Min lille Pontus…..

Vår lille silketerrier Pontus er veldig eiesyk. Tar du et rusk uta av pelsen hans så krever han det tilbake. Finner han noe på gulvet så er det hans og ingen annens. Da han var valp likte han godt å ødelegge garnnøstene mine, for å flytte oppmerksomheten hans fra dem fikk han magebeltene på alle nye grannøster. Disse rev han samvittighetsfullt sønder og sammen. Etter hvert så tok han eierskap i alle disse og nå er det hans. Han hører alltid lyden av papirbeltene når de blir revet av og kommer som et strek for å kreve dem som sine. Så må matmor plukke opp, men det er jo ingen stor sak. 

Ellers vil jeg påstå at han har en stor personlighet. Hadde han hatt to føtter i stedet for fire ville han nok kunne finne på å bli en stor skuespiller. Han er lett og lese og man lurer sjelden på hva han vil. Regner det så vil han ikke ut, han piler unger sofaen, men blir han trukket frem og tvunget ut likevel vil han å snarveiene hjem. Har han ikke vann så gir han tydelig utrykk for det med en klagende piping, har han vann som ikke er nytappet er det omtrent som inget vann…det kan man da ikke drikke. Han elsker unger og da spesielt hans unger som han kjenner på lang avstand. Valper likeså, møter han valper får de et lite nuss og en tydelig beskjed om at han vil være snill med dem. Så ser vi at han ikke helt vet hva man kan gjøre emd dem, men han prøver i alle fall. 

Han liker å kose og ligger tett inntil matmor eller matfar i sofaen. Klapper vi ikke kommer labben og varsler om at nå er han klar for litt kos. 

Søndag….

Det er tidlig enda, men morgenturen med Pontus er unnagjort og vi sitter her og lurer litt på hva vi skal gjøre resten av dagen. En sykkeltur kanskje ned til sommermarkedet, så en tur på Bakklandet og en kopp kaffe i kafeen ved domkirken. Vi er litt kjedelige slik, men det er greit for oss så da så. Men søndag det er det samme som tur, slik har dte alltid vært siden jeg var barn og ble mere eller mindre villig dratt med på søndagsturer med min store familie. Hadde det vært på denne tiden av året ville vi nok ha dratt for å pluke bær. Man var flinke slik på den tiden. 

I går ble det bytur da også…med sykkel må vite. Hele ærendet var å finne noe å henge alle ladere på. Litt lei av å lete gjennom roteskuffa for å finne den rette. I skuffen liker de å vase seg sammen og bli en eneste klump av ledninger og kontakter. Nå henger de i rad og rekke på en knaggrekke på vaskerommet og man kan lett komme til den riktige uten å løse opp en stor floke. 

I går ettermiddag kom Hege, Bjørnar og ungene på koselig besøk. Da de var vel og avkkert avgårde fikk jeg strikket dte første stykke på Heges fødsesladaggave en Retrokofte hun har ønsket seg. 

 

Aktivitetsur……

Det skal ikke så mye til før det er forskjell på en ordinær dag og en veldig bra en. I går gjorde noen få ting at dagen ble spesiell og fin. Først noen fine timer med Anne-Lise på byen hvor alt handlet om to venninder sammen uten andre mål enn å kose seg sammen. Så kom pensjonisten hjem tidligere enn antatt og jeg liker jo å ha han her hjemme. Og som om dette ikke var nok har jeg fått et aktivitetsur av min gode mann og det fungerer etter alle forhåpninger etter at min datter har vært her og satt det opp. Aktivitetsuret fungerer slik at man setter en målsetting for en periode fremover og så skal det i seg selv  motivere til mere aktivitet. Nå er jeg av den ærekjære typen og da vil jeg gjerne nå målene mine. I går ble det 120% av målet så det kan være at jeg har satt målene litt lavt, men det kan vel også være slik at nye koster feier best så jeg lar det være en tid fremover for å se. Uret var i alle fall fornøyd med meg i går og jeg liker jo at noen er fornøyd med meg så da er alt bra. 

Nå i dag regner det ikke og da er det antagelig mulig å få Pontus med seg på tur. Og så er det bare resten igjen før uret liker rmeg i dag også….en sykkeltur vil vel hjelpe på. 

