Hmmmm tidlig…..

Dagen startet tidlig ved at døren til vårt soverom gikk opp med et smell klokka halv syv. Inn kom Romja Røverdatter med håret struttende til alle kanter og en trøtt tvillingbror. Nå er morfar og Kristian i gang med å steke vaffel mens Silje og jeg blogger. Ikke så greit å få til da for røverdatteren vil sitte i fanget og røverdatteren vil at mormor skal være mormor til dukken også. Dukken heter OÈlin og er nystelt og søt. Hun har ekte bleier og tåtesmokk og ser ikke ut til å lide noen nød. Hun vet ikke helt om hun liker kjælenavnet og setter opp et strengt blikk inntil jeg minner henne om at hun liker det litt også. Da smiler hun og ingen smiler så søtt som Silje.

Kristian elsker vaffler ,det er et langvarig, ekte kjærligsforhold og ikke mye kan måle seg med nystekte vaffler til frokost. Han prater i vei mens morfar visper vaffelrøren.  Morfar og Kristian skal snart steke vaffler og da blir det frokost.

Storebror sover enda, han var sent oppe på fisketur, fisken skal nytes til middag i dag. Det var  en stolt gutt som kom opp bakken fra sjøen i går. Det ble både ørret og makrell så dagen var reddet. Får hand et som han vil blir dte nok en fisketur i dag også. 

Om noen timer venter Magerøya en liten båttur unna,  der er det mye fint å finne i fjæra og et lite elderado for aktive friske unger. 

 

Venter du mormor?

Noen dager er slik at man bare er lykkelig for å være i live. Vi gjorde ikke stort å skryte av i går, så den tilfredstillelse du kjenner etter å ha gjort en økt var ikke det som gjorde dagen bra. Av og til trenger man å bare surre bort en dag slik jeg gjorde i går. Formiddagstimene på terassen under en parasoll med strikketøyet og radioen, rant ut uten min hjelp. Så en fin båttur ut gjennom fjorden til Magerøya hvor vi grillet og koste oss nede ved sjøen. 

Ute på Magerøya lusker villsauen rundt, de er vant til folk, men den største stampet med foten til oss bare for å markere at man skal ikke komme for nære. Her er min space og den vil jeg ha i fred. I går hadde den flokken sikkert også en fin dag i solen med godt beite og fine omgivelser. 

I dag kommer Hege, Bjørnar, Andreas, Silje og Kristian. Kristian fikk hjelp av mamma til å sende msm i morges. Den lød som følger: “Kjære mormor, vente du på oss? Vi kjæm snart. Hilsen Kristian”. 

Mormor venter selvsagt…med det været som er nå blir det nok en fin helg.

 

Pølser igjen!

Så er vi vel og vakkert på plass på hytta igjen. Her er det stille og godt å være. En hakkespett sitter i telefonstolpen litt lengre her oppe og hakker for livet. Så stopper den hakkingen og legger hodet på skakke , ser litt oppgitt ut og forstår vel egentlig ikke hvorfor det ikke blir noe hull i stolpen. Bølla Pontus ligger som en katt og slikker sol, han er vel ikke så veldig fornøyd her ute, det blir veldig mye å passe på for en byhund som egentlig ikke har påtatt seg slike oppgaver. Her er ingen vei så de som kommer hit har ærend, men av og til kan vi se hyttenaboen et stykke bort i stien og det er jo litt skummelt.  Skumle ting må få beskjed om at de ikke er ønsket så da setter han i gang med storstemmen for å riktig si i fra. 

Pensjonisten lurer på hvorfor TVèn ikke virker. Parabolen tar ikke i mot signaler så det må vel utforskes i løpet av dagen. Han liker å styre på og sitter ikke i ro lenge av gangen.       Jeg lurer også, nerden i meg har kjøpt en selfistang, men den tekniske kompetansen er jo ikke helt med på slike ting. Jeg spurte ekspeditører i butikken om den var vanskelig å montere og fikk til svar at det var ikke noe problem, så da er vel jeg problemmet, men de som er hakket yngre kommer i morgen og da håper jeg de er bedre utrustet med slikt. 

I morgen kommer da som sagt  Hege, Bjørnar, Andreas, Silje og Kristian for å være i helgen. Pensjonisten, Bølla, de tre sistnevnet av de som kommer i morgen og jeg grillet ute i går. Vi bor i blokk, men foran blokken litt opp i bakken er det laget en grillplass og den benyttet vi oss av i finværet. Pølser, potetgull og barnas favoritt Oreokjeks gikk ned på høykant. Inne i mellom måtte bakken utforskes, det var mye brennesle der så vi måtte passe på og bratt og vanskelig å komme opp og ned, men det gikk. Ungene sprang rundt, var innom en tur for en liten hvil i fanget og sprang av gårde igjen. Kristian delte Oreokjeksene, det ble tre til hver og to til overs. De kunne mormor og morfar få. De tre hver forsvant fort og da kom man jo på de to som var til overs. Mormor og morfar hadde plustelig ikke lyst på. 

I dag skal vi på tur med båten ut til en øy for å grille sammen med Anne-Lise og Kalle. Engangsgrill og pølser (igjen) er innkjøpt og da blir det nok en fin dag igjen. 

 

 

 

En lenke av liv.

