Noen ganger er det godt å gråte…..

Noen ganger kjennes det godt å gråte. I dag satt jeg ute på plattingen utenfor hytta og hørte på radioen. Det var en fin morgen, solen skinte, kaffekruset var innen rekkevidde fuglene kvitret og radioprogrammet var et slikt hvor man sendte inn ønsker. Det var mye fin mimre musikk og jeg koste meg. Så kom en gammel sang som jeg husker veldig godt. Navnet husker jeg ikke, men det var en hvit due som kom med en hilsen fra ovenfor. Det traff meg fort og brutalt rett i hjertet og tårene kom strømmende. Slik er det enda, tristheten kommer når jeg minst venter det. 

En av mine mange trivselsfaktorer er ellers nettopp dette, å sitte i fred og ro der hvor jeg trives best og høre på god musikk. Så kan man vel tenke at noen tårer det gjør bare godt. De som er borte er savnet…slik er det bare. 

19.08.2016

Vi fikk oss en fin, men i overkant lang sykkeltur i går. Det skulle vel ikke være helt slik, men når man ikke er helt kjent kan veien bli noe lengre enn planlagt.  Vi skulle drikke kaffe på Ladekaia, men syklet alt for langt innover. Vi fant det da til slutt, men først etter å ha dradd syklene i et noe ulendt og bratt terreng. Alt dette hadde vel godt an om man fikk den planlagte kaffekoppen, men de åpnet ikke før en time etter av vi var der så da orket vi ikke vente. 

Så er jeg oppfordret til å legge ut bildet av strikkepleddet som nå omsider er ferdig. Nå er det utelukkende strikket av de korteste garnrestene jeg hadde så farger og alt slik ville nok ikke passet alle, men jeg er kvitt masse rester og jeg har et varmt pledd til vinteren. 


Gubben tok det i bruk. 

I dag skal Anne og jeg ut på tur, kanskje det blir en lunsj, hvem vet. Så drar vi på hytta i kveld. 

Høst i Trondheim…..

I går ble jeg endelig ferdig med Arne- og Carlos pleddet jeg har strikket på en liten evighet. Jeg la opp 350 masker i starten. Det var antagelig ikke en god ide, for det ble tungt og stort etter hvert. Det ble til at jeg strikket et stykke og så ville ikke skuldrene mere og jeg måtte legge det bort. Til siste var jeg såpass lei av å vite at det lå der som en stor ufo og bestemte meg for å gjøre det ferdig uansett hvor ille det ble. Nå mangler det bare å hekle en enkel kant rundt så er det klart for bruk. Lageret med restegarn er minket, men jeg kunne nok strikket to til før det ble helt tomt. 

Gubben har heldigvis kommet hjem, det er nå savn når han ikke er her. Han inviterte på Indisk mat på en restaurant i Ravnkloa. Det er yrende liv i byen nå, de nye studentene er over alt, springer rundt med sine faddere i t-skjorter fra de forskjellige fakulteter. Noen er kjekkere enn andre, de ser ut som de har lyst til å løfte benet og markere revirene, mens andre nok ikke er like trygge. Nylig voksne, første gang for seg selv, ukjent i byen og masse nytt. Men morsomt å se dette hvert eneste år. 

I dag tenkte vi….gjett hva….sykkeltur så klart. 

En ny hund kanskje?

Endelig kom solen tilbake og i dag skinner den fra skyfri himmel. Da jeg våknet viste jeg på en eller annen måte at det var nettopp slik. Jeg åpnet forsiktig et øye for å se om det bare var ønsketenkning, men nei det var lys, masse lys. What a treat.

Når nå først jeg blir velsignet på denne måten må jeg ut. Tar nok sykkelen, men vet ikke helt hvor. Spiller egentlig ikke så stor rolle heller. Jeg er fortsatt gressenke så da bestemmer jeg selv. Bare jeg er hjemme til tre for å hente ungene på skolen. 

Vi tenker veldig på ny hund etter at Pontus døde nylig. Jeg har vært i kontakt med oppdretter Vibeke og hun skal ha kull både i slutten av august og midten av september. Det betyr at vi kan få en ny venn i løpet av tre måneder. et føles riktig på en måte så vi får se hvordan det føles etter hvert. 

I går fikk jeg sms med bilde av den nye hammocken som står utenfor annekset på hytta. Nå må jeg få tak i noen gode puter og så er den klar. Når man sitter der har man utsikt over sjøen og landet på andre siden av fjorden. Gleder meg. 

 

 

Slumreteppe og hammock…..tenk det.

I går begynte mine to yngste barnebarn i 1. klasse på Romolslia skole, To alvorsamme seksåringer som tok fatt på Gud vet hvor mange år med skolegang. Mormor bli litt tankefull hun også. Tenker på at det er jo ikke lenge siden disse to som babyer lå oppover magen på oss som apekatter og sov, eller ettåringer som danset til høy musikk sammen med mormor og morfar på stuegulvet, eller som griset ned hele huset med mat og kjeks. Tvillinger som er ulike i sinn og skinn, men med et ekstra sterkt søskenbånd. De har jo alltid vært sammen om alt og nå går de i samme klasse. Vi har vært priviligerte som har fått så mye tid sammen med dem. De to største begynner henholdsvis o femte og fjerde klasse, tenk det. 

