Det er vel slik…..

Det er fint å kjenne at ting når inn til deg, det å kunne kjenne glede selv når ting egentlig er ganske trist. Det å være sammen med folk som gir positiv energi og hvor man bare trenger å være det lille man er selv og det er bra nok. Det er vel egentlig det livet dreier seg om. Damene i strikkekafeen gir slik god energi. Her er damer som strikker de mest innviklede mønster, mens de prater i vei med oss andre og det er amatører som meg som nesten blir litt svett av å se på de aller beste. Likevel er det greit, vi kan ikke alle like mye og det trenger vi heller ikke. 

Tidlig i morges kom mitt åtte år gamle barnebarn opp i senga mi og la seg godt til rette i armkroken, så hadde vi en fin liten prat før vi stod opp alt for tidlig, men likevel. Husets  firbente terrorist hadde da klart å vekke oss alle, slik det har vært alt for ofte i det siste. Et slite velkomment slafs, en pote som dasker bort i deg og ører som ikke hører når jeg ber om nåde. Opp skal vi og han vet akkurat hvordan det skal gjøres. 

I dag kjører vi til hytta og Andreas skal være med nå i dag, så kommer antagelig Hege, Bjørnar og tvillingene etter i morgen. Det er meldt fint vær så alt borger for noen fine dager. 

 

 

Ut på tur – aldri sur…..men kanskje litt sliten…..

Jeg fikk trimmet nok i går. Om jeg ikke viste hvor langt jeg syklet og gikk så kunne jeg sikkert finne det ut ganske nøyaktig ved å kjenne på kroppen i dag. Men det er slik at noen ganger er det bare verdt det, man tar det som kommer uten å kny.

I dag blir det litt roligere, men vi skal snart sykle til byen på møte i Transporten. Når det hverken regner eller snør til en forandring så kan vel det bli fint. Turen ned til byen først ned bakkene her som nå er dekt av hvitveis, så ned langs gammeldalen, over Sluppen bru, langs elva helt til studentersamfunnet, over Elgsæterbrua, forbi domkirka og så er vi i midtbyen.

Så i kveld er det strikkekafe og dte er jo heller ikke det verste jeg vet. 

 

Noen ganger er det helt ok.

Noen ganger er livet ganske bra. Vi hadde en fin dag i går. Demonstrasjonstoget var stort og været var bra. Jeg traff igjen mange fra miljøet rundt den jobben jeg hadde i 20 år som organisasjonssekretær i transportarbeiderforbundet i midt Norge. Mange av dem treffer jeg ikke så ofte nå lengre og da er det ekstra moro å bli oppdatert på deres gjøren og laden. 

Nå planlegger vi en ny hyttetur, men får ikke til å dra før onsdags morgen. Denne gangen skal Hege, Bjørnar, Andreas, Silje og Kristian være med. Men først er det mandag og mandager starter ofte med Pontus luftetur. Så er det oppholdsvær og da må jeg bare finne på noe ute. I ettermiddag er det Linda og jeg og en av våre to ukentlige ettermiddagsturer som gjelder. 

 

Bildet her er tatt i 2015, men snart er det slik igjen. 

 

Hvilken dag…..

I dag må jeg vel først og fremst gratulere med dagen. 1. Mai, demonstrasjonstog, det betyr fortsatt mye for meg, jeg blir på en måte litt andektig når jeg tenker på alle de som har deltatt denne dagen, med sine tanker, sin ønsker og sine håp for fremtiden. En fremtid med en arbeidsdag med mening og belønning. Respekt for arbeidet, trygghet og mulighet til å kunne påvirke sin egen arbeidssituasjon. Nå er den største faren at vi skal lene oss tilbake og la krefter som kanskje ikke forstår alt dette ødelegge det som andre har bygget opp. 

Nå er jeg enda ikke helt der at jeg kan tenke de store tankene. Jeg kom hjem en stund ut på natten, edru, men litt oppglødd etter feiringen av Turids fødselsdag. God mat, fem prateglade damer og et glass rødvin og hun ble ikke kvitt oss før 8 timer senere. Vel hjemme blir jeg tatt i mot av en illsint terrier, om han innbilte seg at det var noen andre som kom snikende midt i natten eller om han bare ville si fra at dette ikke er akseptabelt vet ikke jeg, men at han hadde noe på hjertet var det ikke mye tvil om. 

Nå venter demonstrasjonstoget, men før det et stort godt krus med kaffe.