Lille søte Silje pratemaker…..

I dag har vi besøk av lille Silje som er syk og ikke kan være i barnehagen. Våre to yngste barnebarn kommer som regel  begge to sammen så det er litt rart at det er bare hun alene her. Nå sitter hun stille å tegner, men den ungen kan prate for å si det slik. Da de var her begge to i går sprakk tvillingbroren og krevde at hun måtte ti stille litt slik at han også kom til orde. Det sank ikke helt inn da…hun så alvorsom på han..ristet det av seg.. la hodet litt på skakke og pratet videre. I skrivende stund er hun i ferd med å tegne regnbue og den må  gå litt opp og litt ned. Når det er slik regn da blir det jo regnbuer og den er gul og rød og mange farger. Silje vet mye om regnbuer og om Pepa gris. Men nå er hun ferdig og oppmerksomheten blir rettet mot Pontus som er veldig glad for å få litt ungdommer i hus. Han ligger ved siden av å ser tilbedende opp på henne. Hunder liker ben sier hun og det er jo sant. Mormor som er svak både for unger og hunder tenker at de begge er så søte som de blir. Myrsnipa fornekter seg ikke. 

Enda er det mørkt ute, men om en stund skal jeg ut å gå. Så skal jeg gjøre ferdig årets andre kofte som nå er ferdig til å klippes opp. Det er alltid den verste jobben, men det betyr også at den snart er ferdig og at man kan begynne på noe nytt. Tenkte jeg skulle hekle et par zalokjoler  og noen pannebånd før jeg begynner på noe stort igjen. 

Hamstertid!

Det er deilig nå når dagene blir lengre og vi til og med har sett solen noen korte stunder. Kroppen suger til seg alle de D-vitaminene de kan få tak i og om den ikke akkurat strutter av nytt liv og helse så kan det tll forveksling likne litt. Spyttkjertlene mine derimot de strutter av infeksjon og vil ikke helt være med på den positive trenden. Med jevne mellomrom har jeg en ufrivillig slankekur, mens kjertlene der får lege seg selv, hamstertid som jeg kaller det selv. Det arter seg slik at hver gang jeg prøver å spise så hovner kjertelen opp til du ser ut som en hamster og blir slik en halv times tid. Nå har jeg en lei tendens til å ville spise så da blir det slik fra en til fire dager. 

Nå før jeg tar dagens første runde rundt Romolslia har jeg ikke tenkt å provosere hamsteren så nå på morgenen ligger han og lurer i vente på at noe skal skje. Ute er det stille enda, de som skal på jobb og skole har dratt for lenge siden og de som er hjemme er ikke ute enda. 

Så har jeg hørt rykter om at vår alle kjæres Krekar blir hyttenabo med oss på Kyrksæterøra. Hytta vår ligger bare et par mil derifra. Det er nå en noe merkelig sak. Regner med at det er FP som har lett forgjeves etter en vei ut av den røren denne saken har blitt. De kunne ikke bevilge seg et totalt nederlag og da blir denne Molbo avgjørelsen tatt. Nå kan de heise flagget et lite stykke opp i stangen, slå seg på brystet og si at de har temt Krekar. Særlig……..Leser på sosiale medier at noen foreslår å flytte Erna og Siv dit i stedet ettersomd de er en større trussel for landets sikkerthet. 

Det blåser litt, men ellers bra!

Havregrøten er fortært og jeg har gjort unna dagens første luftetur med Pontus. Det er skikkelig surt ute, men blå himmel og dagene begynner så smått og bli litt lengre. Når det lir litt ut på formiddagen skal Jarle og jeg ut på tur, men enn så lenge sitter jeg her og tenker på alt og ingenting. I går brant det i blokken nedenfor her, ikke mere alvorlig enn at en madrass skal ha tatt fyr og så har det vel antagelig spredd seg, men jeg  tenker at marginene er små i forhold til slik og heldigvis gikk det bra denne gangen. 

 

De herlige sene kveldtimene!

Det hadde vært smart å kommet seg i seg i sånn nogenlunde rett tid om kveldene, men jeg er nok av dem som liker veldig godt de sene kveldstimene. Det er noe med det at ingen forventer at man skal  gjøre noe fornuftig eller vettugt, men rett å slett de koselige tingene slik som håndarbeide, lesing eller en film på TV. Antagelig er det noe som sitter igjen etter alle de yrkesaktive årene hvor mye av fritiden måtte brukes på alle måtingene og kanskje litt for lite av viltingene, men de siste kveldstimene var mine til odel og eie og da som nå ville jeg ha litt for mange av dem. I dag er det jo mindre må, men likevel litt må man jo bidra til en ren leilighet, god ernæring og ellers de tingene som får hjulene til å gå rundt.

