Tradisjonene!

I går kveld da vi kjørte hjem fra Støren i mørket satt jeg å så på alle julelysene ute og inne langs veien. Noen steder nesten litt amerikansk med masse lyslenker på hus om trær, andre steder bare en enkel stjerne i vinduet.  Det var litt koselig og sitte i bilen og tenke på alle menneskene og deres liv. Jeg tenkte på hvor viktig tradisjonene er i juletiden. Selv pynter vi ikke før lillejulaften og status i dag er en enkel adventstjerne i vinduet. Men i adventstiden bruker vi ha adventstake og løkblomster. Ting må være som de alltid har vært. 

Lillejulaften blir julepynten hentet fra kjellerboden og da er det gjensynsgleder an mas. Noe av juletrepynten er fra min mormors nabo som kom på sykehjem da vi var nygifte og ga meg julepynten sin i en liten svart koffert. Så greide en av hundene våre å velte hele juletreet et år og mye av det knuste, men noe berget heldigvis. Så er det glassfuglen min mor kjøpte da jeg ble født og julekulen min sønn lagde på skolen. Ikke noe med kulen lover en fremtid som juletrepyntmaker, men jeg elsker den. Min mor lagde julenisser hvert år og mange av dem har jeg her i julen. Får jeg på en juleduk eller to nå så er det meste på plass. 

Jeg har kjøpt en juletrekule til hver av mine fire barnebarn nå i år som i fjord. De må være litt spesielle så det gjøres med omhu, men innen de er voksne så har de allerde de første juletrepyntminnene. 

Jeg vet ikke, men det med tradisjoner, det gjenkjennelige,  kan det ha noe med vårt behov for trygghet og forutsigbarhet, verden har ikke raknet, det er slik det alltid har vært. 

 

Nr alt kommer til alt.

Nå begynner livet sakte, men sikkert og falle på plass igjen. Sårene gror for å si det slik og da blir alt bedre. I dag tenkte jeg å være med på julekaffe på sykehjemmet hos Tone,. Tones samboer Odd, sønnen Esten og min datter Hege med familie komer også så vi blir et stort selskap i selskapet. Det er ikke så alt for mye som foregår der, men de menneskelige ressursene på hjemmet der er alle tiders og de tar vedig godt vare på Tone. Det er jeg takknemlig for. 

Tenk at vi har passert andre søndag i advent, snart starter julemarkedet på Trondheim Torg. Mørket, alle julelysene , det store juletreet, Frelsesarmeens julegryte og det fine julemarkedet er en sikker vei til julestemning og høytid. Julegryten har vært der så lenge jeg kan huske. Da jeg var barn dro vi alltid til byen første søndag i advent. Så presis klokka fem tentes grana og det gikk et gips gjennom forsamlingen i pur beundring over alt det fine. Så sang tusenvis av oppmøtte Du grønneglitrende tre goddag ,før vi gikk rundt å så på utstillingene i butikkvinduene som også ble avdekt denne dagen. Vel hjemme var det varm skjokolade, synes faktisk enda jeg kjenner smaken av den og den gode varme stemningen. For barn er det nok noe med det gjenkjennelige, det trygge gode. 

Det er så mye fint i adventstiden, gode stunder som skaper gode minner når menneskene ikke lengre er her. Det aller viktigste er å senke skuldrene og være sammen, ta vare på hverandre, det er vel egentlig det det handler om. 

Så bra da vet vi det.

Her er skikkelig trist om dagen, det regner og regner og regner og regner litt til. Det er godt at husa har tak,  som gubben sier og inn under taket er jo livet litt bedre. Lille bølle liker ikke regnet, men han liker løpske damer. Nå sliter han med å finne ut om han skal prøve å komme seg unna turer i regnet, når det samtidig har den følgen at han ikke får mulighet til å treffe disse godtluktende damene. Men han er vedig kjælig om dagen og kommer klivende gjennom strikketøyet for å gi matmor den trøsten hun trenger.. Ikke skjønner han hvorfor folk finner på så mye rart, men når det først er slik så skal det ikke stå på han om noen trenger litt ekstra kjærlighet i en tøff tid.

Jeg har mistet en plonbe i en fortann og må til tannlegen på fredag. orket ikke før det så i mellomtiden får det bare være som det er. Så skulle jeg gjerne ha vasket håret bare for å prøve gjøre det lille jeg kan for å se ut som folk. I morgen skal vi på julelunsj på sykehjemmet hos Tone og da er det feil nok med meg om ikke håret også ser skittent ut. Nå evt jeg ikke helt hvordan jeg skal få det til, men jeg har tenkt at det må kunne gå. 

Nå finnes det altid lyspunkt og her i huset er det mange. I dag forstod jeg at jeg hadde misforstått det der med vektmåling og gjort det feil så langt. Ikke rart at vekten min har vært i overkant. 

 

 

 

 

 

 

Det går fremover…..

