Litt vondt, men masse fint også…..

Selv om det var litt skummelt slik i starten å gå ut å treffe bare fremmende fra tjukkasgjengen, så ble det faktisk veldig hyggelig og i løpet av kvelden ble vi litt kjent. God mat og vin er vel heller aldri feil. Det blir nok mange onsdagsturer med den gjengen etter hvert. 

I dag skal vi besøke Tone på sykehjemmet igjen. Håper hun er litt våken i dag selv om det er godt for henne å få sove mest mulig nå. Hun er aldri langt unna tankene mine samme hva jeg gjør. Har hun en god dag har jeg en god dag, men desverre er det ikke mange slike nå lengre. I dag skal Hage være med og så skal vi møte min bror Atle og min svigerinne Heidi der. 

Så i kved skal vi i 70-årsdag til en venninde. Hun har leid et lokale i byen og kjenner jeg henne rett så er ikke mye overlatt til tlfeldighetene. 

 

Det er kaldt…..

Det er noe som heter at det fines ikke dårlig vær, bare dårlig klær, men det er nok en sannhet med modifikasjoner. Det kjennes faktisk kaldt ut når gradestokken passerer 10 minus grader., selv med et ekstra lag med klær. Nå er jeg så heldig å ha en firbent kompis som må ut uansett hvordan været  er og da gjelder jo det samme for meg.Nå er ikke kompisen like ivrig som matmor når det er dårlig vær. Jeg har hatt mange hunder opp i gjennom årene, men aldri en som har vært så kjælen som denne. Han kroer seg i godstolen som en katt og bare ser oppgitt på oss om vi prøver å lokke han med ut. 

I kveld skal jeg ut å spise sammen med mine nye bekjentskaper i Tjukkasgjengen. Merkelig nok på min yndlingsrestaurant Capri. Vet ikke helt hvordan det blir, men sikkert koselig. I morgen er det 70-årsdag til en nabo. Har ikke rukket å kjøpe gave enda så det må jeg prøve å få til i løpet av dagen. 

 

Ut på tur.

Da har jeg hatt min første tur med tjokkasgjengen. I følge lederen gikk vi mellom seks og syv kilometer, litt fortere enn det jeg er vant med, men ikke verre enn at jeg holdt følge. Nå var det litt tungt for flere for det lå ti cm. snø på fortauene. Jeg liker å gå sammen med andre, da går det liksom av seg selv. Nå har jeg selskap på morgenturen, to dager i uken med Linda, noen turer emd pensjonisten og nå en dag med tjukkasgjengen. Blir noen herlige kilometer i uken av slikt. På fredag skal jeg ut å spise middag og da blir vi vel litt mere kjent. 

 

I dag skal vi til Støren igjen, hører at Tone har sovet mye nå så jeg er ikke så sikker på hvordan det er, men så er det litt godt at hun sover seg unna alt også. Det blir vel i alle fall en fin tur oppover dalen. Med all den fine hvite nysnøen er det som et julekort. Vakkert. 

 

 

Tur med tjukkasgjengen….

Det har snødd mye i natt og folket utenfor herde vasser i snø på vei til jobb og skole ettersom ingen brøytebil har vært her enda. . Det er onsdag og pannekakedag, det betyr tre små middagsgjester . Så i kveld er jeg invitert med på tur sammen med tjukkasgjengen. To venninder går der et par kvelder i uken, bare så det er sagt er ingen av dem spesielt tykke så navnet kan være noe misvisende, men  det gjenstår å se etter som det er første gang for meg. Vi møtes på en parkeringsplassen på Stavset og går en par timers tur i marka. Hodelykter, piggsko og refleksvest er vist nødvendigheter så der er vel ingen gatelykter slik jeg er vant til. Spennende, håper bare jeg holder følge. 

En av mine turkamerater i kveld har en sønn som har veid 225 kilo. Nå har han med god hjelp av en personlig trener slanket bort det halve av de kiloene. Han skriver en blogg som heter Tjukkasbloggen hvor han beskriver den reisen han selv er på og samtidig motiverer andre. Det er litt av en bragd egentlig…det å slanke bort halve seg selv. 

Nå sitter jeg her på frokostplassen og tenker på alt og ingenting, men når det aller første kaffekruset er tømt skal Bølla og jeg ut på dagens tur. Enn så lenge ligger han er ved siden av meg fullstendig avslappet. Akkurat slik som matmor. 

 

 

Mandag igjen…..

Tank nå er det mandag igjen og jeg sitter her på frokostplassen og lurer på om det virkelig  er mulig. Her har kommet masse snø og brøyterne har ikke helt klart å holde følge så utenfor her må man vasse i store mengder av den fine hvite massen. Nå regner dte vel snart bort i mildværet, men enn så lenge nyter jeg synet av all renheten og stillheten som følger av snå. Det er en litt rar ting dete med at det blir stille, men slik virker det i alle fall for meg, snøen demper vel noe av støyen man ellers alltid hører når man bor litt bynært. Hovedinnfallsveien sørenfra ligger noen kilometer borte, men det er en evig , litt fjern støy hele døgnet. Man kan jo tenke på hvor alle dise som kjører der på natten skal, men det er vel for dem å vite og meg å spørre. Egentlig ikke så veldig viktig å vite heller.

I dag ar jeg ingen store ting på kalenderen. Men Bølla skal ut snart og i ettermiddag så er det jo tur med Linda. Jeg har en vinheks som skal toves og et hus som trenger en nem husmorhånd. Men det er jo alle koselige ting. 

Femåringer…..

