1. søndag i advent…

Årets første julemmesse med tilhørende vennindekaffe er unnagjort, men på planen i dag står det en til. Så er vi invitert på middag hos Per og Gullbjørg, det skal vissnok bli hvalkjøtt ,noe jeg ikke har spist å et par hundrede år. Husker vi spiste mye hvalkjøtt i mitt barndomshjem og de første fattige årene av vårt ekteskap da man måtte lære å finne frem til skomakerlaksen for å berge økonomisk. I dag er hvalkjøttet priset opp på et annet nivå og jeg gleder meg til middagen. Anne har meldt seg frivillig til å passe Bølla mens vi er borte så da ligger alt til rette for en hyggelig dag sammen med gode venner. Julemesse og middag borte…ikke det verste jeg vet…dagen blir nok bra. 

Hadde vi vært hjemme i dag hadde vi nok gått for å se juletreet bli tent nede på plassen her eller på torget i byen. Da jeg var barn var det  sentrum som gjaldt. Den store julegrana på torget, sangen, lysene, alle menneskene, Frelsesarmeens stand, juleutstillingene i butikkvinduene, nok til å få øyet stort og vått. Med fare for å høres ut som en surpromp drister jeg meg  til å si at noe ble ødelagt da handlestanden gikk bort fra 1. søndag i advent som starten på julestyret. 

Nå er det 1. søndag i advent og det første av de fire adventslysene skal tennes. Adventsverset hører naturlig med. 

 

Så tenner vi et lys i kveld,

vi tenner det for glede.

Det står og skinner for seg selv,

og oss som er til stede.

Så tenner vi et lys i kveld,

vi tenner det for glede.

 

Verset er skrevet av Inger Hagerup og er vakkert i all sin enkelhet. 

 

 

 

 

Julemesser…..elsker dem.

Så er det tid for julemesser og denne helgen er det to. I dag har vi den lille her i vår bydel hvor det ikke er mere enn 6-7 utstillere. Men så har jeg avtalt med flere av vennindene at vi skal møtes der for en kopp kaffe. Snøen som kom forrige dagen er regnet bort og dagene begynner å bli kortere. Men det er vel ganske normalt slik i slutten av november. Nå tenker jeg at om det først må være vinter så kan vi like godt pynte den med litt snø. Men igjen, her er det vel andre krefter som styrer og lille jeg får bare ta det jeg får. 

I morgen er det julemesse på Orkanger og tradisjonen tro skal vi møte Per og Gullbjørg der. Denne julemmessen er skikkelig stor, hele den store idrettshallen full av utstillere og heldigvis et stort kafeområde midt i. Jeg elsker slike håndtverkmesser. Så mange flinke kreative folk og er man heldig kan man plukke opp en ide eller to. Kanskje blir det en julegave eller to også. 

Apropo det, Black friday, voksne folk som tar helt av, roper og fuffer for å få billige varer. Jeg er ikke av dem som sier nei takk til en god deal selv eller, men dette hadde jeg ikke orket eller vilet. 

Sentimental i dag.

Vi hadde en fin dag sammen med Tone i går. Først en kopp kaffe med primærpleier på hjemmet så reiste vi med handikapptransport fra Støren til City Syd og hadde et par fine timer der før vi sendte henne tilbake på samme måten. Det var nesten som i gamle dager og jeg kommer alltid til å være takknemlig for denne dagen.  

Vi skal alle død en dag, men alle andre dager skal vi leve, sa en slektning til meg i går. Kloke gode ord som jeg kommer til å huske. 

Etter som jeg våknet tidlig i morges, tenkte jeg at det å bruke tiden på noe så unyttig som å se på gamle bilder kunne være ganske nyttig. En slektning av meg har arkivert familiehistorien med brev og bilder fra slutten av 1800 tallet og frem til i dag. Han har gjort en kjempejobb og jeg er evig takknamlig. Her er bilder og brev fra mine oldeforeldres unge dager og et hav av informasjon og minner. Et par timer oppslukt av forgagne tider, gode minner og tankene om det som en gang var. 

Det er mange herlige bilder jeg kunne dratt frem, men dette av min mor som sykepleierstudent falt jeg for. Liv Ruth Aune på den tiden hun og min far ble kjærester. Ikke så mange år før jeg ble født. 

 

 

 

Gratulerer med dagen Jarle.