 

 

 

Litt rar, men..ellers bra……

Etter noen dager med drømmeværet begynner jeg å kjenne meg igjen når jeg ser ut av vinduet. Der dundrer ned. Pensjonisten dro alene til hytta i går, han skal male det andre strøket av taket på hytta og om været blir litt bedre kanskje fiske litt. Potus er hjemme for å holde matmor med selskap og virker veldig bekvem i den rollen. Men tur i regnet det forstår ikke han hensikten med og han har ingen problem med å gi utrykk for det. Han stritter i mot med alt det en Silke terrier har av styrke og mot.Så når turen er vel og vakkert overstått kommer han hjem passe stakkarslig og blir fønet og tørket glad igjen. Nå i skrivende stund ligger han tett inntil matmor og sover. 

Om regnet letter litt skal jeg sykle til byen for å møte Anne-Lise. Om det fortsetter å regne tar jeg bussen. Jeg skal kjøpe garn til en ny kofte, denne gangen i fødselsdagsgave til min datter Hege. Hans-Jørgen hentet Mariusgenseren i går. Koselig mann han der gudsønnen min og den gode klemmen jeg fikk som belønning for arbeidet var ikke så verst den heller. Jeg er jo litt rar så jeg liker å se det ferdige produktet  henge på i gangen og når det har blitt hentet så savner jeg det. 

En ting jeg forbinder med gamle damer er apoteket. Gamle damer går på apoteket, slik er det bare. Jeg liker ikke å gå på apoteket, jeg liker ikke å være gammel og slettes ikke å være avhengig av medisiner. Likevel i dag må jeg. Jeg liker garnbutikker , håndtverksbutikker og bokhandlere, men ikke apotek, så jeg kommer til å være så rask jeg kan få tak i det jeg egentlig ikke vil ha og så ut igjen. 

Så når det morsomme og det nødvendige er overstått må vi ha en god kopp kaffe og prate slik gode venner gjør når de er på kafe.  Det blir nok en bra dag……

 

Slik er det jo bare…..

Vurderingen fra legen på sykehuset er at jeg må operere bort nok en spyttkjertel. Det blir operasjon nummer tre på grunn av spyttkjertelene  så jeg vet i alle fall hva jeg går til. Problemmet er at man ofte kan få lammelser i ansiktet. Det var også et tema sist, men jeg slapp unna med bare litt problemmer med venstre øye, det henger litt spesielt når jeg blir sliten og så kan ikke le med det øyet åpent. Men den kan jo også gå bra så jeg satser på det. Det blir i alle fall operasjon i løpet av høsten.

Så er jeg en stor klossmajor, dunker bort i ting, får blåmerker, dunker bort i noe igjen, får blåmerker igjen. Ingen gratie egentlig desverre. På tirsdagen dunket jeg foten bort i den høye dørstokken mellom verandaen og stua. Det gjorde nok litt vondt, men jeg tenkte at dette går fort over så jeg tenkte @*(&/&%&$%$$%$»$#Q# og sa $%$#/%/$»/. Mend et gjorde vondt og da jeg skulle studere de små rakkerne var to negler blitt blå, dagen etter var hele tåen blå og det var ikke godt å stenge den inn i en sko. 

I går dro Jarle, min eldste søster og jeg til Støren for å besøke Tone på sykehjemmet. Da vi kom satt hun klar i rullestolen og var mer enn villige til å bli med ut på tur. Vi trillet stolen ned de bratte bakkene til sentrum, var innom et par butikker og brukte både de pengene vi har og de vi ikke hadde. Kjøpte gaver til hverandre så man kunne tro det var fødselsdag og julaften på samme dag og hadde et ball. Så spiste vi middag på Kroa, mens vi satt der kom Tones sønn, som også er vår gudsønn og vi lo og hadde en fin stund. Da vi skøv rullestolen opp alle bakkene igjen var nok Tone skikkelig sliten og glad for å være tilbake igjen. 

Jeg fortalte her en dag at jeg hadde kjøpt meg en selfistang. I går leste jeg i avisen at folk som tar veldig mange selfies kan ha en personlighetsforstyrrelse. Nå vet jeg ikke helt hvor mye mange er i en slik sammengeng, men jeg bør nok begrense knipsingen slik for sikkerhets skyld. Man har da problemmer nok likevel. 

 

 

 

 

I dag…….

Nå skal jeg straks ut med sykelen igjen. Denne gangen til sykehuset for å undersøke spyttkjertelene. Man skal vurdere om det er formålstjenelig å fjerne enda en. På en måte håper jeg det etter som de har vært mange plager over lang tid, men så kan det bli så tørt at det i seg selv kan bli plagsomt så jeg vet ikke helt. 

