Hjem igjen…..

I dag pakker vi å reiser hjem. Pontus er nok ganske dårlig og vi må til veterinæren i løpet av dagen. Natten har vært lang for å si det slik. Andreas og morfar har dratt ut for å prøve fisken en gang til. Den gutten blir vist aldri lei av å fiske. Vi har hatt en drøss med fiskegærne, men han tar kaka, fryser ikke, maser ikke, blir aldri lei. 

 

Fiskelykke……

Bølla har vært syk igjen i natt. Det betyr lite søvn, men også vondt å se hvor han sliter. Nå har han flere gode dager og det spesial foret han lever av har nok hjulpet mye, men så er det noen slike dager og netter også. Nå i dag virker han litt bedre. Stakkar liten. 

Vi er på hytta igjen og denne gangen er barnebarnet Andreas med. Morfar og han har vært på fisketur og til guttens store glede kom de hjem med 20 sei og en torsk. Fiskelykken har vært stor hos mange personer i vår familie, men denne her tar kaka, han blir aldri lei. Han kan fiske på morgenen, på formiddagen, på ettermiddagen og om kvelden og så lure på om vi skal fiske neste dag. 

Etter at vi kom hit har det regnet en del, men akkurat nå er det oppholdsvær. 

 

Burde man grepet inn……

I går kveld kjørte vi hjem fra hytta, men bare for et døgn. Vi må hente vårt barnebarn Andreas som er ferdig på skolen før foreldrene har ferie. Nå skal han være med oss en tur på hytta denne uken. Neste uke blir det enda to til, men da skal vi være hjemme. 

Vi har hatt en fin helg samen med Esten og Odd. Det er enda litt rart å tenke de to alene sammen, men godt å se at det går fint med dem. Livet faller nok sakte, men sikkert på plass mens de venner seg til en ny tilværelse.  

Har noen av dere noen ganger vært ute for ufine mennesker i offentlighet? Vi hadde en ekkel opplevelse på lørdag da vi skulle ta en kopp kaffe ute på en kafe. På nabobordet satt det to par med hver sin halvliter foran seg. Den ene mannen var mildt talt ufin. Han skjelte ut en av damene, høyrøstet og påståelig. Hun på sin side ble mindre og mindre, prøvde å snakke tilbake, forklare, men ble bryskt avbrutt og satt på plass. Etter sigende måtte hun nå innse at hun var en alkoholiker, påstod den høyrøstede som nok burde vært et stykke lengre opp i sin halvliter før han kalte andre. Ubehagelig, jeg følte med den påståtte alkoholikeren, var på nippen til å gripe inn, men så ble det litt rart også. 

Jeg var glad for å se dem dra etter en stund, rystet over ufølsomheten, de stygge ordene, over hvor stygge mennesker kan være mot hverandre. 

Ørnhilds små…..

I helga har vi koselig  besøk av svoger Odd og nevø Esten. Vi har vært på to fisketurer uten å ha mere enn en makrell å skryte om. Mest skuffende er det at gutten ikke kunne ha fått fisk, men slik er det bare noen ganger og all verdens gode ønsker kan ikke hjelpe på det. Hans mor var en ivrig fisker, hun kunne holde på på timesvis og noe av den fiskegleden  tror jeg han har arvet. 

Jeg har skrevet før om ørnen som i flere år har hatt tilhold på neset rett her borte. Der ser vi den stadig flyvende over sjøen på jakt etter mat eller sittende i en furu der oppe. Det er noe majestetisk over den som treffer meg. Vi kaller den Ørnhild og har på en måte blitt knyttet til den. I dag fikk vi se reiret hennes, to små ørnehoder stakk opp og speidet ut over komgeriket. Litt av en treat for oss som har fulgt henne nå på det fjerde året. Skulle så gjerne ha kunnet stilt om med foto, men jeg hadde ikke apparatet med denne gangen heller. 

 

Herlighet……

To fisketurer i går, status –  null fisk, skal si den eplekjekke laksefiskeren fra sist har landet. Vi ser på ekkoloddet at det kryr av fisk, men ingen vil bite, en merkelig ting, når man andre ganger nesten ikke rekker å få snøret ut før det biter. Nå ja, ingen fisk, men vi henger ikke med geipen av den grunn.

Det er så mye annet å glede seg over. Det blomstrer i bedene og vi har sådd en ny runde med reddiker. Jeg har også kjøpt en bringebærbusk. Dette til tross  for at  jeg ikke har peiling på hvordan den skal stelles. Det ble bare en for da kan jeg kanskje lære litt før jeg ødelegger flere. Jordbærstiklingene jeg fikk av Anne-Lise lever enda, og til min store overraskelse er det er masse knopper på rosene. Nå drømmer jeg igjen om et lite småbruk hvor jeg kan dyrke mine egne grønnsaker, gå barbent ut i hagen og ta inn de grønnsakene jeg trenger til dagens middag. 

Det med småbruket har jo alltid vært en drøm. Men arbeidsforholdene og beliggenheten til det og kanskje ikke vilje har nok hundret oss fra  å følge drømmen. Kanskje er det slik at noe skal være en ting å drømme om, kanskje om det hadde vært realisert ville den ikke nå helt opp der jeg har lagt den. Men det er virkelig noe med det å lage selv, det gir en tilfredstillelse man aldri kan få i en butikk. 

 

Kos med strikking.

