For ei kjærring….

Bowling skal etter sigende ikke være noe risikosport. Men det er når normale mennesker spiller. Jeg derimot klarte å slå meg nesten fordervet i går. Etter nesten to ferdige runder med veldig lite poeng skulle jeg ta en siste skikkelig innspurt. Jeg hadde sett på de som gjorde det bra at de tok et lite hopp før de slapp bowlingkulen og da måtte jeg jo prøve det. Jeg hoppet…kom over streken dit banen er oljet, tok salto bakover og landet på bakhodet. Der lå jeg til fuglene som fløy rundt å pep hadde roet seg ned og taket var på plass igjen. Så kjente jeg forsiktig etter om hodet fremdeles hang på og heldigvis gjorde det det. Nå i dag er jeg nesten god som ny, men en muskel i halsen er nok strekt litt, merkelig egnetlig for den kjennes for stram, men i fremtiden skal jeg ikke hoppe når jeg spiller bowling, men kjenne min egen begrensning og gå pent frem….slippe bowlingkulen…. se etter om den lander i den høyre rennen eller den venstre rennen og så en gang i mellom..oftere nå enn før slår ned kjeglene. 

Nå i dag er det endelig finvær her. Nå skal jeg først gå tur med lille Bølle og så skal jeg sykle til byen for å sette bowlingpengene som jeg samlet inn i går i banken. Blir godt å komme seg litt ut nå.

Vårfarger….

I dag er vi oppe å går i rett tid. Havregrøten og dagens første kaffekrus er fortært og jeg er fith to figth. På planen denne dagen står bowling med store bokstaver. Vi er en gjeng som spiller tre fire ganger i året. Jeg blir nok ikke tatt ut på landslaget på en stund, men det er faktisk moro likevel. Mange av mine bowlingkuler har fått stiftet bekjentskap med rennen, men det ser da ut som det går greit likevel og så er det desstod moroere når man endelig får ned alle på et kast. 

Så er det endelig en morgen uten regn eller sludd. Kanskje blir det vår likevel i år også. Det er skikkelig vakkert nå med de små grønne museørene på trærne og tepper av hvitveis i solhellingen her nede. Det er spesielt godt å være ute nå. Pensjonisten og jeg syklet til midtbyen i går. Vi hadde ærend også til domkirken. Der blomstrer noen små knallblå blomster i mengder ingen ville finne på å telle. Men det er en vårlig tradisjon det å ta en tur for å se. Da vi skulle hjem var forhjulet på sykkelen min helt tom for luft og Jarle måtte sykle alene hjem for å hente bilen slik at jeg kom hjem. 

Helgenveggen på Nidarosdomen. Fotografert noen ganger den.

Nyheter…..på godt og vondt…..

Det er så mye trist i mediene for tiden at jeg nesten ikke tåler høre mere. Pensjonisten er en ivrig nyhetsleser og informerer fra sidelinken om alle livets svarte sider. Så liker han også det som er litt humoretisk selv om det kan nok være at den som opplever det ser litt andeledes på det i alle fall i starten. En mann skulle kjøpe en pølse fra en pølsebod  til sin hund. Han ble trekt kr. 840 000 selv om pølsene ikke kostet mere enn 84. Da selgere av pølsen kontaktet banken kunne ikke de gjøre noe umiddelbart. Nå ble det ordet opp til slutt, men da ble han trekt 1216 kroner i gebyrer. Ja ja ikke rart bankene har de flotteste lokaler og store overskudd. 

Så er det alt det triste som jeg nesten ikke orker høre om. Mye av det verste kommer inn under huden og legger seg der som en stor klump av empati og vonde følelser. Man kunne nok vært fristet til å lukke øynene for alt utenfor sin egen lille verden. Men det kan man ikke gjøre, man må vite for å være med å gjøre verden til en bedre plass. En plass hvor flere enn oss få her i verdens beste land kan ha det godt. Hvor barn og  andre forsvarsløse vesener får beskyttelse fra de som vil dem ondt og hvor vi alle samen tar en form for ansvar for alt dette. Skal man kunne hjelpe må man vite selv om man skulle ønske man kunne slippe. 

 

I dag…….

Det er ikke mye vits i å bli frustrert over været og det er faktisk veldig skjelden jeg er det. Men når det dundrer ned og det har dundret ned i flere uker slik at man ikke kommer seg nok ut, da kan nok smilet gå feil vei likevel. Akkurat nå regner det  ikke (kryss i taket) og pensjonisten og jeg skal ut på tur. I kveld kommer Anne-Lise og Kalle på middag så vi tenkte komme oss i vei i rett tid. Vet ikke helt hva jeg skal servere, men mat skal det bli. 

Jeg har sett en oppskrift på skjokoladekake som jeg vil prøve. Får duge som dessert også denne gangen. 

