Slik er det bare….

Når jeg sitter ved morgenplassen med dagens første kaffekopp tenker jeg på alt og ingenting. Det som er bra og det som ikke er like greit. Livet er vel slik, man kan ikke ha bare oppturer og glade stunder.  Mange ting i livet kan du selv påvirke å gjøre til noe som ligger på den positive siden av skalaen. Man kan for eksempel tenke at selv om det er kjedelig å vaske leiligheten…så blir det jo så fint etterpå. Slik kan man påvirke hvordan man føler for mange ting. Så unngår man vel heller ikke at det skjer ting som uansett hvor mye man vil ikke blir til noe positivt. Man må bare takle det på en eller annen måte. 

Jeg føler meg heldig som har så mange mennesker i livet som betyr mye for meg. I dag skal jeg besøke en av dem på sykehuset, og så i ettermiddag kommer tre små på middag. En så syk og andre med livet foran seg, sprudlene av livslyst og forventninger. Glede og sorg…begge sterke følelser. På en merkelig måte kjennes det godt, glede fordi det alltid er noe å glede seg over, sorgen fordi det betyr at du har kjærlighet på mange plan i livet. 

En bra motivasjon.

I følge mitt nye aktivitetsur nådde jeg 168 % av aktivitetsmålet mitt i går. Men da to av regnværsdagene i helgen gå mellom 70-80 % så tregte jeg den nå for å ha et gjennomsnitt på 119 % de siste tre ukene. Nå er det vel slik at nye koster feier best, men en  så lenge kan jeg si meg fornøyd. Målet er oppnåelig og faktisk på topp av de forhåndsinnstilte. 

I løpet av gårdagen blåste regnværskyene bort og solen tittet frem. Innen Linda og jeg gikk vår kveldstur var det fin temperatur og helt herlig å være ute. Nå i dag skal jeg sykle til Heimdal for å levere tilbake et nøste garn som ble til overs etter Mollykofta. Nå er vel turen viktigere enn byttingen, men et ærend er en ekstra motivasjon. Kofta ble foresten ferdig i går og trenger nå bare å dampes litt så er den klar for bruk. Tralalalala.

 

 

Det er nok høst…..

Fire dager var vi på hytta. Fire dager regnet det, fore dager øste det ned, fire dager lå tåken langt nede i fjellsiden på andre siden av fjorden. Det regnet så ille at det var trasig å komme seg ut. Men litt kos ble det da, en fin tur til Imsterfjorden samen med svigerfamilien og ellers mye innekos med god mat og yatzy. Nå i dag skal jeg ut på sykkeltur om det ryk eller fyk, så skal jeg besøke Tone om hun er i form til det etter å ha vært til behandling på sykehuset i dag. Mitt seneste prosjekt, Mollykofta er strikket ferdig og da venter jo den jobben jeg slett ikke kan like, nemlig montering. For å slippe å grue meg mere enn nødvendig skal jeg sy og klippe i dag tenkte jeg. 

I går da vi kjørte over Hemnkjølen så jeg årets første seriøse høstfarger. Høsten i fjellet på denne tiden av året er en skikkelig treat. Sommeren er over og dte er litt trist, men de fire årstider vi har her i Norge er da også en bra ting, selv om jeg personlig kunne klart meg med en kortere vinter. 

Og så hva er det med den Mannen som ikke vil over ende. Den gir nytt innhold til det sigende «stødig som fjell». Stakkar folk som må flytte ut av hjemmene sine og bare sitte å vente på at denne trilleren skal ta slutt. De færeste av oss har vel sett et fjell falle. Jeg lurer på om det vil falle rett ned hele fjellet eller  vil det komme små og store blokker med stein til det er ufarlig igjen. Nå ja…vi får se…..forhåpentligvis om ikke alt for lenge.

Gjett hva jeg har gjort?