I går ble en fin dag, benken til min nye hammock var kommet og gubben har montert den. Så kom min nabo Ella med mitt nye slumreteppe. Tenk alt arbeidet hun har lagt i dette. Jeg ble kjempefornøyd. 

Ella og noen av hennes venner har julemarked rett her oppe hvert år. Hun er en kjempedame med noen helt unike evner når det gjelder håndarbeid. Gubben gledet seg også ettersom han er en frossenpinn. Nå kan han kose seg med dette varme slumreteppe. 

 

 

Hvordan får man tiden til å gå?

Under alle noen og førti år i arbeidslivet tenkte jeg ofte på at jeg gjerne skulle hatt litt mere tid. Tid til de tingene som ikke handler om å måtte, men om å ville. Timene i døgnet var for korte for arbeid, verv og familie. Nå etter at jeg ble uføretrygdet spør folk meg om hvordan jeg får tiden til å gå. Svaret er enkelt, jeg har bare et problem med tiden…det er fortsatt alt for lite av den. Jeg har ikke noe problem med å få tiden til å gå, den kunne gjerne fått roet seg litt ned for min del. Jeg nyter den tiden som er, har tid til å ville, og tid til litt måtte også ,og lever godt med det.

I går brukte vi noe av den dyrebare tiden til en tur til Bakklandet som er en av mine favorittsteder her i verden. Det var Bakklandsdager og yrende liv til tross for at været ikke helt var slik man kunne ønsket seg. Vi besøkte et av de fine gamle trehusene hvor det bor en kunstner. Bak det lille huset hadde hun den fineste hage man kunne ønske seg. Bygd oppover en skråning med opparbeidede stier og blomster over alt hvor det var plass eller ikke. Hvor enn du vendte blikket var det  små overraskelser, små glasskuler i trærne, skulpturer og ting som var laget av det som andre bare kaster ut. En liten herlighet gjemt bak et slitent trehus på Bakklandet. 

I dag reiser pensjonisten til hytta, mens jeg blir igjen her hjemme. Blir nok et par rolige dager for min del.

 

Martna og ekte håndtverk.

Gubben og jeg  har vært fast gjest på Rennebumartnaen i mange år. Alle år før dette i følge med søster Tone. Det var derfor litt rart å være der i år slik bare oss to, men slik er dte bare. I fjord trillet vi henne rundt i rullestol, men på martna skulle hun. Hun orket ikke så mye, men hun kjøpte et fint krus til meg.På kruset var det risset inn «Klem fra Tone». Dyrebart. 

Rennebumartnaen er «ekte». Der er ikke bare skikkelig håndtverk så langt øye kan se. Man kan lett bruke en dag bare på å gå å se. Det er så mange flinke folk, folk som holder håndtverktradisjonen ved like, folk som lager nye ting og folk som har den interessen og gleden over å lage ting som er verdt å ha. 

Nå skulle jeg gjerne ha tatt bilder derifra for å vise dere, men det tenkte jeg ikke på. Men noe hang da med hjem, slik som dette villsauskinnet. På baksiden er det tegnet inn et 200 år gammelt mønster på et lyst skinn som deretter er sydd på. 


Disse to måtte vi bare ha. Krusene er perfekt i formen for å nyte en god kopp kaffe.

Bare elsker denne. Om litt vil den finne sin plass på veggen hvor det er alt for mye fra før.

I dag er det lovet litt opphold fra regnet de siste dagene, så vi har planer om å sykle til Bakklandet. Håper det er blir en fin søndag for dere også……

 

Doping…….

Før i tiden var idrett morsomt. Vi heiet på ski- og skøyte heltene og var skikkelig stolt av dem og landet de representerte. Vi oppfattet dem som ærlige, reale, sunne menn og kvinner som kunne gi et godt eksempel på hvordan vi andre skulle være mot hverandre. Hjertet banket litt ekstra når vi så Grønningen kom ut av skogen etter fem tøffe mil på ski. 

Nå har vi sikkert nok fremdeles slike ute på de forskjellige idrettsarenaene, men dessverre er det en del vi ikke kan ha den samme beundringen for. Pengemakta har tatt over og på mange måter ødelagt alt det som var beundringsverdig. Doping hvor til og med lederne er med på å legge til rette. Det å skaffe seg selv fordeler som ikke andre har. Prestasjonene som vi før stolte på var tuftet på alt det som er sunt og godt er nå ofte tuftet på helt andre ting. 

Selv lurer jeg på hvordan de kan stå der øverst på seierspallen, mens de spiller nasjonalsangen, gjerne med en tåre eller to i øyekroken, når du vet at det er juks som fikk deg dit. Hvor kommer den gleden fra?

Man kommer vel ikke tilbake til det som var, men……