Jeg er nok ingen teknisk begavelse. Når ting skjer med duppedittene blir jeg skjelven og stille. Hodet leter etter utveier, lurer på om jeg har noen erfaring som kan brukes også denne gangen. I dag var det den hersens maskinen jeg skriver på nå, som ikke oppfører seg slik en velfungerende, veloppdragen PC skal. Nå fikset jeg det med god hjelp av min alltid bolde ridder , han som aldri helt vet hva godt han kan gjøre for meg. At vi mistet Pontus har nok gått hardt inn på han også og god som han er, føler jeg at han ser undersøkende på meg. Jeg prøver å ta meg sammen for hans skyld, men luften har nok gått ut av meg og slik får det bare være en dag eller to til. 

Men så tilbake til duppedippene, mobilen er nok heller ikke på mitt lag, den er ikke helt fornøyd med å ha så håpløs eier. Den viser det ved å ta ringelyden bort slik litt inne i mellom slik bare for å vise hvem som er sjefen. Den kunne nok ha tenkt seg en yngre og bedre eier som kan la den utfylle sitt fulle potensiale. 

Mens jeg var  i arbeid hatet jeg å ringe til brukerstøtten. De snakker ikke norsk, i alle fall ikke slike ord som står i min ordbok. Likevel forventet de at jeg skulle kunne svare dem på det samme språket. Etter hvert  lærte jeg meg at de måtte advares med en gang etter halloet. Jeg sa det som det var, at jeg var analfabet og måttet hjelpes  litt ut i fra det ståpunktet. Etter hvert kunne det heldigvis fjernstyres fra hovdestaden der alle fremmendspråklige satt og prøvde å slite litt forstand inn i monsterkundene. Da kunne jeg endelig lene meg tilbake i stolen og se pilen blafret rundt på skjermen  og alt ordnet seg av seg selv. .

I natt har det regnet, men nå begynner det å ligne litt på sykkelvær. Der er en fantastisk elektrisitet som ikke har sviktet , selv når eierene energi bare har rent ut og forsvunnet i sanden. Jeg elsker sykkelen min. Nå tnekte jeg plutselig at den fortjener et fint navn, Jeg må nok tenke litt på det. 

Det er noe som heter at det hjertet er fullt av, det renner munnen over med. Når man mister noen er det så mye som forsvinner med dem. Da Tone døde føltes det som et stort svart hull i hjertet der hun hadde vært. Hullet kan ikke fylles opp av noe annet. Det er privat. Der ligger følelsene du hadde, minnene og alle de tingene vi hadde sammen. Alle man er glad i har sin egen plass. Jeg tenker ofte på det, hvor heldige man er som har mange å være glad i. Likevel er hver enkelts plass privat, ingen andre kan komme dit. Nå har hjertet evnen til å utvide seg å gi plass til de som hører til. Men uansett hvor mange som ligger der, man har ingen å miste.

Dyr har en egen evne til å krype inn i hjertene våre.. Man sier vel alle om sin hund at den har en stor personlighet. Pontus hadde et sterkt utrykk, han tok mye plass. Den dagen han kom hit, liten redd, men så søt. Han hørte til med en gang. Det er det med en hund at han svikter aldri, han vil behage eieren, han er din venn. Men har var også sin egen, hadde sine ting, sine venner både blandt de med fire ben og de med to som ikke hadde noe med oss å gjøre. Han var så mye for meg og nå gjør det vondt. Det ble mane samtaler i går og da forstod jeg dette at Pontus hadde mange eiere, mange som så på han som sin. Livet ble alt for kort, men fullt likevel. Fullt av alle de tingene og personene som betyr noe. 

Man kan spørre seg, er det verdt det, ta noen til seg på denne måten. Svaret er ubetinget ja. 

 

 

 

 

 

Natt til i går ble Pontus akutt veldig syk. Vi kjørte hjem for å oppsøke den dyrlegen som hadde behandlet han før. Hun undersøkte han og sa at nyrene nå hadde sviktet helt. Det mest humane ville være å avlive han. Vi viste jo at dette kom til å skje, men forstod det vel likevel ikke helt. Vi satt med han der i ett trist rom til det var over. Triste greier.  Vet ikke om jeg klarer dette nå. 

Nå på hytta. 

Avslappet.

Ikke uvanlig.

Kjærlighet.

Finingen. 

Valpen.