I dag har jeg ikke alt for mange planer enda. Nå skal Pontus og jeg ut på dagens første luftetur og så har jeg noen skap og skuffer som trenger en husmors kjærlige hånd. Jeg liker å rydde skuffer og skap, det er nok noe som ligger til oss som er født i jomfruens tegn, litt prøyseraktig “ordnung must sign” eller  hva det nå heter på tysk. Så blir det vel litt mere mosjon og enda litt mere mosjon, først skal Jarle og jeg på tur og så er det tur med Linda. Det er godt nå på denne tiden da lyset kommer tilbake å komme seg ut og sanke sammen så mye d-vitaminer som man kan få. Så kommer jo etter hvert de litt sene kveldstimene med en herlig ro og da skal jeg se om jeg kan komme meg i seng før middnatt.

Ha en fin dag….

Hvor ble den av….

Det er helg igjen og sannelig om jeg vet hvor det er blitt av den uken som er passert. Nå i dag må jeg ha litt mosjon selv om jeg egentlig kunne tenke meg å sløve hele dagen. Men likevel skal jeg først ut en tur slik at samvittigheten kan få et poeng eller to. Nå er det jo litt lyst midt i dagen og kroppen trenger litt d-vitaminer. 

I kveld er vi invitert til middagselskap litt lengre ned i gata her hos Lillian. Det er egentlig en bra treat for Lillian lager god mat …det vet vi fra før. Så har en liten fugl visket meg i øret at det skal være i nærheten av hennes fødselsdag så da har jeg en pakke på lur til vertinnen. 

 

Ekte helter…..

 

I dag ville nok ingen finne på å se på meg som en trussel. Jeg er alminnelig snill og om det ikke alltid blir slik så vil jeg ikke noen noe vondt. Jeg prøver hardt å se det positive i folk rundt meg og lykkes ganske ofte med det. Nå når jeg er blitt godt voksen vil jeg leve så godt som jeg kan og prøve å ikke legge på meg for mange problemmer. Verden er blitt stor, men boblen ganske liten. Man skulle gjort så mye mer, men har ikke krefter lenger. 

De jeg ser opp til er ikke filmstjerner eller millionærer, men de som stiller opp hver enste dag for å hjelpe andre. Leger uten grenser for eksempel, tenk å reise til katastrofeområder kun for å hjepe. Sykepleiere som dra til Ebolialand og risikere sitt eget liv. Pasientvennene i Røde Kors, håndballtreneren og mange mange flere. Ekte helter som gjør ting for andre uten å vente noe tilbake. 

Maratondagen i går kjennes på kroppen i dag og heldigvis har jeg kun en post på programmet nå i dag. Vi skal ha et arbeidsmøte her i formiddag. Tenkte å servere pastasalat og nystekt focaccia brød og den siste rest av julens krumkaker med moltekrem. Så når den økten er over skal jeg finne sofaen, strikketøyet og prøve å ta meg litt igjen. Så i morgen er jeg vel meg selv igjen. En ganske alminnelig halvgammel trønderkjærring. 

En noe travel dag kanskje……

Det er helt mørkt ute enda, men jeg er oppe å i gang med mitt aller første krus med kaffe, mens jeg tenker over dagens videreverdigheter. Jeg har en lei tendens til å avtale litt for mye på en gang, men når det er koselige ting så er jeg nok ikke tung å be. Nå skal først Pontus og jeg møte Anne-Grete og Frida for dagens første luftetur. Så skal jeg vaske hus før vi kjører til  Melhus for å møte Tone, så er det hjem for å spise middag og så ut på tur med Linda og til slutt er vi invitert til Anne-Lise og Kalle på kaffe. Det blir ikke mye dødtid av slikt. 

Mens jeg siter her og kokulerer tenker jeg på hvor liten og rar verden er blitt. Terrorisme var ukjent begrep for meg da jeg vokste opp, likeså mye av det vi hører om i dag. Vi hadde små bekymringer, store gleder og levde i et nogenlunde trygg verden.  Kanskje greier de fleste av oss ikke å ta inn over seg annet enn det som skjer nære oss selv. Nå da med de tre store sakene i media, det vonde som skjedde i Frankrike, vår ubudne gjest Krekar, den Molbohistorien den saken har blitt og hvor er egentlig blitt av Bathi?  Men litt lengre borte ble en stor gruppe skolejenter bortført uten at verdensamfunnet later til å ville huske det, barn blir brukt som selvmordsbombere og andre barn lever på gaten og må selv sørge for å overleve. 

