Det er både trist og godt……

I går gråt jeg, triste tårer og rasende tårer. Det rare var at det var både glede og sorg. Noen av dere har kanskje fått med dere at min søster har brystkreft med spredning. Jeg har skrevet om at hun ble nektet den medisinen som kunne sørge for at hun fikk noen ekstra år. Ikke av medisinske årsaker, men økonomiske. I går ble medisinene frigitt. Hadde hun bodd hvor som helst i Europa bortsett fra Noge og et land til ,ville hun ha fått den behandlingen for fire eller fem måneder siden. Men her i verdens rikeste land er ikke liv verdsatt like høyt. Det er for dyrt. Det gjør meg trist og sint. Ikke bare for Tones skyld, men for alle som blir rammet av dette.

I går kom nyheten om at den nemda som forhandler med legemiddelindustrien endelig hadde kommet frem til en avtale. Mens de lange forhandlingene pågikk har mange kvinner fått den hjerteskjærende nyheten om at denne medisinen er for dyr og derved blitt frarøvet år av sitt liv. 

Noen burde skamme seg. Beslutningsnemda kanskje…man må vel nesten kjenne deres mandat før man retter en finger den veien, men i min fortvilelse peker jeg litt på dem likevel. Jeg peker på Legemiddelindustrien også for deres grådighet ved  å sette prisen så høyt, men jeg vet jo ikke nok om deres utgifter heller. Likevel det jeg vet er at kvinner over hele Europa får denne behandlingen og at de har forskjellige avtaler i de forskjellige land. Noen må jo være ansvarlig.

Nå er medisinen frigitt og den kampen er vunnet, men jeg ville like å vite at om jeg ble alvorlig syk en gang så ville dette samfunnet gi meg den behandlingen som var best, selv om det koster. 

Jeg vet desverre ikke hvordan man lager snarveier til en internettside, men om noen har interesse av saken kan man lese om det her.  

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/helse-og-medisin/kreftmedisin-brukes-over-hele-europa-er-for-dyr-for-norge/a/23406085/#xtor=CS4-1

En ny dag- herlig…

Pensjonisten har dratt til hytta for å hente båten på verksted og så sette den i vinteropplag. Nå er det ikke verre enn en pressening på parkeringsplassen, men dog. Selv har jeg vært hjemme og ryddet på plass alt på vaskerommet, vasket skapene der og kastet alt vi ikke har bruk for. Jeg er nådeløs for tiden, alt som ikke er brukt på et år, det har vi ikke bruk for. Man må være litt selektiv når man bor i en leilighet fra søttitallet hvor man ikke akkurat prioriterte det med skapplass. 

I dag skal  venninde Anne og jeg på bytur. Det blir nok litt butikker og så kaffe om alt går etter planen. Hun hadde nok noen ærend forstod jeg da vi avtalte, men selv har jeg nettopp ryddet i skap og skuffer og tror nok jeg kan greie meg med det som er der fra før. Ikke for det det kan være at fristelsen blir for stor. Tørr ikke vedde alt for mye her gitt. 

 

 

 

Maling, maling og atter maling….

Etter en dag med regn skinner solen igjen.  Her i huset går det på maling for tiden, denne gangen er det vaskerommet som males og shines. Her er bare ett bitte lite kjøkken så noe av vaskerommet blir brukt som avlastning for manglende plass i kjøkkenet. Nå er i alle fall malingen tørket og alt skal på plass igjen. Phhhhhhh. Moro da likevel…jeg liker egentlig den jobben. Men nå blir det nok ikke mere maling på en stund og jeg er ikke lei meg for det. 

Litt senere skal Linda og jeg på tur. To turer i uken i 11-12 år, blir noen kilometer det. Det er så koselig å gå slik å prate sammen, jeg som er en pratmaker snakker mye og Linda litt mindre, men jeg har hatt utrolig mye glede av disse turene sammen med henne. 

Pensjonisten kjører på hytta i dag for å hente båten etter service. Nå skal den i vinteropplag og hvile der til neste år. Hyttsessongen er over for denne gangen. 

 

Med hodet under armen.

