Da gikk det bra denne gangen også.

Vi fikk en fin tur på sjøen i går. Det er alltid bra når man kan kombinere det nyttige med det behagelige. Syv fine sei utgjorde det nyttige og det behagelige henges på den blå fine sjøen, de små skjærene rundt Soløya, måkene i sitt rette element og det å bare sitte der uten tanke for klokke og forpliktelser.

Vel hjemme begynte jeg på en mindre behagelig oppgave, nemlig å male gjerdet bak blomsterbedet. Det er et slik gjerde som går ut og inn og har mange kriker og kroker noe som ikke gjør jobben lettere. Slik det er nå kan jeg ikke ta alt på en gang, men deler det opp i tre økter. Så da er det bare to igjen. 

Pensjonisten fikk endelig ned det store grantreet som stengte for utsikten inne fra hytta. Treet var over tyve meter høyt og ruvet bra i synsfeltet. Jeg er ikke særlig trygg når slikt arbeid pågår. Min bedre halvdel er født uvøren og tar ikke så nøye på sikkerheten. Jeg stod lensmann og fulgte med, men da jeg skulle gjøre han oppmerksom på bulderet av treet som holdt på å gi etter hørte han ingenting på grunn av bråket fra motorsagen. Nå gikk det bra denne gangen også, men kanskje det skal være et lite opphold i skogsarbeidet om ikke for annet så for sjelefredens skyld. 

Middagen bestod selvfølgelig av blodfers sei som krøllet seg i pannen. Pensjonisten som er over middels glad i fisk smilte fra øre til øre vel fornøyd med tingenes tilstand. 

I dag skal jeg hjem en snartur, må være med å arrangere strikkekafe i kveld. Om jeg orker kjører jeg utover igjen i kveld så får jeg startet dagen her i morgen. 

Bedre blir det vel ikke.

Vi hadde en virkelig knalldag på hytta i går. Drømmeværet slo til og alt stemte, slik det gjør de dagene da man skjønner hva vitsen med alt er. Vi tok båten ut til Magerøya som er vårt yndligsted her ute i fjorden. Vi gikk på historisk grunn der våre forfedre strevde med å tørke fisk på berget. De hadde nok ikke mye anledning til å dra noe sted bare for sin egen fornøyelse, slik vi kan. Det var herrer på den tiden og herrene var ikke alltid nådig. Nå vet ikke jeg hvordan herren på Magerøya var, men han bodde staselig i det store bygget som kalles skysstasjonen og importerte mange fremmende løvtrær som enda står der. Nå er det ikke hverken handel eller fisketørking det lengre, men mange villsauer. I går telte jeg over 100 på en åpen slette. I disse dager har de små søte lam som de passer godt på. Man kan komme et stykke inn på dem, men ikke nære nok til at de føler seg truet. Herren hadde nok ikke vært helt fornøyd om han kunne se stedet i dag. 

Der var det masse folk og bare en som skulle ha kafeen åpen. Han ikke bare skulle være i kassen og servere, men han skulle lage mat også. Stakkaren var rimelig oppgitt og gjestene likeså. Jeg tro han måtte ha ringt etter forsterkninger for etter en tid kom det to til. Da sukket vi lettet på hans vegne. 

Nå skal vi snart ut på jorden igjen, men denne gangen skal fiskestanga være med. Kanskje blir det grillet fisk i kveld. 

Forandringer…..

Er det ikke rart hvordan alt forandrer seg. Aller mest merkbar er endringene når man begynner å bli litt voksen slik som meg. Fra barndommens bekymringsløse tilværelse, ungdomstid, voksenliv. Alt ansvar man har hatt og måttet tatt. De valgene man har gjort som har ført oss dit vi kom. Og tilbake til et heller bekymringsløst liv igjen. 

Jeg som om jeg kjøpte en eske hodepinetabletter hadde nok av den i flere år. Medisin var noe man holdt seg unna om man kunne og helsa var god så det kunne jeg. Nå med to kroniske sykdommer og en helse som jeg ikke skryter like mye av i dag, får jeg medisinen i bærenett på apoteket. Frikort hadde jeg knapt hørt om, men nå er jeg der hvert år.

Miljøet endrer seg også, nye bydeler dukker opp der det ikke har vært noe før. Man kjenner seg knapt igjen om det er en stund siden sist. Menneskene også, noen har kommet og noen har gått, men når det skjer endrer livet seg også. Glede og sorg hand i hand og man har ingen valg, man må bare takle det uansett. Alle de som kommer er velkommen og de som går legger igjen minner som dype spor i sanden. 

Alle de erfaringene man har hatt, alle de menneskene som har vært der sammen med oss, har vært med på å forme oss til den vi er. Det er et ordtak som heter noe om at det ligger en stor verdi i å være født av godtfolk. Da tenker jeg ikke økonomi, men det å vokse opp med folk som bryr seg, som tar vare på deg og som bidrar til å forme deg som menneske. 

Så må man bare prøve å være det beste man kan for de menneskene du er glad i og som fortsatt er der og prøve å være den beste utgaven man kan av seg selv. Jeg har nok litt å gå på der enda, men jeg prøver i alle fall. 

