For en fart…..

Til tider så går det fort for seg her hos oss nå om dagen. Valpen Åsta er overalt. Når hun er i rette slaget går hun ikke, springer ikke, hun svever. Det er som på tegneserien hvor det står Svusj i snakkeboblen. Vi ser en svart skygge og så kommer det et svusj, over stuegulvet, gjennom gangen, snur på femøren og svusj så er hun tilbake. Så har hun små skarpe melketenner som liker å tygge på ting. Det er mange nei..Åsta og mange flink Åsta. Så fra det ene øyeblikket til det andre, går hun rundt seg selv et par ganger …legger seg ned…og slukner. Da puster matmor ut, beveger seg forsiktig rundt for ikke å vekke yndlingen. Det er fred i heimen en stakkar stund. 

I dag skal jeg til Tinghúset i dommermøte. Saken fra noen uker tilbake skal få sin dom. Det er ikke før i ettermiddag så formiddagen ligger der klar for å fylle opp i alle fall en kakeboks. 

 

 

Gode minner.

Adventstiden handler mye om koselige sysler, men det handler også mye om minner. Minner om andre tider, stunder med mennesker som er….. eller ikke er her lengre. Det  var tradisjon i mitt barndomshjem å gjøre ting sammen. Vi bakte smultringer med min mormor, pepperkaker alle sammen, vi hadde juleverksted og koste oss sammen. Når pepperkakene og smultringene var ferdig plukket min mor ut de minst vellykkede og alle fikk smake. Når så det var gjort ble de dyrebare kjeksene lagt i bokser som ble tapet igjen. 

På lillejulaften dro min mor og far på kirkegården og min søster og jeg ble satt igjen hjemme for å koke grøt. Vi nøyde oss ikke bare med å passe grøten. Vi pakket opp julegavene, en fra hver giver ettersom vi alltid fikk likedan, så ble pakkene vel og vakkert pakket inn igjen. Kakeboksene som min mor trodde var trygget for små slikkmunner ….var nok ikke tilstrekkelig sikret. Tapen ble fjernet av boksene og vi tok to av hver sort. Ny tape var ikke vanskelig å finne. Vi skjulte alle spor etter oss før resten av gjengen kom hjem. Etterpå satt vi ved kjøkkenbordet, passet grøten og drakk kald kaffe med kjeks til. 

Min mormor var sterkt tilstedeværende mens jeg vokste opp. Hun ble tidlig enke og selv om hun etterhvert fikk egen leilighet så vi henne daglig. Hun var morsom og den som tok oss med på eventyr. Hun tok ting på strak arm og vi elsket henne. Hun kunne ta oss med på bytur der vi noen tider kunne føle oss rimelig spesielle. Alene var best, turen endte med kaffe på Norøna eller Bristol. All verdens herlighet i form av en rund, trygg og snill mormor. 

I dag er det strikkekaffe igjen. Som sagt liker jeg godt å gjøre ting sammen med andre. Det er noe med det å kombinere det nyttige med det hyggelige. 

 

 

Herlig helg.

Så er det mandag igjen. Vi har hatt en fin helg med middagsgjester både lørdag og søndag. Lørdag var sønnen og eldste barnebarn på middag. Når fetteren kommer vil også de tre andre gjerne være her så da ble det fult kjør. Så i går hadde vi besøk av svoger Odd og Tone og hans to sønner Hans-Jørgen og Esten. Etter middagen kom Hege, Bjørnar, Andreas, Silje og Kristian på kaffe. Så var det  juletretrenning på plassen rett her nede. Adventen blir sunget inn med gang rundt juletreet og så er det besøk av nissen. Nå skal juletreet stå der å glede alle oss som bor her til over jul. 

Jeg bare koser meg med adventsyslene. Noen ganger tror jeg jeg liker det bedre en  selve julen. Det å lage, forberede, kjøpe eller lage gaver og så alle de tingene som er gjentagende, de samme kakene, de samme forberedelsene som hvert år. Jeg stresser ikke med noe, det som blir det blir og resten får bare være. 

Så har vi vårt nye familiemedlem Åsta. Vi begynner å kjenne henne nå. Hun er en liten tøffing, trygg og god. Hun nusser, hun biter, hun renner rundt her og sørger for at matmor ikke trenger noe håndarbeid. Jeg ser på henne og kan ikke forstå at noe kan være så søtt. Så gjør hun et krumspring og blir enda søtere. Min svigersønn Bjørnar fanget henne i et lite blinkskudd. Ikke alltid like lett å fotografere henne etter som hun sjelden er i ro uten at hun sover. I går hadde hun et ball. Odds hund Lady var med …hurra…Åsta koser seg….da ble det liv. 