I går kveld fikk jeg gjort ferdig enda en kofte. Den mangler bare knapper og så er den i gang. Jeg har fått en ny dille. Liker å strike store plagg. Merkelig nokk er jeg mindre ivrig på de små prosjektene. Jeg som har lovet meg selv dyrt og hellig å gjøre ferdig et prosjekt før jeg starter på ett nytt hadde nå fire på gang. Det var denne koften som nå heldigvis ikke tynger samvittigheten lengre. Så er det er et Arne og Carlos pledd av restegarn, det er jo blitt veldig tungt på fanget så det kan jeg bare ta litt av gangen før skulderen streiker. Et sikksakk skjørt strikkes i svart garn, håpløst å se sikksakken om jeg ikke sitter ute i lyset ,og så måtte jeg jo ha med noe på tur, og et pledd, eller en kofte, eller et sikksakk skjørt som man bare kan strikke i lyset egnet seg dårlig. Da fant jeg enda mere restegarn og begynte på mormor tøfler til sokkekurven. Kurven eksisterer ikke enda, men det har vært planen lenge å lage en gjeste sokke kurv med sokker i alle størrelser. Jeg har strikket tre og nå må jeg får den fjerde ferdig slik at de jeg har i alle fall er par. Som du kan se er jeg en mester til å finne unnskyldninger og så blir de jo ferdig en eller annen gang håper jeg. 

Jeg har mye glede av strikkingen, den hjelper meg med den rastløsheten jeg ofte sliter med.

 

 

All verdens herlighet.

I dag tikket skattepengene inn på min bankkonto. For å si det slik….verre ting har skjedd med meg. Alt for mange ganger har det gått den andre veien, hvor jeg har måttet sende penger til skattekontoret. Egentlig er det litt rart at det er så moro, det er jo i bunn og grunn mine egne penger, men slik er det, lykken kan komme i form av de pengene man har betalt inn for mye selv. Nå er det ikke de helt store summene, men likevel det føles som om noen har kommet uten videre å lagt penger i mine hender. Herlig. Nå er det jo slik at penger ikke ligger alt for lenge eller godt i mine lommer, jeg har stor tro på at slike penger skal sirkulere. Ellers kan man være, i alle fall så fornuftig man trenger, men ikke i dag ikke nå. 

Vi er på hytta. Paradiset i form av en sliten falleferdig hytte ved sjøen. I går høstet jeg mine aller første selvdyrkede grønnsaker…en stor skål med røde herlige reddiker. Ingen reddik har noensinne smakt bedre. Jeg smetter innom kjøkkenet noen ekstra turer bare for å se på dem.  Så blomstrer det herlig i alle bedd. Rosene har knopper og jeg kan nesten ikke vente på at de blomstrer. Tenk hvilken treat, det å plukke inn blomstrer fra egen hage. I dag er vi invitert bort på middag og det er jo heller ikke det verste som finnes. Ting er på stell og da har man det fint. 

 

 

 

 

Min ønskeliste.

Adam var ikke alt for lenge i paradiset, etter en dag med sol så plaskregner det igjen. Så kan man gjøre en av to ting, enten irritere seg over regnet i dag eller man kan glede seg over den fine dagen vi hadde i går. Man trenger vel ikke spekulere lenge på hva som fungerer best. 

Jeg tenker vi er heldige her på berget. Det mangler kanskje litt på enkelte områder. Man kunne vel ønske seg en bedre helse, litt mere energi og noen ganger også noen ubetydelig ting. Men så skader det vel ikke å ville ha ting ut av livet, selv om noe av det bare blir med ønsket. 

Nå har jeg vel det meste av det jeg kunne finne på å ønske meg, men skulle jeg tenke mere på det og kanskje tillate meg selv å være litt overfladisk så kunne jeg nok ha kommet på en ting eller tre. 

Skulle jeg lage en liste over noen av de litt ubetydelige (eller kan det være de er betydelige) tingene jeg ville ha på min ønskeliste ville det antagelig se slik ut:

1.  En bedre utsikt. 

2. Kunst.

3. Spille et instrument.

4. En husholderske.

5. Et småbruk med hunder, katter og høner. 

6. Klatreroser oppover en hvit trevegg.

7.  Store vindusposter. 

8. En tur til Kristiansand. 

9. Flere hunder. 

Anstrengte jeg meg ville nok listen kunne være mye lengre, men da ville det bekke litt over tror jeg.

 

Da jeg var 7-8 år ønsket jeg meg veldig en rød pikesykkel. Min far sa at dersom jeg klarte å spare det halve skulle han vurdere å kjøpe sykkelen til meg. Nå hadde jeg som 7-åring en noe begrenset tilgang til penger, men jeg ønsket meg penger i fødselsdagsgaver og så kunne jeg tjene en slant eller to når jeg var hos mine besteforeldre. Sykkelen var i mine tanker langt der fremme og nesten uoppnåelig. En dag jeg kom hjem fra skolen stod den der utenfor militærbrakken der vi bodde. Den var ikke ny, men skinte slik bare et uoppnåelig ønske kan skinne. Jeg våget ikke håpe, hjertet hamret i brystet, hendene var klamme. Jeg gikk forsiktig inn, redd for at håpet om all verdens herlighet i form av en brukt rød pikesykkel bare var en illusjon. Det var den gangen jeg oppdaget at glede kan boble og nesten boble over. 

Man burde alltid ønske og noen ganger blir ønsket innfridd. Da bobler det.