Jeg vokste opp med en døv onkel, en onkel som ikke fikk de mulighetene døve barn har i dag og som gikk inn en skoleport første gang da han var over 20 år gammel. Han lærte aldri og skrive og lese godt, men kunne skrive å lese enkelte ord. På mange måter tok han mye plass slik mennesker med store handikapp gjør. Han hadde sitt eget språk som bare han og familien kunne tyde, men mange av tegnene lignet mye på det ordinære døvespråket, sikkert fordi mange ting er ganske logisk. Som barn var alt rundt Halvard så normalt for meg. Han var Halvard den morsomme snille onkelen min og jeg elsket han. Da jeg ble voksen hadde vi fortsatt det tette forholdet og vi hadde mye kontakt. De siste årene av hans liv var vi sammen hver lørdag og han var ofte sammen med oss på hytta og på ferier. Til tross for handikappet levde han et tilnærmet normalt liv, han hadde leilighet og jobb og med den hjelpen han kunne få av familien greide han seg bra. Min mor og far var i mange år hans største cargivere, men etter at min mor ble syk måtte vi andre trø til. Det var jo litt og folk rundt meg kunne spørre om vi ikke syntes det var tussig, men det var faktsk ikke det. Han var heldig som hadde oss ble det sagt, men ingen sa at vi var heldige som hadde han. Men slik var det faktisk. Han ga mere enn han tok og det var stor sorg da han døde. Jeg har alltid ment at vi var heldige som hadde en slik person i livet vårt. 

Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg tro hvert liv er verdifult ikke bare for deg selv, men også for andre. De mennesker man lever med og blandt innvirker i større grad på vårt liv enn det vi kanskje helt forstår. Tenker man slik blir disse livene også litt dine og ditt liv litt deres og dermed blir de en gave og ingen belastning. 

Jeg er kone, mor, svigermor, bestemor, søster, tante, niese, svigerfamilie og venn. Alle disse menneskene kan regne med meg i gode og onde dager. Ikke fordi jeg er spesielt snill, men fordi jeg er glad i dem. 

 

Å… slik går nå dagan…..

Jeg våknet skikkelig tidlig i dag, egentlig enda mens det var natt, men jeg lå i ro og så lyset endret seg mens dagen sakte kom mot meg. Om litt skal jeg sykle ned til sykehuset for å møte Tones taxi der. Hun liker ikke å dra alene…. så når Odd ikke kan så prøver jeg å bli med henne. Det positive i dag er at det er siste runde så da slipper hun å dra hver dag i alle fall. Neste uke starter de med cellegift igjen så det er godt for henne å få hvile noen dager før det. 

Så kommer vårt eldste barnebarn Håkon hit i dag. Han er syk og hjemme fra skolen, men pappa skulle på en happining her i byen så da kunne han slippe Håkon av her i mens. Så får vi prøve å finne på noe koselig man kan gjøre hjemme med en niåring som ikke er helt i formen. 

Da vi var på Rennebumartnaen prøvde Tone noen tovede hatter som hun kledde veldig godt. Prisenvar ikke urimelig i forhold til arbeidet som lå i det, men likevel så kledde det ikke lommeboka helt, så da tenkte jeg å prøve strikke en til henne. Mener jeg skal ha et mønster en eller annen plass i arkivet, så jeg håper å finne noe. Kan nok ikke helt måle meg med disse som var til salgs der, men noe kan man vel få til. Må bare gjøre ferdig den Mariusen jeg holder på med, men det er hennes voksne sønn som skal ha den så det er sikkert greit. Begynte så vidt på den andre armen i går så da er det verste gjort. 

 

 

Men likevel……

Vi hadde noen fine timer sammen med Tone, Odd og Esten i går. Tone og jeg er begge glad i godt håndtverk og selv om man i all hovedsak må nøye seg med å se så ble da noe med hjem også. Et Røroskrus med innskrift fra Tone og et rødt glasshjerte var det aller beste. Nå var vi ikke der lenge…ikke alle er i form til det, men dog…som sagt noen skikkelig minnerike gode timer. 

Nå har endelig sommeren kommet til trøndelagen og pensjonisten og jeg skal på sykkeltur. Jeg trenger litt produkter til egenpleie så da har jeg ærend også. Så kjøper vi oss en bagett og sitter ute å ser på folket som koser seg i finværet. Men først er det morgentur med Anne-Grete, Frida og Pontus. Litt sliten etter noen netter uten min venn Ole Lukkeøye, men likevel……

På Rennebumartnaen.

Jeg har alltid likt odt håndtverk og liker man det så er Rennebumartnaen den rette plassen å være. Her finnes alt ditt hjerte kunne begjære av håndlagede herligheter. I dag var Tone i god nok form til å være med den tur. 

 

 

Tone og jeg prøver luer.

 

Tone, Odd og jeg.

Nesten bare bilder.

Garnbollen min. 

 

Hører kopp med.

 

På bytur med Andreas og kristian.

Bybrua på vei til Bakklandet.

 

Høyskolen i bakgrunnen.

På Bakklandet.

 

Tørst sjø…

 

 

Tøffingen min.

Verdens eneste sykkelheis. Trampe.

Bryggerekka.

 

Andreas og Kristian.

Skumle skjeletter i Bibloteket.

Var litt i tvil, men det var ikke Supermann.

Siste tovede kurven.

 Marius nummer ni på gang. Bolen ferdig 


Ny filledukke.