En høydare….

Endelig kom våren og selv om snøen ligger i litt dann og vann her og vinduene på bilene utenfor er iset på, så skinner solen og dagen kommer til å bli fin…det vet jeg bare. Det er slik på denne tiden av året, man bare er glad, det bobler i kroppen av energi og livsglede. Det er som når man slipper kuene ut om våren og de vet ikke helt hva de skal gjøre med seg selv i pur glede over en ny varm årstid. 

Som om ikke det er nok så har jeg enda en bra ting å glede meg over. Vi skal på hyttetur for første gang denne sesongen. Det er alltid noe å se frem til og det å åpne hytte sesongen er en av årets høydare. 

 

Det lukter vår.

Det begynner å ligne på vår. Enda ligger det en del snø utenfor her, men dagene er milde og smeltevannet renner i små bekker nedover bakkene. På søndag fant jeg den første hestehoven. Det er en av de tingene jeg liker best, årets første  forpjusketde kortstilkete skapelse som trossig hever hoder over bakken, strekker seg mot solen og trosser vinteren bort. Et velkomment syn er det i alle fall og jeg kunne ikke vært mere imponert om det var den fineste orkide. 

Vi hoster enda, men hosten gjør ikke like vondt i brystet lengre. Sykkelen har fått noen kilometer i seg de siste dagene og jeg nyter timene ute. Luften er så klar og fin. Det lukter vår. Nå kan man til og med slukke lyset litt slik midt på dagen. Herlig. 

 

 

Det gikk heldigvis bra…..

I går bestemte vi oss for å trosse både hoste og vond hals og dra på sykkeltur i finværet. Både pensjonisten og jeg var feberfrie og egentlig klar for litt forsiktig mosjon. Vi syklet ned langs Osloveien og mot Ila som er en av de bydelene jeg kunne ha tenkt meg å bo. Nære midtbyen, nære elva, nære fjorden og md masse idyliske gamle hus. Perfekt. Så syklet vi ned til marinen og langs sykkelstien ned til havna, opp igjennom midtbyen og til Domkirka. Der ble det en liten rast ute i de fine omgivelsene bak domen og Erkebispegården. Det var sol så vi kunne nyte en kopp kaffe før vi tok fatt på hjemveien. 

Da vi var kommet nesten hjem skulle jeg hjelpe gubben (som da kjente at han ikke var helt frisk) med litt motorkraft og greide istedet og dytte han overenda. Han fikk pusten slått ut av seg da han landet med magen over styret, slo det ene kneet blått og ble liggenede noen stunder, mens jeg som var skyld i ulykken ble livredd og trodde han hadde slått seg helt fordervet. Selv om alt dette var ille nok var jeg glad for å se at han ikke hadde varige men. Så skulle vi sykle det siste lille stykket hjem. Der er noen hundrede meter der uten fortau og man må sykle i gata. Der kom bussen og kjørte så tett på meg at jeg kjente han var borti meg ved to anledninger. Jeg kunne ikke stoppe å gå av sykkelen for bussen var for nære. Gubben som syklet bak meg sa at han var sikker på at bussen ville velte meg. Det gikk heldigvis bra og vi kunne dra hjem for å skjekke om gubben ville overleve. På kvelden fikk han feber igjen og måtte krype til sengs. Jeg som var skikkelig redd for at han kunne ha fått indre skader skjekket han jevne mellomrom. Han er ikke akkurat av dem som klager og han vil nok ha skikkelig vondt før han sa i fra. Glad var jeg i morges da jeg våknet og så at han hadde levd over natten og var sitt gamle jeg igjen. 

Nå har vi vært oppe i Firbladskogen for å mate rådyrene, der var ingen i dag desverre, men det er vel godt å få litt ekstra næring nå som det er så mye snø i skogen og derved vanskelig å finne mat. 

Noe av det vi har i Trondheim i dag….

 

Vi har nydelige rådyr rett her oppe. 

Vi har tøffe menn.

 

Vi har flotte sykkelstier.

Og syklister. 

Vi har snart vår. 

Og enda flere sykkelstier. 

Vi har Nidelva. 

Vi har nye St. Olavs hospital. 

Fin gammel trehusbebyggelse. 

Småbåthavn. 

Statuer. 

