Nå er det straks mars……

Tenk at i morgen er det mars og selv om mars kanskje egentlig på papiret er en vintermåned og selv om det kan lave ned med snø i mange uker enda så har jeg bestemt meg for at det lukter litt vår. Det kan jo ikke lukte påske for den kommer ikke før et stykke der fremme, men noe er det så da er det sikkert våren som rører på seg der borte. 

Det var nå ikke helt vår i går da vi gikk gjennom firebladskogen og opp til Flatåsen hvor vår yndlingsrestaurant Capri ligger. Der møtte vi Anne-Lise og Kalle spiste godt og pratet i mange timer. Nå i dag skal vi gå opp til Tiller for å møte dem på en kopp kaffe. Man må prøve å holde seg litt i bevegelse så ikke sofaen blir alt for god nå i disse VM tider. 

Da Anne var her på kaffe i går tok hun den store koften med seg for å rekke opp. Kan ikke se det blir gjort selv. Litt surt å vite at alt arbeidet var forgjeves, men garnet er jo en verdi i seg selv så får jeg strikket noe annet av det etter hvert. Men surt er det ,[email protected]&$%##%$. Nå må jeg bare prøve å finne ut hvordan man kan være sikker på størrelsen før man begynner å strikke. 

 

 

Det å glede en annen…..

I går kveld var vi bedt bort til Astrid på kaffe. Hun vartet opp med gode kaker og et par hyggelige timer hjemme hos henne. Som om ikke det var nok hadde hun også kjøpt en gave til meg, en nydelig engel med lys. Heldige meg som får gave uten noen som helst anledning. Dette er vist en slik uke for vi har fått to fine blomsterbuketter  av Hege og co. også. Man kan ikke annet enn å være glad. Kanskje jeg også burde være litt flinkere til å glede noen slik uten at det er noe veldig spesielt. Hva er det det heter i Arnulf Øverlands dikt…noe med at den største glede man kan ha det er å gjøre andre glad. Tror det er noe sant der.

Nå i dag har vi en skikkelig fin februardag, en slik dag da alt stemmer værmessig, lyset som vi har savnet, en blå himmel, sånn passe mildt og helt vidunderlig. Bølla og jeg har naturligvis vært ute en times tid og nå venter vi Anne på lunsj. Senere i kveld skal vi spise en god middag på Capri sammen med Anne-Lise og Kalle. Og som om ikke det er nok skal vi se skistafetten på TV. Heia Norge……

Det beste er kyllingen….

Det er VM og rimelig spennende om dagen selv om svenskene har vært helt rå et par dager så er det stadig nye sjanser også for en skikkelig pateriot. Nå er det jo egnetlig godt at medaljene kan fordeles på flere, det gagner nok sporten i det lange løp. Jeg som er supersentimental kjener tårene i øyekroken når Ola eller Kari Nordmann står øverst på pallen og den norske nasjonalsangen blir spilt. Spesielt morsomt er det når nye stjerner tennes.

Men i  dag skal jeg til frisør og se hva hun kan få fikset litt på bustehodet og dte midt i staffetten. Nå er det blitt alt for langt igjen..Heldigvis har vi frisør rett her oppe så det er veldig enkelt. 

Gårsdagens middagsgjester liker å bli tegnet til. Mormor må tegne hva vi gjør på hytta og så en fisketur. Når man er ferdig med en kommer det fort et “tegn en likedan til meg også» Så skal de selv bestemme hvem som er med på fisketuren, båten blir stappfull av kjente og kjære. Så må jeg tegne fisker i sjøen, om mormor ikke tegner fort nok tar de selv over og tegner store fisker. Kristian kan ikke fiske..han skal kjøre båten. Så spiller vi dyrememo og alle vil ha kyllingen og kattungen. Triumfen er stor for den som er den heldige kyllingtakeren. De ler rått når mormor komenterer det. 

 

 

Tralalalala…….

I dag skinner solen fra skyfri himmel. Ikke vet jeg helt sikkert hvem som har æren for det, men litt ros bør de nok ha. Man får nesten en slik påskefølelse og påskefølelse er ikke det verste man kan ha. Det er en slik kriblefølelse som man har når man har noe spennende foran seg enda mens det bare er en tanke i hodet og ikke en realitet enda. Litt ut i planen ligger en ny vår og bare forventningene om den gjør meg glad. 

Nå snart skal Anne og jeg på bytur, der skal vi møte damene på en kopp kaffe. Så litt senere skal tre av barnebarna komme på den vanlige onsdagsmiddagen. Nå er de jo innom her titt og ofte ellers også, men er vi hjemme så er det fast takst på onsdager. 

Dette er kofte nummer tre. En ble for liten og en ble for stor, denne passer heldigvis. 

 

 

 

 

Ut på tur – aldri sur…..