I dag har pensjonisten fødselsdag, nå har vi kommet så langt at det er en del og se tlbake på og mange av dem sammen. Grytidlig i morges satt han i sengen å pakket opp gaven sin. Det var koselig å sitte der å bare prate om alt og ingenting. Så etterhvert begynte jeg å tenke på kaffe og da var det bare å stå opp. Gjennom alle de årene vi har hatt sammen har det blitt mange fine stunder. En historie som bare han og jeg kjenner helt ut. Snille, gode mannen min. 

Snart skal vi kjøre til Støren for å hente Tone, hun trenger å hande litt så jeg har lovet å være med. Hun har vært noen dager på sykehuset igjen, men ble kjørt tilbake til sykehjemmet i går ettermiddag.Jeg er full av beundring over lillesøsteren min, hvordan hun holder motet oppe, hvor sterk hun er både fysisk og psykisk, hvordan hun enda har overskudd til å fortsette å prøve, fortsette å ville. Kan jeg være med å gi henne noen positive opplevelser nå så er jeg glad for det. Jeg tror at når ting er utfordrende da må vi finne frem det beste i oss selv, tenke positivt så lenge det går,  bruke det til å være så mye vi kan for de som har det vanskelig. 

 

 

Litt mere spenning eller?

I dag har jeg lovet min venninde å kjøre henne for å kjøpe et nytt gulvteppe. Anne har ingen bil og det teppet er sikkert ikke så enkelt å få med på bussen. Men enda er det tidlig morgen og jeg sitter her som vanlig å tenker gjennom dagen og alt det som skjer rundt oss. I dag tenker jeg at mye av det vi gjør nesten er ritualer. For eksempel det å stå opp om morgenen, det er noe nesten tvangspreget over det. Tannpust, finne rene klær, dusje, sminke, her trenger man ikke tenke seg lenge opp, slik har det blitt gjort i mange, mange år. Det går nesten på autopilot.

Jeg lurer på om lynet ville ha slått ned om man endret på noe av dette, ville tennene falle ut om man ikke pusset med stor og liten børste, skyllet med skylleveske og så den lille børsten mellom tennene som skal forhindre tannsten. Eller om jeg unnlot å ta tøyet på og gikk rundt i nattkjolen. Ville jeg da føle med uvel eller ville jeg bare  nyte det og triumfere over det store tingen å trosse morgenritualene. 

Et rituale jeg ikke ville ha endret på uansett om jeg en dag skulle være i et slik lynne en dag, er morgenstunden ved frokostplassen med levende lys og god kaffe i hjertekruset. Så er det morgenturen emd Bølla, egentlig litt koselig det også. Dagens første dose med frisk luft…ville nok ikke ønsket det bort. 

Kanskje skulle man satse på litt mere spenning, men er egentlig ikke hverdagene gode akkurat slik de er. Det får jeg tenke mere på en annen dag. 

 

Mye bedre…..

I dag er jeg litt oppe igjen, i alle fall høyt nok til at jeg begynner å tro at jeg kommer til å overleve. I natt kunne jeg høre hvor det pep i brystet, merkelig lyd og en merkelig følelse. Takk foresten for alle gode råd,  det blir satt pris på. Men nå er jeg ferdig med sutringene og selv om det enda er litt synd på meg skal jeg holde det for meg selv. 

På torsdag har pensjonisten fødselsdag og jeg tenker manne meg opp såpass at jeg skal dra til byen for å kjøpe gave. Jeg vet akkurat hva jeg skal kjøpe så det blir ikke noe pes. 

Jeg er jo av dem som når jeg leser eller hører noe bra så tenker jeg mye på det. Så dette en dag og har tenkt på det siden. Det er mange sannheter og kanskje er andres sannheter like sanne som mine. Man bør ha et åpent sinn og ikke henge seg opp sine egne fastlåste oppfattelser av livet og verden, åpne for nye måter å tenke på. På den måten vinner man noe som er verdifult og inkluderende. 

Det sies at alle veier går til Roma, men noen er korte og noen er lange, noen rette og noen med svinger, noen er asfalterte og andre ikke. Men til Roma kommer man.

 

 

Noe må man vel klage på.

I løpet av gårdagen og natten har det kommet mye snø. Her jeg sitter ser jeg folk kommer ut av de forskjellige oppganger …måkker snø og skraper is av bilene og kjører avgårde. Selv er jeg godt fornøyd med bare å sitte her og vente på at dagen som kommer snart. Her er godt og varmt og ingen ting haster. 

Vi var bedt bort på middag i går, men etter som både pensjonisten og jeg har en skikkelig forkjølelse veide vi litt for og i mot før vi ble enige med oss selv om at vi friske nok til å dra. Det var vi ikke, jeg hostet og hostet bort mye av hyggen. Nå gjør det såpass vondt at jeg lurer på om man kan hoste på seg ribbeinsbrudd. Litt slik ut på natten stod jeg opp fant en mange år gammel flaske med Cosylan, svelget an skje av den illesmakende lindringen og prøvde å legge meg igjen. Det holdt en liten stund, men så var det på`en igjen. Herremin. 