 

 

Herlig…..

Utenfor er det bekke mørkt. Det regner nesten oppover så ute har man ikke mye å gjøre enda. Det er rart med det, men på en merkelig måte blir det enda koseligere inne. Vi har levende lys på bordet om morgenene nå i mørketiden. Sitter på morgenplassen i spisesofaen med kaffekruset og PC`en og har dagens første kosestund. Lille vennen Åsta har endelig lagt seg til ro. Hun starter dagen tidlig slik de fleste babyer gjør. Mørketiden ser ikke til å plage henne nevneverdig. Her mangler det ikke energi for å si det slik. Så plutselig er det hviletid og hun slokner i løpet av sekunder. 

I dag skal jeg først se mine to yngste barnebarn underholde elever, lærere og foreldre på skolen. De har et bra opplegg med hver måned underholder et trinn. Da får også alle som har hatt fødselsdag sin oppmerksomhet, månedens kunst får sin stund i solen og en klasse for premie for å ha vært den som utmerker seg den måneden. Prisen er høythengende og noe å strekke seg etter. Silje forteller «det er jeg som skal si hva vi skal gjøre» og Kristian kan ikke være verre «jeg skal være en bokstav og synge helt alene». Ikke rart at mormor gleder seg. 

Så i ettermiddag skal jeg til Ella for å lære mere om scrapbooking. Denne gangen skal vi lage pynt på sjokoladeplater. Håpet er at de skal bli høvelige  vertinnegaver. Vi får nå se. Uansett er det koselig å lage ting sammen. 

 

 

Faktisk ganske bra……

Det ble en hyggelig kveld i går med besøk av eldste søster og eldste bror. Det kommer alltid til å mangle en i slike anledninger, men jeg er glad for de som er her nå likevel. Gerd og Mike sov over, men dro allerede klokka syv for å komme seg på jobb i rett tid. Ble ikke mye søvn i natt, men valpen Åsta sov heldigvis til halv syv. 

I skrivende stund jager hun rundt med et tyggebein, gubben leser avis og jeg sitter her uten å gjøre noe særlig fornuftig. Men det er fin musikk på radioen, vi har levende lys på bordet og livet er da ikke så aller verst. 

 

Trenger en klipp kanskje. 

 

 

Ble da litt flatbrød.

I dag skal jeg på sykehuset igjen. Det er bare en vanlig kontroll så det blir nok ikke særlig traumatisk. Livet endrer seg fort når man har kronisk sykdom, det krever litt på mange måter. 

I kveld kommer min søster og hennes kjæreste og min bror og svigerinne på middag. Planen var å gå ut å spise før jul, men ettersom vi har fått lille Åsta og helst ikke vil gå fra henne lenge av gangen enda, så blir det middag her hos oss i stedet. De blir bare tre av fem søsken, men jeg er glad for de som er her.  Min yngste bror og svigerinne bor i Asker så da blir det vel litt mye forlangt å be dem med. Håper vi kan treffes i julen i alle fall. 

Så  er flatbrødforsyningen for de neste par månedene på plass. Ikke akkurat de rundeste leivene, men sprø og gode. Tradisjonsmat synes jeg også er mor å lage og nå har takken vært fremme to dager på rad. I går bakte vi mørlefse. Litt må man jo ha til jul. Våre tre yngste barnebarn hadde et ball på skrellet, men litt havnet da i fryseren også. Det sies at trøndere spiser mye flatbrød. Har ikke sett noen statistikk på det, men det kan nok stemme. 

 

Nå ja…….

I dag skal det bakes flatbrød. Har en stor deig som bare gleder seg til å bli noe bedre en gang i løpet av dagen. Det å være opptatt med andre ting passer egentlig ikke valpen Åsta noe særlig. Hun vil ha oppmerksomhet og hun vil ha selskap. Hun jager rundt i leiligheten på jakt etter nye fantestreker. Det tok ikke henne lang tid for å bli husvarm akkurat. Men hun er søt nok til å smelte hvilket som helst hjerte så jeg bare må dra på smilet.

Ute er det mørkt og trist, men ut må man en tur uansett. Nå er turkamerat Linda i syden og jeg mangler hennes selskap. Så er Åsta for liten til å gå tur og pensjonisten og jeg vil ikke gå fra henne lenge av gangen enda, så da må jeg gå alene. Ikke helt greit det for meg som er bedre vant, men slik blir det vel noen uker nå.