Et år er over……

Så er det nyttårsaften og et nytt år er i ferd med å takke for seg. Det har vært store sorger, men også gode dager. Starten på året var nok preget av sykdom, død og sorgen etter en kjær søster. Mange ting rundt det var traumatisk og vondt. Så noen måneder etter måtte vi si farvel til vår lille kompis Pontus. Nå på slutten av året er mye bedre. Jeg kan tenke tilbake på gode stunder, da naturlig nok ofte med pensjonisten som er og har vært min beste venn og støtte gjennom livet. Så er der barn, svigerbarn og barnebarn som alle på sin måte betyr uendelig mye for meg. Søsken og svigerfamilie….og ikke minst det å kunne kjenne at familiebåndene er tette og sterke. Så ikke minst alle gode venner. De mennesker du velger å ha i livet. De du gjør ting sammen med eller bare tar en kopp kaffe eller en middag sammen med. Mange gode stunder har vi hatt sammen. Og så vår nye lille kompis Åsta, en virvelvind av energi og viljestyrke. Hun oppdrar oss og vi oppdrar henne. Vi får håpe det bekker mot at vi begge finner ut hvor skapet skal stå og at det er plassert slik at det passer oss alle. Enn så lenge er hun ung, enn så lenge er hun muntrasjonsråd og ren lykke. 

Så kommer et nytt år. Vi vet lite om hva det vil bringe. Vi kan bare ønske og håpe at det  blir et godt år for alle. Livet gir og livet tar, det må vi leve med.  

Så med dette lille tilbakeblikket ønsker jeg dere alle et godt Nytt år. Måtte det bringe helse,  velstand, lykke og kjærlighet for oss alle. 

 

 

 

Snart 2017.

 2016 har bare to dager igjen  og så må vi venne oss med å skrive 2017. Vi vet lite om hva som vil det året vil bringe og mye om det året som snart er over. For min del har det vært tøft på mange måter, men det har også vært mange gode stunder. Det er viktig tror jeg det å være klar over sine velsignelser, da kan man kanskje takle alt det andre bedre. 

I dag får vi overnattingsbesøk av søster Gerd og hennes Mike. De har bestilt pinnekjøtt og pinnekjøtt skal de få. Nå er det egentlig litt greit at julen er over snart. Jeg tåler ikke mye av den fete julematen så det å komme tilbake til normal hverdagsmat er nok ikke så dumt. Jeg er nå slik innrettet at jeg liker hverdager så det er greit for meg. 

I går gikk jeg tur i regnværet. Det øste ned, men det var bare så godt å komme seg ut på tur. Været her har vært slik nå, det regner og det regner. Bilene kjørt i små bekker som rant langs veien og jeg fikk et par skikkelige dusjer fra disse bekkene helt inne på fortauet. Vel hjemme var det å skifte fra innerst til ytterst. Nå trenger vi litt annet vær snart, det har vært alt for  mye regn nå. 

 

Hva er perfekt?

I dag leste jeg i avisa om en transperson som hadde brukt 700 000 kroner på operasjoner for å få et perfekt utseende. Resultatet ville ikke jeg ha betalt noe for, det var skikkelig trist, men så er det vel ønsker og følelser bak det han ikke helt rår over. Det der med å strebe etter det perfekte kan nok veie tungt på mange. Store bryst, slank midje, trutmunn….. alltid noe som mangler alltid noe som kan bli bedre. Idealene står i kø. Nå har man lagt seg litt på en annen linje i reklamekampanjer og det kan dukke opp både eldre og kraftigere modeller. Det tror jeg er bra for de som sliter med selvbilde og det å nå opp mot det såkalte perfekte utseende. 

Selv er jeg ikke særlig opptatt med slike tanker. Jeg er godt voksen og jeg er meg med alle skavanker og ekstra kilo. Jeg farger ikke håret, jeg slanker meg ikke, men jeg vil selvfølgelig gjerne være så fin jeg kan uten å ha alt for mye bry med det.

Jeg husker da jeg var liten og besøkte min farmor. Hun var liten og sped og veldig vakker syntes  jeg. Hun hadde hvitt mykt hår og gode øyne. Hun var alltid ren og velstelt. Velsteltheten kom ikke fra dyre salonger og kremer, men fra vann og såpe og en naturlighet få er forunt. Men av alt likte jeg hennes hender best. De var fine og spede, men med tydelige tegn på levd liv og arbeid. Hun hadde en spesiell måte å være på,hun var så myk på en fin måte. Hun satt sjelden i ro. Men hadde det aldri travelt. Jeg tenkte at slike hender vil jeg også ha. Slik ble det ikke, dessverre. 

Vi har hatt en urolig natt med lite søvn. Da jeg endelig sovnet på morgenkvisten vekket Åsta meg, hun er redd traktorer og traktoren kom. Vet ikke helt hva som har forårsaket denne skrekken, men hun er redd og trenger trøst. Så ble det slik med den søvnen. Nå er traktoren borte, Åsta tar igjen den tapte søvnen og jeg sitter her mer eller mindre svineslått med kaffekruset. Etterhvert skal jeg ut en tur og i ettermiddag er vi invitert til Linda og Odd. Det blir nok en fin dag. 