I gpr hadde vi kosedag med vårt barnebarn Silje. Vi hadde planer om bytur, men ettersom Silje nå nylig har vært syk med feber så ble det kjøpesenteret City Syd i stedet. Der fikk hun kjøpe seg litt klær. Den lille frøkenen viste akkurat hva hun ville ha. Rosa og glitter er stikkord og finner vi rosa med glitter er dagen reddet. Så måtte hun jo ha ponnistrømpebukse for det er jo et must for en femåring. Når så garderoben er vel og vakkert øket så er det lekebutikken som gjelder. Ikke lett å bestemme seg for en i det store utvalget der. Men det ble til slutt og da måtte vi drikke kaffe. Belønningen kom i form av en en lang god klem. Femåringer har gode klemmer og de  kan snurre besteforeldre  rundt sin lillefinger. Slik er dte bare.

Vel hjemme kom Anne på lunsj og en prat. Pensjonisten disket opp med tunfisksalat og så fant vi nok etterlatenskaper fra jul til et kakefat også. 

Endelig er det blitt litt mildere igjen og jeg har planer om å komme meg ut på tur nå i formiddag. Dette med å komme seg ut på tur er den beste medisinen tilgjengelig, har ingen bivrkninger og det koster ingen ting. Så skal vi til Støren for å besøke Tone. Sist vi var der sov hun hele tiden, men i går hadde hun vært litt våken så kanskje er vi heldige. 

 

 

 

No one fights alone.

Jeg har skrevet om det før, min beundring for alle de som bruker av sin fritid for å hjelpe andre. Du har de store som Leger uten grenser og Amnisty, men det finnes så mange lokale krefter rundt om kring ellers som på en fin og uselvisk måte hjelper andre når de sliter. I går møtte vi represententer fra denne fine gjengen, No One FIGHTS Alone,  som har tatt kontakt med min svoger for å høre om det er noe de kunne gjøre for Tone, Odd og Esten. De kom på sykehjemmet med kake, fine blomster til Tone og all de gode hjelp de kunne bidra med. Bare det at de ville ta med Esten på Nidar skjokoladefabrikk en hel dag hvor gutten skulle ta fri fra skolen og bare spise skjokolade. Det betyr mye for en 12 åring som har alt for mye trist å tenke på. 

Dette er en forholdsvis nystartet gruppe som har pårørende med kreft og som kom sammen og spurte seg selv hva de kunne gjøre. De har en stor konsert på cvèn fra i fjord hvor formålet var å samle innpenger for å hjelpe de som har kreft i kommunen. De har kjøpt spesielle madrasser til sykehjemmet hvor Tone er, skikkelig fine kostbare madrasser for de som må ligge mye og kan pådra seg liggesår og slkt. Tone ligger faktisk på en av dem. Nå i netse måned har de en ny konsert og da skal vi stille opp for å støtte dem i dte fine arbeidet de gjør. 

Det varmer å tenke på at det finnes slike mennesker. 

 

Travle morgener – ikke noe for meg….

I dag forsov jeg meg, det var ikke særlig smart ettersom jeg skulle på kontroll tidlig hos raumatologen. Jeg hater å ha det travelt nå, det har vært hverdagen i så mange år, men nå når jeg kan bruker jeg tiden jeg trenger om morgenen. Jeg har vent meg til en roligere start på dagen. Men nå i morges var det full fart med morgentoalettet og så ut av døra og kom dit jeg skulle med fem minutters klaring. Jeg har en sykdom som heter Sjørgrens og med den følger en del utfordringer. I dag fikk jeg kortisonsprøyte i skulderen og regner med at ting retter på seg snart. 

Nå litt senere skal Pontus til hundefrisøren hvor han skal bades, klippes og stelles slik at han ser ut som en fin silkegutt igjen. Nå kan man ut i fra kroppspråket på han få inntrykk av at det ikke er så viktig for han med all den stellingen, men må man så må man. Litt senere er det ny tur til Støren hvor vi skal treffe Odd og Esten hos Tone. Slv om det er vondt å se sin lillesøster slik hun er nå er det også godt å være der og hjelpe henne gjennom de tøffe timene hun nå må tåle. 

Jeg liker hjerter….

Det er koselig å være sammen med barn, de er så åpne for alt og da åpner vi oss også og ser ting som dem. Jeg liker det direkte, det å kunne bli skikkelig imponert, det med litt ukontrolerte følelser som jeg kjenner igjen i meg selv. De holder ikke igjen, men lar følelser og inntrykk råde på godt og vondt.Jeg liker det ekte, det ufordekte, de store undrende øynene når man forteller dem ting. Jeg liker uskylden i blikkene og evnen til uforbeholden kjærlighet. 

I går fikk jeg et av de beste skussmål ever da Kristian under en kosestund på fanget uttalte at «mormor, du er tusen røde hjerter du». Han har alltid vært opptatt av at jeg liker hjerter. Det er vel litt formen for meg, men mest symbolikken som appelerer, men hjerter har nok vært litt min ting. Det er liksom noe å strebe etter det å strekke seg etter hjertet og bli en bedre person. 

Pontus liker ungene han også, noen ganger bedre enn de liker han. Han vil helst være oppe i dem hele tiden. Da Kristian tok en powernapp på sofaen i går la han seg inntil han og bare nøt stunden. Han ble både døv og blind for alle beskjeder om å la gutten i fred. 

I dag er det kaldt her igjen og jeg må nok holde meg inne. Men det blir nok en tur til Støren sykehjem litt senere. Det er vel litt å finne på inne også til så lenge.