Det sies at store barn har små gleder og det kan jeg nok bekrefte. I går var vi på Kyrksæterøra sammen med Anne-Lise, Kalle, deres datter Tove og barnebarn Tobias. Det hadde seg slik at det var åpent hus på brannstasjonen og ettersom vi hadde en liten brannmann Sam med så måtte i dit en tur. Der kunne ungene gå omkring å prøve ut utstyr og de som var med på en spørrerunde fikk en fin liten brannhjelm til odel og eie. Så var det mulig å kjøre brannbil og der kommer jeg tilbake til det med store barn og gleder. Tove, Tobias og jeg kjørte brannbil med sirener og hele pakken. Sjåføren var en vassekte hyggelig brannmann som ikke lot seg merke av at en av passasjerende var litt mere enn ti år. Så har jeg en erfaring til i min ganske velfulte portefølje. 

Vi er fortsatt på hytta, men snur nok nesen hjemover i løpet av dagen. Det har regnet mere eller mindre non stop etter at vi kom utover så det er egentlig litt greit. Pontus har kastet opp et døgn nå så jeg begynner å bli bekymret for han, må vel til dyrlegen i morgen om han ikke er bedre til da. Han virker litt utilpass i noen perioder og så er han nesten som normal igjen. Nå ligger han flat på et skinnpledd og sover. Stakkaren. 

Historsk vandring.

I går var vi sammen med tre av pensjonistens søsken på en historisk vandring til en ikke alt for fjern fortid. Min svigerbestemor vokste opp på en idylisk plass rett ved ved Imsterfjorden . På den tiden var plassen veiløs og om man skulle noen plass så måtte de i båt. Nå er jo hun død for mange år siden, men likevel, det var fint å komme dit hun en gang trådde og se hvordan det var. Det bor ingen der i dag etter at husets eier havnet på sykehjem, men da vi kom dit  var det som å ta et langt skritt tilbake til en annen tid. Et kjempestort kjøkken med plass til alle oss og flere til. Innbo og husgeråd som man nok så oftere for en del år siden. Eierens datter Toril og hennes mann Karl stelte godt med oss. De vartet opp med deilig sodd og hyggelig samvær. Så til slutt var det kaffe og kaker på sykehjemmet der henens far stilte opp som en våken og opplagt vert. 

Vi var stille på veien hjem, tenkte nok litt på hvor tilfeldig livet er, hvordan hun kom helt fra en veiløs plass langt borte og havnet hit hos oss. Fikk barn, barnabarn, oldebarn og nå oldebarns barn. Så et liv i evig omsorg for andre slik dte var for den tidens kvinner og selv om mye er andeledes nå så er det vel litt slik i dag også. 

Vi hadde en fin dag mye takket være min svigerinne Dorthea som arrangerte denne turen for oss og ikke minst takket være Toril og Karl som stilte opp med mat og viste oss rundt. 

 

Kanskje det…….

Da vi var nesten fremme på hytta i går kom regnet. I dag ligger tåken langt nede i fjellsiden på andre siden av fjorden. Vi skal snart dra på tur og det hadde nok vært bedre om det ikke regnet, men slikt kan man vel ikke gjøre noe med. Morgenen har allerede blitt et par timer. Pensjonisten og jeg har kost oss med god frokost og den ordinære tredoble Yatzyèn. Vi spiller først til ti og den som taper må kjøpe noe til vinneren. Det skal ikke være mye, det handler mere om ydmykelsen, kanskje et flaxlodd eller noe i den størrelsen. Nå ligner pensjonistens seierslinje mere på flaxlodd enn min og han føyde nok en siere til i dag, men jeg gir meg ikke så lett. 

Her er så merkelig stille. Man kan nesten høre seg selv puste. Jeg liker den stillheten. Man bør ha noen slike stillestunder i blandt. Sitte å tenke på alt og ingenting, ikke planlegge, ikke være på vei, bare nyte det at akkurat nå er det ingen som forventer noe av deg. Være sin egen person. 

I går plukket jeg blomster i min egen hage. For en følelse…det må være herlig å dyrke sitt eget både av grønnsaker og bær. Neste år blir det kanskje jordbær…vi får se. 

Fint skal det være om halve ræve henger ut.