Nå har jeg ingen tålmodighet med dette tullet mere og har tenkt å bestemme meg for at nok er nok. Dette orker jeg ikke lengre. Hvor lenge kan en forkjølelse vare egentlig? Nå er det vel ikke særlig oppløftende å klage slik, men jeg gjør det likevel. Det er litt synd på meg.

Nå trenger jeg vel ikke se langt etter de som har det verre og en stakkar forkjølelse bør man kunne ta på strak arm. Men jeg aldri helt forstått at man sier at andre har det verre som om det skal være noen trøst. Om jeg føler meg litt shabby så blir jo ikke det bedre av at andre har det mye verre, tvert i mot. 

Skal jeg prøve å finne noe som er positivt og det bør man vel , så har troillungene vissnok vunnet både serien og cupen i fotball og er der hvor de skal være. Nå er ikke jeg veldig interesert, men har ikke mere å skryte av enn at jeg tar med denne også. Ingen grunn til falsk beskjedenhet. Det er jo et lite vi der som jeg også er en del av. 

 

 

You just deal with it…..

Noen ganger er det tøft å være menneske. Man har skikkelige problemmer og hanskes med. Ting som er nære deg selv og som av den grunn får en stor betydning. Så er det alle de tingene rundt, slike som terrortrussel, vold i alle stygge former, sult, naturkatastrofer, uvettige styresmakter og masse mere. Man kan vel av og til bruke et minutt eller to for å tenke gjennom alle disse tingene selv om lille meg antagelig skal slite mye for å gjøre en forskjell her. 

Jeg leste en gang at 90 % av det man bekymrer seg over aldri skjer. Så skal man da bry seg med å gå å tenke på alt dette. Eller ville det være bedre å la det kure å gå. 

Jeg beundrer mennesker som stiller opp for andre og det er veldig mange slike. Ikke bare ytterpunktene slike som Mor Theresa og Leger uten grenser. Men også de som stiller opp på mere hverdagslige ting slik som en trener i et ungt fortballlag, ledere i skolemusikkorpset, besøksvenner i Røde kors. Her finnes en hel hær av medmenneskelighet og vilje til å være med å gjøre hverdagen god for andre.

I går så jeg en repotasje om en dame som hadde en måsetting om ikke å produsere søppel, hun kjøpte sine matvarer uten embalasje, hadde med glass og kleder i butikken til å pakke inn varene og alt hun hadde av søppel etter seks uker fant plass i et lite syltetøyglass. Så tenkte jeg på alt jeg selv kaster og ble litt satt ut. Kunne jeg gjort det samme, antagelig, men det kan kanskje være en mellomting. Det er jo alt for mye ebalasje når man tenker på det. Kan vi begynne å etterspørre varer uten så my embalasje som vi egentlig ikke har bruk for. Om 5 millioner nordmenn hadde spart miljøet for 10 kilo hver så hadde bare det vært en gevinst for miljøet. 

Poenget mitt er at vi kan gjøre en forskjell, vi kan gjøre livet lettere for andre og de fleste av oss gjør det på en eller annen måte. 

 

Tidlig morgenstund….

Ute er det mørkt enda, selv om det har snødd både i går og i natt. Pensjonisten og jeg har hostet gjennom natten og slikt blir det ikke mye søvn av. Det at min søster ble innlagt på sykehuset igjen i går gjør nok heller ikke saken bedre. Det verste er at jeg ikke kan besøke henne nå som jeg er syk selv, ikke for min del, men hun bør helst ikke få noen form for infeksjon nå.  

Men når det først er slik, så er egentlig disse tidlige timene på dagen veldig koselige. Det er så stilt, ute ser man bare de få lysene fra gatelyktene og et par i blokken rett i mot hvor også andre er kommet seg opp. 

Jeg er av dem som ikke taler å sitte uvirksom hjemme så i dag tenker vi å komme oss ut litt selv om det kanskje ikke er det aller beste ideen jeg har hatt. Men så trenger vel ikke alle ideer og være gode heller. 

Kaffe derimot er en god ide og nå er det også blitt så sunnt, man kan unngå Alsheimer. 3-5 kopper skal etter sigende være perfekt. Nå kan jeg vel av og til driste meg litt over det øverste tallet der, men dog. Kaffe er et must…..