Solen skinner og vi har et fantastisk februarvær her i trønderhovedstaden.  Når det begynner slik å li litt ut på året har jeg et stort behov for å komme meg ut. I går gikk jeg, så så gikk vi og så gikk vi. Midt i dagen ble pensjonisten med på langtur til City syd, det møtte vi tilfeldigvis Aris og Gunnar og da måtte vi selsagt ha oss kaffe sammen. Det er så fint laget når man går den veien at de bakkene som går oppover når man går dit går nedover på vei hjem. Snakk om å lage det fint til. (-; Da går det nesten av seg selv og sannelig hender det at jeg synes det er veldig greit.

I dag er jeg såpass lemster av gårsdagen gåing at jeg nøyer meg med en tur eller to rundt Romolslia. Det er normalt en 20 minutters tur, men med dagens første tar som regel en times tid. Her er så mange hunder og på denne første treffes vi for en prat. 

I går ble jeg ferdig med Oleakofta mi og nå passer den endelig slik nogenlunde. Min søster Gerd har spurt om jeg kan strikke Mariusgenser til henne så da blir det  neste prosjekt. Hun skal få dne i 60-årsgave så det haster ikke før ut på sommeren. Har tenkt å strikke seterdalsgensere til alle barnebarna og tenkte begynne med den eldste først, så det kan hende det blir noe av det i mellom. 

Det er faktisk mandag!

Så er helgen over og vi har startet på en ny uke. Lille vennen Kristian er forent med sine foreldre og søsken og det er for så vidt greit selv om vi savner han også. Om 100 voksne satt seg ned for å lage en supersnill gutt ville han nok ligne mye på Kristian. Nå tror dere nok at det er myrsnipa som uttaler seg, men det er virkelig sant. Han er helt spesiell.

I dag har jeg behov for mye utetid og frisk luft etter alt for mye innetid i helgen. Oleajakken jeg strikker på nærmer seg slutten. Håper bare denne passer etter å ha strikket både for liten og for stor. Nå er det bare monteringen og så er den ferdig. Det må gjøres før jeg tilater meg selv og begynne på noe nytt.

Nå skal Bølla ogjeg først ut på tur sammen med Anne-Grete og Frida. Så skal Jarle og jeg gå til City Syd og i ettermiddag skal Linda og jeg ut på en av våre to ukentlige ettermiddagsturer.  Nå håper jeg bare vi ikke er smittet med omgangsyke av vår lille sjarmør i helgen. Kjenner ikke noe til det enda og da skulle det nok gå bra, men krysser fingrene og banker i tre slik for sikkerhets skyld. Det blir nok en fin dag……

Hmmm søndag……

Stakkar liten Kristian kaster opp igjen i natt. Men ungene er rare slik… rett etter er alt som før. Nå kjører han biler rundt på spisestuebordet og er glad som bare det. Nå får man bare krysse fingrene for at man ikke er smittet og at alt er over for den lille stakkaren.

Makan til pratmaker skal man i alle fall lete lenge etter, nå prater han med seg selv mens mormor får et øyeblikk til sine egne tanker. Pontus har det travelt om dagen da, han vil absolutt være med Kristian. Setter gutten seg legger han seg inntil han og legger hodet i fanget på han. Litt søtt da. 

I går snødde det igjen og kvikksølvet krøp litt nedover på måleren. Ikke så mye, så det blir nok en grei dag likevel. Bølla og jeg har tatt dagens første luftetur. Man får nesten en slik “eneste menneske på jorden følelse” når man går tur tidlig på søndager. Ikke et menneske å se, ingen bil, ingen støy bare stille, stille. 

Her hjemme derimot er dte full kjør, nå stekes det vafler for å få litt næring inn i gutten. Så kommer vel foreldrene etter hvert og tar over. 

Lille søte Kristian….

Vårt lille barnebarn Kristian på fire år som har hatt et tøft døgn med oppkast er nå så god som ny. Han er blid som ei sol og prater non stop, ordene ryr  ut som  erter ut av en sekk, han har så mye han vil si. Nå lurte han nettopp på om han kunne natte over en natt til og det var jo liksom planen. Pontus får nå grei beskjed om at han kan gå på verdens største do, men han må ikke stikke av. Han er veldig søt, Pontus altså. Kristian er også veldig søt, men man skal ikke kalle han liten, han er da virkelig fire år og neste gang han har fødselsdag blir han fem. Matias i barnehagen er bare tre og han er nesten som en baby..bare at babyer er null år. Mathis bor likedan som oss, men like ved lekeplassen. 

Det er så fantastisk å se verden med barns øyne, der er en verden man har glemt eksisterte, en litt svart hvit eksistens i den forstand at alt er akkurat, men  hvor fantasien er den som skaper fargene. Fargene er klare og skarpe, det finnes mye rart i den verdenen. Men man må lytte godt og gjør man det får man være med på en fantastisk reise. Tålmodigheten man kanskje ikke alltid har når man lever opp i det hele tiden mangler ikke nå hos mormor og morfar, her har man god tid. 

Nå skal mormor ut på egen hånd en liten stund for å møte  søster Gerd, men så har vi hele ettermiddagen og kvelden og er jeg riktig heldig sover den lille sjarmøren i sin egen seng så mormor får en god natt søvn hun også. Var ikke akkurat slik siste natten da…….