Å sånn går nå dagan….

Så fikk vi endelig litt finvær her i Trøndelagen etter en heller miserabel vår slik værmessig. Men er man trønder så snakker man om været og da er det jo greit å kunne klage litt slik med det samme. 

I går var min søster Gerd og jeg på shopping. Det vil si at jeg var mest med som konsulent, mens hun shoppet sommergarderoben. Selv om vi koste oss masse er det savnet etter den som ikke lengre er der alltid til stede. Nå er vi inne i den fjerde måneden etter at Tone døde, men det kjennes ikke helt slik ut. Savnet er en  stødig følgesvenn. Jeg savner å treffe henne, savner å ringe henne og jeg savner det å vite at hun er der slik hun alltid var. 

Nå i dag skal jeg i alle fall ut på tur. Sykkelen som sammen med pensjonisten er en lojal følgesvenn hviler ikke mange dagene av gangen. Vet ikke helt hvor ferden går, men gå skal den. Heldigvis er vi begge glad i å være ute og drar på tur nesten hver dag. 

I morgen er det fødselsdagsselskap for Silje og Kristian. Så drar vi på hytta for å være der noen dager. Regner med at ting skjer nå i blomsterbedene. Rart at eg som aldri før har hatt noe som ligner på hage skal være så opptatt av de bedene jeg har der ute, men slik har det blitt. 

 

Gjevilvatnet i dag.

Jeg har ikke de helt store begivenheter å skryte om i dag heller, men dog noe skjer da. I går var pensjonisten, jeg, el-sykkel og raceren ut på langtur. Da i forhold til vårt nivå som ikke må forveksles med Hushovd eller noen av hans like. Vi er ikke helt der. Men under veis fikk vi stelt mine besteforeldres grav og når slike ting er på plass faller skuldrene dit de skal være de også. I går kveld var det generalforsamling i borettslaget. Vi står ovenfor en stor rehabilitering så mange  er litt urolig for hvordan dette vil slå ut på mange forskjellige måter. Ingen vet noe om den økonomiske biten og dte skal etter sigende bli tre forskjellige alternativ å stemme over når det lir mot høsten.

I dag tenkte vi ikke dvele mye ved det ettersom vi skal på tur til Oppdals og Gjevilvatnet. Jeg tørr nesten ikke si det, men det regner. 

Man kan jo drømme.

I dag kunne jeg ha tenkt meg å være et annet sted. Et sted hvor himmelen er blå, med masse vakre blomster og brune legger. Et sted hvor man kan sitte ute sent om kvelden med en alt for søt paraplydrikk. Ute her ser det ikke helt slik ut, det regner så det spruter og jeg gruer nesten til å gå morgenturen med Pontus. Men om jeg bestemmer meg for ikke å klage kan jeg vel si at heggen blomstrer og når man sykler forbi kommer den gode lukten sigende. Så har det dukket opp noen flere av de blomstrene som kommer først. Hadde det bare kunnet sluttet å regne. 

I formiddag kommer min søster Gerd med sitt lille barnebarn Tiril på besøk. Får vel lage litt god lunsj til da. 

En humanetisk bønn.

Jeg tror på det alminnelige mennesket

Og på livet så lenge det varer.

Allting er hellig for meg.

Jeg tro på mennesket alene og i felleskap.

Jeg tro på samhørigheten.

Jeg tror på barns nysgjerrighet

og på linjene i et menneske

som har levd lenge.

 

Jeg tror på livets gang.

Jeg tror på det sterke i det svake og omvendt.

Jeg tro på omsorgen og solidariteten.

Jeg tror på gleden over vakre ting. men ikke tingenes seier over gleden.

Jeg tror at mennesket er godt og ondt,

men ikke godt eller ondt.

Det finnes øyeblikk, tror jeg.

 

Jeg tror på livet før og etter mitt liv, 

de som tråkket veien

og de som kommer etter.

Generasjoner og gener,

leddene i en lang, lang kjede. 

Jeg tror på magi.

Magien i et blikk,

i poesi, musikk og kjærlighet,

jeg tror på mirakler-

et nyfødt barn og knoppene som skyter hver vår.

 

Jeg tror på soloppganger og solnedganger,

en nyskrelt appelsin på påskefjellet,

lukten av nytrukket kaffe.

Jeg tro på hverdagen,

Jeg tror – og min tanke er fri.

Allting er hellig for meg.

Jeg tro på det alminnelige mennesket!

Og på livet så lenge det varer.

 

Nå er jeg ikke humanetiker, men det er noe med denne bønnen som rører meg. Første gangen jeg hørte den var i begravelsen til en kollega og jeg falt for den da. Siden sendte jeg e-post til Humanetisk Forbund og spurte om en kopi. Nå har jeg over mange år lest den mange ganger og den rører meg hver gang. 

Satt her i dag og leste den igjen samtidig med at jeg hørte på musikk av Tracy Chapmann som også er av de tingene som rører meg. Nydelig.