Jeg skrev for noen dager siden om at jeg ikke fikk min nye selfistang til å fungere. Da jeg fikk byttet den viste det seg heldigvis at det var stangen og ikke meg det var noe galt med. Da jeg fikk en som var i orden så fikk kjærringa til det med en gang. Selvtiliten var ikke akkurat stor da han på byttedisken fortalte at de hadde ikke fått tilbake mange slike. Så nå er jeg som en tenåring og knipser selfier som bare det. 

I ettermiddag skal vi til sykehjemmet på Støren igjen. Jeg har så vondt av min stakkar søster som sitter der  hele dagen så jeg tenkte å ta henne med ut en tur. Jeg hadde så lyst til å få henne med hit en tur, men her er trapper og de klarer hun ikke, så det må bare være til hun eventuelt blir litt sterkere. Men det er heldigvis ikke noe problem å ta en tur med rullestolen, kanskje rulle innom en kafe slik at hun kan få se litt annet en sykehjemmet. Pleierne der er alle tiders, de steller godt med henne, men det er jo noe med de omgivelsene som ikke helt passer for en dame på 50 år. 

Fortsatt fint……

Været er slik at man forstår fort at dette er en slik dag man må utnytte til fulle. Jeg vil prøve å være mest mulig ute i solen, samle d-vitaminer og overskudd nå mens solen skinner og alt er på stell. Vi er hjemme på Romolslia igjen og må ta utgangspunkt derifra, først en tur med lille Bølle som nok er tryggere her enn på hytta. Så skal jeg sykle til Tiller for å reklamere på min nye selfistang. Enten er jeg totalt ubrukelig når det gjelder tekniske ting eller så er det noe galt. Nerden i meg vil bruke alle slike duppedipper, men den tekniske kompetanse glimrer med sitt fravær. En aldri så liten motsetning her slik det ofte er med meg. 

Jeg strikket ferdig den andre armen på Hans – Jørgens Mariusgenser i går og våknet i natt med et rykk da jeg på en eller annen merkelig måte i søvne kom på at jeg hadde glemt det belegget som skal dekke over sømmen når den syes sammen med bolen. Det var rett før jeg stod opp for å fikse det der og da, men så kom søvnen og tok meg igjen. Underbevistheten har vist litt å ta tak i mens man selv sover. Jeg er ikke glad for det for jeg synes det er litt vanskelig å ta opp der man har felt av. 

På nyhetene er det som vanlig mye negativitet, en eldre dame er forsøkt voldtatt igjen, digital vold øker, nettmobbing øker, det kan bryte ut krig mellom Sør- og Nord Korea ( når skal folk lære), en 17 årig asylsøker har utøvd vold mot betjening og andre i et asylmotak,et  ingernører vil ikke jobbe i offentlig sektor…..Man kan bli oppgitt av mindre. 

Herlig….

Eter den begredelige sommeren vi har hatt har værgudene endelig bestemt seg for å prøve å gjøre det godt igjen. Nå med en ukes drømmevær. De dagene vi har vært her ute på hytta har vi gått ut om morgenen og ikke vært inne før sent på kvelden. I går tok vi turen igjen til Magerøya slik at ungene kunne få finne litt nikk nakk i fjæra. Det ble mange fine skjell, kråkeboller, store sneglehus, krabbeskinn og en saueskelle. Saueskallen var nok den som gjorde størst lykke. Krisyian skulle ta den med hjem, men han kunne komme oppover slik at vi fikk se den av og til. 

Så ble det fiskepakker og grillet makrell til middag. Selvfisket smaker bedre mener ungene. Stoltheten over å ha fanget sin egen middagsmat er nok med på å tirre smaksløkene. tror jeg. Da middagen var vel og vakkert fortært var det bringebærplukking som stod på tur. Var ikke lange stunden, men kanskje tre liter bær likevel.

Pontus stakkar har full skyv, han må passe på alt som rører seg i en kilometers avstand. Her kommer ingen uanmeldt for å si det slik. Merkelig er det at han vokter alt så nøye her for hjemme kan nok hvem som helst komme å gå som de vil.  I går la han i vei etter hyttenaboen som fikk grei beskjed om at her hadde han ingenting å gjøre. Ørene som er laget for at han skal høre hadde nok streiket litt en stund for han viste ingen tegn på at han hørte. Nå har han og jeg vært ute å gått tur, mens noen fisker og noen slapper av på terassen. Nå passes han nøye for jeg ser helst at naboforholdet slipper slike belastninger.