Det er tøft å være menneske, med alle ting som må være på plass for at man skal ha det fint i livet. I perioder sliter vel de fleste av oss med noe, men noen ganger er vi ikke selv i stand til å reparere skaden enten det er helse eller andre viktige ting i livet. 

Hmmmmm…….

Mitt nesteldste barnebarn Andreas går i andre klasse på Romolslia skole som ligger rett her oppe. Det er en liten skole til å ligge i byen med et klasse på hvert trtinn. Nå i dag skal hans klasse ha noe de kaller Rydolfen. Nå kan navnet forlede deg til å tro det har noe med rydding å gjøre, men det har det vist ikke. De skal underholde resten av klassen og foreldre og slikt. Nå måtte vi komme ba den håpefulle, de skulle jo snakke i mikrofon og alt mulig. Gruer du deg spurte jeg litt urolig…nei da det blir moro svarte han.

Da tenker jeg at man har da kommet en lang vei fra vår tid på skolen…småjentene i fine pastellfargede kjoler eller foldeskjørt og genser helst med en stor sløyfe i krøllene og hvite fine halvstømper. Man skulle helst ikke høres…. bares sees var mottoet, man måtte neie pent og aldri aldri være uoppdragen. Selv var jeg passe sjenert….. sløyfen satt på halv tolv i et stritt glatt hår og knærne..rimelige magre..var fulle av sår og sand. Jeg kunne ikke ha snakket i mikrofon foran en hel skole om så livet mitt var avhengig av det. Min far var en streng militær som forventet lydighet og som sørget for at hans fem barn oppførte seg i henhold til gjeldene forventninger. Nå var han også en tilstedeværende ansvarsfull og god far, men som sagt kanskje litt over middels streng. 

Nå tror jeg at det at ungene våre lærer å gå ut å kreve sin plass er en bra ting. Om man bare ikke glemmer det som vår oppdragelse også handlet om, det å se andre, høflighet, det være snill og omsorgsfull. I dag gleder jeg meg til å se vår lille Andreas som også er blitt så stor, som er på vei ut i en stor verden hvor den ballasten han får nå er så viktig for hvordan han vil passe inn. Så langt ser alt bra ut…..

 

Skitvær……..

Dere begynner vel å bli lei av å høre om det nå, men det er et skitvær her og selv en som skjelden irriterer seg over været kan komme til å henge litt i munnviken etter hvert. Nå er det tørt og godt her inne, kaffen i hønekruset smaker godt og det er en helt nydelig musikk på radioen. Må finne ut hva det er og høre mere av dette. Pensjonisten gjør dagen bedre bare med sitt blotte nærvær og lille Bølle er i kosemodus så man kunne vel ha det verre. 

Nå er det noe som heter at det er ikke så galt at det ikke er godt for noe så jeg tenker at soverom kan trenge en ekstra husmorinnsats og det kan vel hende at jeg tar i litt der i dag. Så kan man vel rydde litt i noen skuffer også uten at man sliter seg helt ut. Litt husmorære har man da i behold tross alle andre ting som konkurerer om krefter og tilstedeværelse. 

Nå er det likevel slk at Bølle må å sine turer ute og bra er det. Nå er det snart tid for tur nummer en og da sammen med Anne-Lise og hennes hund Frida så er det tur med Linda i ettermiddag. Ikke like hyggelig i dette været, men mosjon trenger man vel uansett. Men nå vil jeg ha finvær. Så da så…..

Billig øl eller….

Kunne ikke stå for denne….

Bjørn Kjos gikk forleden inn på en pub på Aker Brygge.
“En øl takk” sa Kjos.
“Det skal bli herr Kjos, det blir fem kroner.”
“Oi, det var da svært billig” sa Kjos.
“Ja, her får man mye for pengene, det billigste ølet i hele Oslo” sa kelneren.
“Jeg ser at du ikke har med eget glass, så du får nok bruke ett av våre. Det koster 15 kroner.”
Kjos skulte misfornøyd på kelneren, men bestemte seg for ikke å klage. Han gikk bort til et bord og satte seg.
“Unnskyld, men du har visst ikke bestilt noe bord før du kom, det blir 20 kr. ekstra. Hadde du bestilt på forhånd hadde det kun kostet en tier.”
“Å unnskyld, men du er en stor mann som fyller litt mye, så det blir 40 kr. ekstra for at du tar så stor plass.”
Kjos blir irritert og sier at ingen er så små at de kan greie seg med så liten plass. Men han aksepterer allikevel og setter seg ned og tar frem sin iPad fra veska.
“Unnskyld igjen, men vi tillater ikke denslags elektronikk her inne, men for 30 kr. Kan du få kjøpe en tillatelse.”
Kjos har nå brukt 110 kroner for å få servert en øl til en femmer.
Det tar litt tid det her og han blir etterhvert svært utålmodig og roper: “Får jeg den øllen snart?”
“Dessverre herr Kjos, men jeg har nettopp fått vite at ølserveringen er avlyst på grunn av tekniske problemer og værforholdene, så her får du tilbake din femmer for ølet.”
“Jamen, hva med de andre 105 kronene jeg har betalt?” Spør Kjos.
“I henhold til EU-lovgivningen er vi kun forpliktet til å tilbakebetale prisen for ølet. Tilleggsytelser er ikke omfattet. Men, du skal ha takk for besøket og husk at her får du Oslos billigste øl.”