 

En rolig dag….

Etter noen dager med jul er det på tide å senke skuldrene og bare være i dagen. Det er litt rart å ikke skulle så mye. Akkurat nå sitter jeg på formiddagsplassen med  kaffekruset nære nok, Åsta ligger mellom pensjonisten og meg. Det er fin musikk på radioen, gubben leser avisen og prøver å oppdatere meg fra en heller tynn blekke. Noen andre har også tatt fri ser det ut til. Kanskje både de som skaper nyhetene og de som skriver dem. Det er en stille tid, men dagene har snudd nå mot lysere tider. 

I dag skal vi spise middag hos Hege og Bjørnar. Så trenger jeg ikke tenke på mat heller. Så før det skal jeg prøve å få meg litt frisk luft, Åsta har vært med et par runder rundt Romolslia nå og begynner å føle seg trygg ute. Det er så mye å lære, noen kan man hilse på andre ikke. Noen hunder liker valper, andre ikke. Hun prøver seg frem, skal finne koden til å være en god hund, en trygg hund, en glad hund. 

 

Koselig da……

Det å ha en liten valp med i juleselskap kan være en liten utfordring. Ikke for valpen tydeligvis, hun hadde et ball, masse unger å leke med og stor plass å spring i. Som om det ikke var nok hadde min niese med sine to små hunder og livet for Åsta tok en bra vending. De var jo greie som en ekstra spiss, men dele maten med dem…ikke aktuelt. Den skal hun ha for seg selv. 

Ellers så koste vi oss masse selv om det alltid i en stor familie er noen som mangler av forskjellige årsaker. Gerd og Mike hadde sørget for fine rammer rundt selskapet. Det er både selskapsrom og storkjøkken i deres matematikk senter. Perfekt sted for et familieselskap. 

I dag er det en slags hverdag igjen og nok en julehelg er over. Her har kommet snø i natt og vi skal snart ut på tur.

26.12.2016

Vi har hatt et par fine dager sammen med den nærmeste familien. På julaften var Hege, Bjørnar og ungene her med oss og i går kom vår sønn Pål og hans familie på middag. I dag er det mere familie, mine søsken og deres familier. Vi skal spise middag sammen hos min søster. Hun har plass til hele gjengen i matematikksenteret hun drivers sammen med sin Mike. Maten er bestilt på Vertshuset og alt ligger til rette for en hyggelig dag. Det er bare et men, og det er været. Ferjene har vært innstilt, men går nå igjen så får vi håpe det varer. 

Klar for mat.

Min datter Hege og hennes familie.

Fikk nydelige blomster fra det jeg arbeidet. 

Åsta hjelper til med å pakke opp. 


 

Slik har vi hatt det så langt. Ønsker dere alle en fortsatt God jul. 

 

Det er jul……

Vi har kommet til julaften og skal jeg regne på alle de julaftene jeg har hatt så begynner det å bli mange. Men selv om man drar med seg alle de som har vært så er det på en merkelig måte noe nytt og spennende også. Spenningen fra barneårene mangler, kriblingen i magen når man så pakkene under treet og når man tenkte på all verdens herlighet i form av mat og søtsaker. Men forventningene kan komme på mange måter, fokuset kan kanskje flyttes fra det materielle til det man etter hvert forstår betyr så mye mere. 

Man kan ha mange tanker på en slik dag. Mange gode minner å ta frem. I kved skal vi feire jul sammen med barn, svigerbarn og barnebarn. Vi får oppleve barnas forventninger og være med å skape deres minner. 

Når man er glad vil man at alle andre også skal få føle glede. Det er julaften og jeg ønsker dere alle en god jul og håper alle dere som titter innom får en fin kveld. 

Lillejulaften.

I dag skal jeg spise lunsj sammen med bror Dag og søster Gerd. Dag er bare innom fra Asker på vei til hytta på Glåmos hvor familien skal feire jul. Så på ettermiddagen skal vi kjøre til Støren for å pynte Tones grav. Vi møter hennes samboer Odd og min nevø Esten der. Nå er det 10 måneder siden hun døde, men savnet er like sterkt, kanskje er det ikke riktig slik det sies, at tiden leger alle sår. Det er rart å tenke på at på denne tiden sist jul så kunne vi enda kjøre turer i rullestolen. Selv under slike ekstreme situasjoner kan man ha mange fine stunder. Selv nå kjenner jeg hvor stolt jeg er av henne og det motet hun viste under flere år med sykdom.  Mine besteforeldre ligger også begravd der så da får vi fikset den graven også. 

Så er det lillejulaften og da kan vi endelig få julepyntet tre og hus. Treet som Odd og Esten har hogget skal vi ta med hjem fra Støren i kveld. Så har man sine tradisjoner da og en av dem er lillejulaften med fin julemusikk, eggelikør og sursild. Og så kan julefreden senke seg.