medisiner hjalp. Etter mange undersøkelser viste det seg at hun hadde fått en infeksjon. Nå er hun heldigvis bedre og under kontroll, men blir nok noen dager på sykehuset. Stakkar, hun har jo hatt mye vondt før operasjonen også. Men likevel det som er viktig nå er at hun blir bedre og kommer hjem til jul. 

 

Prompepute er lykke….

Mitt yngste barnebarn ønsket seg en prompepute. En prompepute skulle få både den ene og den andre til å bli passe flau. Han lo godt bare ved tanken på hvor mye moro man kunne. Mormor er ikke mere seriøs enn at hun kunne forstille seg disse lydene på en humoristisk måte og da tanken var tenkt dro vi avgårde på jakt etter prompene. 

På lekebutikken fantes det prompeputer og ingen av den butikkens herligheter fristet mere. Så måtte vi jo ta en liten kaffepause, gutten is og mormor en kopp kaffe. Planene om hvordan man skulle lures til å sitte på den puten var mange. Mormor skulle prøvesitte og det ble gjort der og da. Puten fungerte og folk som satt rundt oss sperret øynene opp i forskrekkelse over at noen kunne lage en slik lyd og attpåtil le av det. Først da de forstod sammenhengene kom smilene frem rundt oss også. 

Nå har nok også foreldrene og alle andre han kan komme over fått føle hvordan en prompepute fungerer. Mormor håper at riktig mange blir lurt og at gutten kan få noen stunder i pur glede over å ha lurt dem. 

Har du hobbyrom!

Jeg har et ekstra soverom som var tenkt til å være hobbyrom. Der er hyller med restegarn og mønster. Mønster i blader og i bøker med masse jeg har lyst til å lage. Rommet ligner mere på et lager enn et hobbyrom, men det har vel sin misjon likevel. Jeg skulle sy, men det ble liksom aldri noe av, Jeg prøver av og til å få nyttet restegarnet, men nå har jeg tre store pledd laget av restegarn og det er vel nok. I tillegg har jeg strikket både sokker og luer av noe av garnet. Nå er det mest små nøster igjen og jeg får se hva jeg kan finne på etter hvert. 

Nå når vi har måttet rydde bort litt fra stua på grunn av lille Åstavennen   er det ganske fullt der, men kanskje en gang vil det få den funksjonen det var tiltenkt. 

Det er isete og glatt her i Trondheim. Gradestokken svinger opp og ned mellom regn og 10 kuldegrader. Jeg har piggsko, men piggskoene ble igjen hjemme da Linda og jeg beveget oss rundt i den vanlige løypa i går. Bambi på isen hadde vunnet grasiøs prisen over oss når som helst. Man blir litt redd for å falle så man beveger seg forsiktig….ikke særlig elegant, skuldrene er høye og stive. Vi kom oss nå gjennom til slutt. for å si det slik…jeg er nok ikke benskjør, men neste gang skal piggskoene være med det er sikkert. 

Listen over må-juleting begynner å bli kort, men noen punkt står enda igjen. Men så er det da en ule eller to enda før alt skal være klart.

Heia jentene!

Det regner igjen…her veksles det mellom mange kuldegrader og regn sånn  i løpet av et par dager. Det er mørketid, men ikke mange dagene før det snur og det blir litt mere dagslys for hver dag. Jeg tenker at selv om det regner, selv om det er kaldt ute, selv om det er mørkt  så er vi så heldige som  får være akkurat her.

Forrige kveden satt jeg så på et program om fattigdom i verden. Her drømte man om å kunne skaffe seg de ting vi tar som selvfølger. Slike ting som en seng eller  en moped for å frakte grønnsakene de produserte. Det å kunne spise seg mett hver dag var bare en drøm. Ungene gikk på skolen uten frokost og skolemat og hadde liten eller ingen mulighet til å komme seg ut av fattigdommen. Det  var ingen selvfølge å få legehjelp. 

Et liv ingen av oss kunne forstille seg. Kontrasten til det livet vi lever er ufattelig stor. Så er det mennesker der ute som kan glemme seg selv litt og dra for å hjelpe. I dag starter en serie på TV som heter Heia jentene. Kanskje kan man hjelpe, jeg har alltid vært fadder for SOS barnebyer. Men det er et barn av så veldig mange. Men dog et barn som får en sjanse til å få et godt liv. Som får mat, klær og skolegang. Det beløpet jeg betaler betyr ingenting for meg. Jeg har mer enn nok av alt. Livet er ikke rettferdig det vet vi alle, livet vil aldri bli rettferdig det vet vi også. Noen er født med sølvskje i munnen, noen med blonde krøller, noen inn i gode, kjærlige familier og alt for mange er født til fattigdom. 

Det er et dikt skrevet av Arnulf Øverland som beskriver livet urettferdighet. Det heter Lille Adam, har lett etter teksten, men fant den ikke, men det handler om Lille Adam på danseskolen. Ikke den kjekkeste gutten i ballsalen, her beskrives Adams vonde opplevelser på danseskolen. Det sier noe om urettferdigheten, det å ikke ha det mange andre har selv om det her handler om dametekke mere enn mat. Når jeg tenker på det diktet ser jeg for meg Lille Adam, hodet for stort for kroppen, tvunget på danseskolen hvor han får oppleve urettferdigheten for aller første gang.