I dag pakker vi sammen sekken og kjører på hytta. Lenge siden sist jeg var der nå så jeg gleder meg. Skal bli herlig med noen rolige dager nå. Blir dte finvær kan jeg sitte ute med strikketøyet mitt og bare nyte det å være til i en gammel hytte ved sjøen. 

Anne og jeg hadde en fin formiddag på Sirkus Shopping i går. Jeg fikk en slik tynn dynejakke av min søster i gave, men den var litt trang så jeg måtte bytte den. Så kjøpte jeg et blingarmbånd og satte det på med en gang. I natt ble det litt slitsomt så jeg ville ta det av, men fikk det ikke til. Jeg våknet med jevne mellomrom og kjente at armbåndet det måtte av, men det satt bom fast og lot seg ikke fjerne. I morges var ikke turen lang til pensjonisten for å få hjelp, han tok i det han kunne og der endelig ga det etter. I følge den damen som stod i butikken hvor det ble kjøpt ville låset bli lettere etter hvert så nå har jeg tatt sjansen på å sette det på. Så får jeg håpe pensjonisten er i nærheten når det skal av igjen. Fint sklal det være om halve ræva henger ut. 

Foresten så har de god lunsj på Sirkus Shopping og jeg tror nesten at maten fremmer taleevnene. Så måtte jeg forte meg hjem for å gå til frisøren og så forte meg hjem til middag med onsdagsbarna. Og plutselig var jo den dagen også blitt historie. 

 

Vel overstått med ett til.

Så er man blitt ett år eldre. Men jeg får gjøre slik folk i min alder ofte gjør, tenke at alder er bare tall og innerst inne i alle årene er jeg fremdeles ung og sprek. Nå kan jeg si med handa på hjertet at livet mitt er bedre nå enn det var i de første voksenårene, så da er det vel ikke noe å deppe for. 

Det ble nå i alle fall en fin dag, først med besøk hos Tone. Så fødselsdagskaffe hjemme. Nå er det i alle fall hverdag igjen og Anne og jeg skal ut å gjøre Sirkus Shopping utrygg. Så har jeg frisørtime og da jeg så i speilet i morges tenkte jeg at det gjør jo ikke noe. Fakset kunne nok hatt et noe bedre fall, men det blir vel i løpet av dagen håper jeg. I morgen kjører vi til hytta. Jarles med søsken har planlagt en tur til Imsterfjorden som er stedet der ders gode mormor kom fra. Vi har aldri vært der så det blir jo spennende. 

Pontus liker besök, jo flere jo bedre. Han hyler høyere og høyere for hver en som kommer. Hlen går som en hjulvvips og hele bakenden blir med i ren og skjær gjensynsglede. Alt er greit helt til at noen prøver å ta han med, da legger han seg rett ned å nekter. Han hører til her i huset og selv om han elsker menneskene rundt seg så er han vår hund og dermed basta. 

Et godt valg…..

Spenningen er utløst, mestepartene av stemmene er telt opp og nå får vi se etter hvert hvordan kommune og fylkestingene ser ut etter hvert. Politikk er spennende og når valget blir såpass bra i forhold til mitt politiske ståsted så er jo jeg rimelig fornøyd. Nå har jeg vært så heldig å fått en periode først som vare og så en fireårsperiode som representent  i bystyret her i Trondheim. Det var fire hektiske år, men også givende. Men det å ha en krevende jobb fra før og så skulle sette seg ordentlig inn i alle saker, delta på utallige møter i grupper, kommiteer og bystyret er rett og slettf for mye. Etter den ene perioden måtte jeg bare si at nok er nok…Kanskje nettopp derfor har jeg mye respekt for de som tar på seg disse oppgavene, lokalpolitikerne som  mener mye og som vil skape et godt samfunn for oss alle . Det er lett å sitte på sidelinjen og kritisere..kanskje listen bør ligge litt høyere der. Ikke det at vi ikke skal være uenige, men vi bør være uenige med litt respekt. Tross alt vil vi alle det samme….et velfungerende samfunn. 

Dagen i dag er litt spesiell for meg selv om det er en helt vanlig dag for de fleste…men en slik dag har vi vel alle en gang i året.