I går ringte de fra sykehuset og ba meg sitte fastende og klar ved telefonen for det kunne bli operasjon i dag. Klokka halv ni ringte de og sa at det ble ikke likevel. Litt skuffet da for det hadde vært godt å få det overstått. Skulle uansett få telefon senere i dag med dato, så da får jeg bare håpe det blir snart.

Nå kjenner jeg at jeg trenger en god dose med frisk luft og så snart kaffen er fortært så blir det nok morgentur med Pontus. Natten har vært i korteste laget så litt ekstra god kald høstluft hadde nok kommet godt med. 

Nå om dagen føler jeg at hodet sitter under armen i stedet for der det burde være mellom skuldrene. I går syklet jeg til Tiller for å utføre et ærend, men hadde glemt igjen lommeboken. Så var det bare å sykle hjem igjen, hente lommeboken og så ta en ny tur oppover. Jeg kan vel ikke skylde på annet enn meg selv, men likevel. 

Det er noe som heter at det aldri er så galt at det ikke er godt for noe. Det kan man vel si om de ekstra kilometerne fra i går også. Men gjort er gjort og glemt er glemt…man må bare smile likevel. 

Ha en fin dag og ikke glem å smile. 

Det handler om hva man kan føle.

Av en eller annen grunn er det NRK  P1 som er min radiokanal. Da slipper man reklame og et og annet av programmene er til og med litt vettug. Er jeg heldig så spilles det musikk som appelerer også. Da spisser jeg ørene, stopper opp et øyeblikk og bare lytter. Jeg er av dem som enten liker eller ikke. Det er ikke mye mellom. Fin musikk kan få en tåre frem i øyekroken…rimelig sentimental denne damen. 

Da jeg nettopp hadde født mitt første barn hørte jeg operaen Rigoletto på radioen. Musikken gikk rett i hjertet på meg og jeg kunne nesten føle det stakkar Rogoletto følte. Jeg hadde ingen mulighet da til å kjøpe musikken, men jeg glemte det aldri og så plustelig en dag hadde jeg vinylplaten i mitt lykkelige eie. Noen år senere gikk jeg på Rosendal teater og opplevde Rogoletto i levende live. En av mine fineste kulturopplevelse. Nå har jeg ikke tenkt på det på mange år og vinyl er jp ikke tingen lengre, men skulle ikke forbause meg om jeg ser om jeg finner den en gang. 

Så hørte jeg Slavekoret i radioen og tenkte at slik må det høres ut i paradiset. Historien er trist og sangen vidunderlig. Kunst har alltid appelert til meg, følelsen av at noe fyller opp og tilfredstiller det inne i oss som handler om følelser. 

Noen ting i livet er som god kunst. Ting i naturen som får deg  til å stoppe opp, en utsikt som nesten tar pusten av deg og får deg til å føle at det må være noe over oss på en eller annen måte. Slik kan tristheten man føler når man mister noen nesten føles vakkert fordi det er så sterkt og ekte.

Nå prøver jeg sikkert å beskrive noe som jeg egentlig ikke er i stand til å formidle med ord. Men slik er det…det handler om hva man kan føle i de aller beste øyeblikkene. 

Toilldag i Trondheim…..

Vi har en særdeles vakker høst her i trøndelagen. Selv om det regner i mellom også så har vi hatt mange fine dager med sol. Rett her oppe har vi et tre som på høsten har sterke fine røde farger. Treeet står i en rekke av trær, men de andre trærne har normale farger. Biler stopper opp på veien og folk kommer ut med fotoapparatene og tar bildet av treet. Det er planen min også hver høst, men før jeg får rotet meg til er dte bare greiner igjen. Ungene i barnehagen kommer hit og plukker blader fra bakken for å ta med seg tilbake og lage fine kunstverk. Så vakkert er fargene på det treet nå om høsten. 

I går syklet pensjonisten, datter Hege, Andreas og jeg til byen. Det var toilldag og mere folk enn det jeg takler på en gang. Folk var helt ville i jakten på de beste kuppene. Jeg blr helt satt ut av så mye folk og blir rimelig tafatt i kampen rundt tilbudstativene. Det endte med at tre av oss syklet hjem, mens Hege fikk gå en runde alene. Nå er det nesten uforståelig at noen kan handle til normal pris for mitt inntrykk er at det alltid er salg. Men alt med måte, dette var helt vilt.