Livet beveger seg i rett retning igjen og jeg vet at nå skal det bare litt tålmodighet til så er kjærringa oppe å går igjen. Det er rart å tenke på at noe i kroppen min angriper seg selv og gjør dette nødvendig. Fjerde operasjonen nå, forhåpentligvis den siste.

Vi er inne i min yndlingstid på året og hyggelige adventssyssler står i kø. Nå ser jeg ut som noe katten har dratt inn, men jeg håper også det bedrer seg såpass at jeg ikke skremmer ungene. Bordmanerene kunne nok vært bedre  (munnen fungerer ikke enda), men håpet er at det retter seg etter hvert. Bør nok spise hjemme en stund fremover og la være å se for mye i speilet. 

Ellers er det alltid noe å være glad for. Det sies at kan man være glad for lite har man mye å være glad for. Nå når jeg sitter her med levende lys i adventstaken, god kaffe i koppen, P1 på radioen er jo mye på stell. De små tingene kan være de store om vi bare lar dem. Jeg elsker adventstiden og har lyst til å være med på alt, men dette året får det være en slags unntakstilstand og så får jeg være glad for det jeg kan og ikke tenke for mye på det jeg vil. 

 

 

 

Det ble operasjon…

Det ble operasjon på torsdag. Den varte i syv timer og ser ut til å ha blitt vellykket. Er litt skjev i ansiktet , munnen er delvis føllelsesløs og høyre øye henger litt, men er jeg heldig går det over etter hvert. Skal jeg synes litt mere synd på meg selv kan jeg nevne at jeg kastet opp i et døgn etter operasjonen, noe som ikke er særlig behagelig når man er sydd ned langs hele siden av ansiktet . Tror det kan være slik at jeg ikke har tålt morfinen og heller ikke det smertestillende jeg fikk med hjem. Nå tenker jeg roe ned et par dager og så håper jeg å være tilbake til en noen lunde grei form igjen. 

Her hjemme er livet litt mere behagellig. Koselige sykebesøk og en kjempesøt ektefelle som ikke helt vet hva godt han skal gøre for meg. Skal nok bli vanskelig etter hvert å overbevise han om at jeg tåler å gjøre litt. Nå har han kjøpt både sokkeboka og votteboka til meg i håp om at jeg sitter rolig med håndarbeide noen dager. 

Hjemmelagede seigmenn.

Vi hadde et hyggelig julebord i går , selv om det ikke var av dem der man danser på bordene. Maten var skikkelig god og i dag får jeg svi for det, men det er vel noe som heter at etter de søte kløe kommer den sure svie. Så om jeg ikke akkurat nyter følgene av det  i dag så kan jeg leve med det. 

I dag skal jeg lage seigmenn sammen med barnebarna. Nå blir vel dette litt merkelig for jeg har laget med bringebær og sitronsmak, men hadde bare blå konditorfarge. Smaker det sitron av noe blått uten å være klar over det på forhånd kan man vel li litt overrasket, men vi vet det jo så det går nok bra. 

Så i kveld skal vi spise middag med bror Atle og hans Heidi. Det er en bydel i Trondheim som heter Bakklandet og Bakklandet har blitt hele Trondheims favorittbydel. Det var ikke slik da jeg vokste opp, men nå er det en plass man går for å nyte turen langs elva eller et godt måltid. Der er mange serveringsplasser og en av dem er Skyssstajonen der vi skal i kveld. 

I morgen tenkte jeg å ta den operasjonen som ble utsatt fra 14 dager siden. Nå håper jeg jeg slipper å bli sendt hjem igjen, men jeg holde ikke pusten, det får bli som det blir. Blir det så må jeg ligge 1-3 dager på sykehuset. Kjenner en liten spenning, men dette blir fjerde operasjonen i halsen så jeg vet hva jeg går til. 

 

 

Ok….

Dagen i går ble litt spesiell. Det startet med at en journalist fra VG ville gjøre et interju med Tone om saken med kreftmedisinene og vi måtte være med sammen med henne og en fotograf til Støren. Oppslaget kommer ikke før neste uke, men jeg er glad for Tones del at dette endelig ble noe av. Det har vært så viktig for henne og få oppmerksomhet rundt dette som både hun og vi andre mener er en stor urett. Når jeg satt der og hørte henne forklare så kjente jeg på en stolthet over at denne sterke tøffe personen er min søster. Jeg hadde tatt med bilder av henne fra før sykdom og medisiner gjorde det de gjør med folk og når jeg så på bildene av en sunn frisk aktiv dame som elsket å være ute i skog og mark så må jeg bare si at det er helt forferdelig hva kreften kan gjøre med mennesker. 

I ettermiddag skal vi på julebord i foreningen. Her er det ikke sene kvelder og masse drikke, men en rolig koselig middag sammen med gode venner som gjelder. Så har jeg fått adventskalender av min datter og svigersønn og det er vel den dagen man kan åpne en pakke i dag.  

Nå pistrer lille Bølla foran døren og er utålmodig for å komme på dagens første tur. Så da er det vel bare å svelge siste kaffeskvetten, blåse ut lyset og høre etter.