Pirbadet. 

Rockheim. 

Modne damer. 

Bryggerekka. 

Bybrua. 

Og så domen da. 

Kaffe i solveggen. 

Få se hva dere har da………………..

 

For en lyd…..

En av de verste lydene jeg vet er lyden av en utett kran etter man har lagt seg om kvelden. Om man er dum som meg og prøver å snu seg vekk fra lyden, i håp om at man sovner nok.  Tenker at man kan slippe  å så opp for å gjøre noe med det, så er det uansett bare spørsmål om en utsettelse. Lyden blir verre og verre, det lyder til slutt som pistolskudd, pling…pling…pling…rytmisk og forferdelig. Om man enda ikke tar til vettet å står opp eskalerer lyden til å høres ut som geværskudd, dunk..dunk…dunk, da begynner jeg så vidt å forstå at her kan man like godt gi på og heise det hvite flagget. Men jeg bare måtte skjekke viljestyrken litt mere, det å stå opp gå hele de fire meterne til baret for å fikse problemmet var nesten uoverkommerlig . Jeg knep øynene sammen, prøvde å tenke på noe hyggelig og plutselig var geværet blitt til kanonskudd, dønn..dønn…dønn, en forferdelig høy lyd som fikk meg opp og ut på badet. Innen jeg kom dit  var lyden dempet seg igjen, men ikke mere enn at noe måtte gjøres. Jeg skudde på kranen i dusjen og lyden fortsatte, jeg skrudde andre veien og lyden var der fortsatt, jeg skrudde hit og dit uten at det sluttet, kapitulerte til slutt og la en håndduk der dråpene falt for å dempe lyden. Så i seng igjen der jeg snart hørte lyden av vanndråper som falt på hånduken. Opp igjen for å stenge døren til badet og endelig ble det stilt. 

Så i morges l det en våt håndduk i dusjen, men ingen drypping og ingen lyd…merkelig…..

Nei, ikke nå igjen…..

De blir nok ingen hyttetur i dag heller. Både gubben og jeg er blitt skikkelig forkjølt igjen og da har man det best hjemme. Jeg har ikke helt gitt opp enda, men det ser dårlig ut nå. Litt skuffet er jeg nok, bilen er pakket og alt var klart til avgang tidlig i dag. Men i går kveld og i natt har jeg hostet til jeg kastet opp slim og feberen har tatt seg opp igjen. Så da blir det nok best slik. 

Merkelig med denne vinteren her, for alle er forkjølt hele tiden. de har halsbetennelse, lungebetennelse, bronkitt og når man er blitt frisk igjen kommer det på nytt. Slik har det vært med oss også, litt uvanlig mye ser det ut som. 

I går var Hege, Bjørnar og ungene her på middag. Tradisjonen tro måtte det jo bli lammelår. Det er noe som skjer bare en gang i året og da blir det jo litt spesielt. I dag blir det vel helst sofa og egenpleie. Er man syk så er man syk……..

 

 

 

Uff ja….men smiler enda….

Vi er et stykke inn i påskeuken, men har enda ikke kommet oss til hytta. Det har vært flere runder til dyrlegen med Pontus. Nyrene hans fungerer ikke og nå har han vært skikkelig dårlig noen dager. Han har fått medisin mot kvalme nå og da føler han seg i alle fall litt bedre. Nå er det ofte vanskelig å si eksakt hvor dårlig et dyr er, men vi vil la han få muligheten til liv så lenge det er mulig. Men når dyrlegen etter å ha tatt urin og blodprøver starter telefonsamtale med at hun ikke har gode nyheter og ikke har sett frem til denne samtalen da er det nok alvor. Nå er han bare tre år og det i seg selv burde utelukke slik sykdom, men kullbroren hans døde også av nyresvikt så det er vel noe genetisk. 

Om noen i trøndelag har drømt om strålende blå sol og appelsin i leveggen har de nok foregnet seg litt, her har regnet masse de to siste dagene og selv om det ikke regner akkurat nå så er været grått og sikkert ikke til å stole på. Nå skal vi ut uansett, kanskje en tur på hjerteprominaden langs Nidelven og Bakklandet. Ser at flere nå har funnet årets første hestehov så kanskje vi kan være heldig å finne en slik.