Det blåser i alle fall på toppene og jeg for min del sitter litt duknakket i ly ved enden av fjellet.  Der sitter jeg godt med min små og for meg av og til store bekymringer og likevel mest positive opplevelser. Nå er jeg glad for min tid med politikk og fagforeningsproblematikk er over . Det blir tøft utover tror jeg for de som skal forsvare opparbeidede arbeiderrettigheter og for de som skal gjøre verden til en trygg sted å være. Man kan le av mye og man kan tenke sitt om de som styrer, men man skal ikke  glemme at det er en tøff jobb og kanskje gi dem litt kreditt for det. 

En helt ordinær herlig hverdag.

Astrid og jeg hadde noen fine timer sammen på City Syd i går. I natt reiser hun med tog til Oslo for å ta Kielferjen litt ut på dagen. Det var nesten som om det lokket litt selv om jeg ikke har så mange reiseplaner nå om dagen. I alle fall ikke før ut i februar da Gulljørg og jeg skal reise med hurtigruta til Kristiansund for å se og høre Figaros Bryllup.

Så i dag skal jeg ha en kosedag med egenpleie på Luna velvære. Man må jo ha litt å se frem til i mørketiden som for øvrig ikke lengre er helt mørk. I går var det nesten litt lys en stund midt på dagen så mye tyder på at det går rette veien. 

Så litt ut på ettermiddagen skal jeg hente Silje og Kristian i barnehagen og Andreas kommer fra skolen. Da  trenger vi ikke bekymre oss for at det blir for rolig. De to yngste var på besøk på lørdagen også og var prototypen på elskverdighet begge to. Silje som som regel er den som setter i gang ble veldig søt og gavmild mot mormor, hun skulle kjøpe klistermerker med sommerfugler på som mormor skulle få, da kunne jo ikke Kristian være dårligere og han skulle kjøpe blomster. Det tok ikke lang tid før vi hadde en lang rekke med gaver vi skulle få. To alvorsamme blåøyde velmenende fireåringer…hva kan toppe det. Så bygde de hus under spisebordet hvor sofaputene fikk prøve seg, men bestemorshuset er åpent for barnelek og det er viktig at de kan få utfolde seg  selv og fantasien litt også her. 

Trønderkjærringer på glattisen….

Har dere sett Bambi på glattisen, da kan dere kjenne igjen en eller  flere kjærringer her på Romolslia som ligner til forvekslig. Nå er nok Babi søtere enn oss, men slik ellers kan man nok se en viss likhet. Nå har dere sikkert forstått at det er glatt her om dagen, veldig glatt. Men så er det slik at har man hund og det har man jo så må man ut på tur flere ganger om dagen. Første turen i går var uten isbrodder på tykk blank stålis. Det var ikke uten en viss form for lettelse jeg med nød og neppe og et par uelegante manøvre hvor man kunne om man ville kjenne igjen litt av Bambi da hun var på glaittsen. Da neste tur stod på programmet,  da sammen med Linda på ettermiddagen hadde vi begge piggsko på. Det hjalp jo til en viss grad, men det var noen grader igjen og en tur som vanligvis tar en time tok plutselig en time og et kvarter. To godt voksen lubne damer iført piggsko, refleksvester og masse skrekk for å falle …det blir det noen komiske scener av. Nå har både Linda og jeg evne til å le av oss selv og andre må jo gjerne finne det komisk når så disse to damens hender og føtter går i alle retninger i et tappert forsøk på å holde oss på bena. 

Nå berget vi i går, men så er det en ny dag og isen er der fremdeles. Piggskoene skal på om en stund og så er det bare å gå løs på morgenturen med dødsforakt. Kommer jeg meg gjennom ishinderløypen skal jeg møte Astrid til kaffe litt senere i dag. Hun har en skjelden fridag fra jobb og da skal vi kose oss litt sammen. 

Nå er jeg egentlig ikke spesielt redd for selve fallet, det er litt polstring på denne kroppen, men jeg er redd for å brekke noe. Jeg er vel ikke spesielt benskjør, har aldri brekt nnet enn noen ribbein og det var jo ikke så farlig. Men tanken på det å måtte sitte med gips flere uker får pelsen på armene til å stritte. Man må jo ut litt hver dag.