Spåk og komminikasjon

Kommunikasjon er egentlig en vanskelig ting slik inne i mellom. Vi har hvert vårt språk, hver vår kultur og  hver sin måte å utrykke seg på, Noen ganger sier man en ting og mener noe annet. Jeg som ikke alltid er like skarp på ironi har gått i fellen her et par ganger. Så er det det med å være tydelig på hva vi mener og hva vi vil. Mange kvinner er nok ikke verdensmestre der. Man kan si slik at «du trenger ikke tenke på fødselsdagsgave til meg» og så bli umåtelig skuffet når man blir tatt på ordet. Man forventer at andre skal kunne lese dem litt bedre. 

Så er det språk og det er vel egentlig det viktigste momentet for å kunne forstå hverandre. Hvor enkelt ville det ikke vært om alle snakket et språk. Men antagelig et lite problem i en verden med så mange språk og et land hvor vi har tre offisielle språk og hundrevis av dialekter. Se bare på offisielle papirer for eksepel NAV som må ha sine skjemaer og retningslinjer på alt fra urdu til samisk. 

Enda et stort moment er kroppspråket. Der jeg hadde mitt virke de siste 20 år av arbeidslivet måtte jeg holde kurs og snakke til og med grupper av mennesker. Det er ikke enkelt når man ikke har noen bakgrunn for det så jeg meldte meg på et kurs i nettopp komunikasjon og lært mye om tydelighet og kroppspråk. Det gjorde meg mere oppmerksom på kroppspråket. 

Selv er jeg etter  30 år i mannsdominerte miljø blitt flinkere med tydelighet. Jeg sier hva jeg mener så lenge det ikke sårer noen andre. Vil jeg ha fødselsdaggave så sier jeg ikke at man ikke skal tenke på det. Det har nok gjort at det aller viktisgte forholdet, nemlig det med han jeg er forpliktet til er bedre. Han er en mann og menn hører det som sies ikke det vi tenker at de må forstå. 

Så til slutt vil jeg si at språket kan såre og ingen har etter min oppfatning rett til å såre andre. Når vi kommuniserer med andre så skal vi være varsomme selv om vi er tydelige. 

 

Meddommer.

 I dag er jeg tidlig oppe for å gjøre tjeneste som meddommer i Trondheim Byrett. Denne gangen er det nok en rimelig grei sak etter som det bare er satt av en dag. Det er skikkelig surt her i dag, de som har bilene parkert utenfor her må skarpe is av vinduene. I går haglet det og sluddet om en andre og at Linda og jeg kom oss tørre gjennom en hel times tur var noe av et mirakel. Det måtte ha vært den eneste timen på hele dagen av det var opphold. Nå får sannelig våren til å skjerpe seg litt.

Nå har det vært mange som lurer på hvordan man blir meddommer. I strafferetten som er aktuell i dag er jeg utnevnt av Trondheim Bystyre etter forslag fra de forskjellige politiske partier. Så vidt jeg minnes er det kvoter i forhold til partienes størrelser. Det er og her må jeg ta et lite forbehold ingen særskilte krav utover et greit folkevett og ren vandel. Så trekkes man ut meddommere fra en liste ( tror det er ca. 800 personer i Trondheim) til hver sak. Så har man noen saker hvor meddommere må ha en viss kompetanse for eksempel i arbeidsrettslige saker. Der stilte jeg som det som kalles arbeidsrettskyndig meddommer. Her er det partene selv som velger arbeidstakeren sin representant og arbeidsgiveren sin ut i fra en liste på en seks syv navn. Så har jeg også sitt i sosialnemda, her som vanlig meddommer . Sammen med disse meddommerne er det juridiske dommere. Alle har en stemme så her kan det være flertall og mindretall eller det kan være en enstemmig dom. Meningen er vel at man skal kunne bruke vanlige folks rettfølelse eller rettferdigshetsans som et kritere når noen dømmes i en rettsak. 

Nå er jeg bare en av de 800 meddommerne i Trondheim byrett,  De andre litt tyngre oppgaver har jeg blitt frittatt for. Så vil jeg nok si at jeg synes det er interesant og spennende, men noen ganger litt krevende.