Ut i det blå….

I dag skal jeg legge alt tungt bak meg å dra på tur «Ut i det blå» Hvor skal vi så..ikke vet jeg, men det begrenser seg jo selv etter som det er en dagtur. Ikke for det, nå har vi dratt ut på en slik årlig  mange ganger og det har alltid vært noe interesant . Merkelig nok når man tenker på nærheten mange steder jeg ikke har vært før. Så får vi se hvor vi ender opp nå i dag. De ytre rammene ligger i alle fall til rette for en vellykket dag, vi har en helt nydelig sommermorgen, litt regn i går gjorde bare godt, det renset luften og nå lukter det godt av hegg og syrin. Veldig tidlig i morges, så tidlig at man nesten må kalle det natt lå jeg å hørte på lydene utenfor, fuglene var glade og kvitret i vei, bak de lydene var lydene fra motorveien noen kilometer borte. Det stoppper aldri opp der borte, det er ikke akkurat bråk, men en svak dur som aldri kommer helt bort. 

I går var vi på bytur med Silje og Kristian. Gjett om vi hadde en koselig ettermiddag. Man må ha litt eventyr i hverdagen og ungene er villige offrel. En tur på skjokoladebutikken gjorde øynene store og blikket blått. Så liker vi å lete opp statuer rundt om i byen. Ungenes favoritt er elefanten på Trondheim Torg. Så liker de studenten i gågaten. Mens jeg liker torgkjerringa. Hun står utenfor turistinformasjonene og minner meg om hinne dager da det var ordentlige trønderkjerringer på torget. Hun har et utrykk som appelerer til meg der hun står i alle sin enkelthet med handvesken godt festet i armkroken. 

 

 

Så er det atsma!

Timen hos fastlegen i går ble drøy. Det tok over to timer fra jeg ble kalt inn til jeg var ute igjen. I mellomtiden hadde jeg fått en atsmadiagnose og tatt flere tester og undersøkelser. Nå er jeg snart en levende legehåndtbok og kan mye om medisiner og bruk av det. Jeg som inntil for noen år siden knapt brukte en Paracet er nå en hyppig gjest på apotekene. Det rare er at jeg hadde ikke peilig på at jeg hadde atsma, men kunne ikke forstå hvorfor jeg aldri sluttet å hoste. Skuldrene ble rimelig høye en stund der, men slik er det om jeg liker det eller ikke. Trodde ikke det var min tur enda, men sykdommer blir vel kastet ut på lykke og fromme og de er ikke alt for nøye med fordelingen når de lander. 

Nå i dag har jeg vært på kontroll på Gastro og kom hjem uten en eneste ny sykdom,  men med en økning i medisinforbruket. Rimelig lettet over det da. 

Så var dte blodprøver da. Nå er ikke jeg øverts på julekortlisten til de som tar blodprøver. Mine årer er av den sorten som er små og rømmer unna. I dag måtte jeg igjen sitte med hånda i en bøtte varmt vann for at blodårene skulle utvide seg. Ikke første gangen det skjer, men hun traff da i alle fall ved første forsøk og det er bedre en normalen. 

Nå ser jeg mere frem at vi kommer litt lengre ut på dagen da vi skal hente tvillingene i barnahagen og dra ut på eventyr. Hadde sånn halveis tenkt å ta båten til Munkholmen, men det regner nå så vi får se. Nå trenger man ikke alltid å ha så stort program, men ta det litt som det kommer når man har med to aktive fireåringer å gjøre. Det er ikke alltid de store tingene som teller, men det at noen kan bli med litt på deres premisser. 

Ha en fin dag!

 

Terroristene mine!

Jeg våknet tidlig i dag til et helt nydelig sommervær. Nå kunne man ha ønsket å være på hytta i dette været, men kalenderen denne uken er rimelig full og det meste er her hjemme så blir det slik. Nå i dag skal jeg først på styremøte i «Transporten» og så er det medlemsmøte før jeg forlater det for å rekke time hos fastlegen. Nå er jeg passe lei av legetimer, men det hjelper ikke stort,  allerede i morgen tidelig har jeg kontrolltime på sykehuset, men så er det vel ikke mere før i neste måned da reumatologen står for tur. Håper jeg.

For en tid tilbake kjøpte jeg meg nye joggesko og de passet alldeles utmerket da jeg prøvde de på. Etter dette måttet føttene mine ha vokst en størrelse for nå har jeg prøvd å bruke dem flere ganger og få gnagsår hver gang. Nå har jeg bare gått korte turer, men de skoene er i stand til å gjøre en kort tur lang nok. Men nå er jeg den fødte optimist så Linda og jeg startet på vår times tur, jeg iført de vonde joggeskoene og en posjon dødsforakt. Begge uten sokker… det var jo fint vær. Hjem kom jeg barbent med store blemmer på begge bena og Linda haltende med den ene joggeskoen åpen. Mens jeg gikk der med de store gnagsårene tenkte jeg på at jeg hadde hørt om en butikk kalt Løpelabben eller noe slik hvor de kunne finne den helt rette joggeskoen for hver enkelt. Jeg tenkte at dette var et morsomt navn selv om bare navnet hørtes dyrt ut. Men nye jobbesko..åhhh ja,.det blir ikke gjort flere forsøk med  de to terroristene som står ute i gangen. 

I dag!

Nå er vi hjemme igjen og skal være her til helgen i alle fall. Ting er litt andeledes her, men fordelen er at man kan gjøre alle hjemmetingene. Morgentur med Anne-Grete, Pontus og Frida, ettermiddagstur med Linda og så hente syvåringen på SFO og være der når han har tid og lyst til å prate. Litt husmorsyssler inne i mellom så blir dagene fylt med meningsfylte syssler. Livet er rutine…nå om dagen mere enn noen gang før, men så liker jeg det litt også da. Jeg har hengt nok i strikken og jeg har jobbet mye så lediggangen nå om dagen gjør godt.

Pontus har sprunget fritt omkring ute på hytta sammen med ungene og i går trengte han sårt til en skikkelig omgang med såpe, vann og børste. Pelsen hans var en eneste stor tov, når han gikk så ryggen hans skikkelig bred ut. Han var ikke helt fornøyd underveis, men da det var gjort følte han seg skikkelig fin. Ryggen var bratt og strak, ørene stod rett til værs og han så på oss med en mine som tydeliggjorde at her var det en ekte renraset silky terrier på farta. 

 

Tømmerhugger Jarle!

Etter fem fine dager på hytta er vi nå hjemme igjen. Neste uke er det fullt kjør med møter, sykehus og fastlege. Blir vist aldri slutt på det racet. Men om man lar være å tenke på det så er det også positive ting i vente. Nå har pensjonisten invitert meg ut på middag…herlig…så får jeg min nye sofa i morgen flere uker før jeg hadde ventet…svært positivt…så skal det bli godt å være hjemme noen dager også. Litt lei av å dra frem og tilbake nå. Kunne vel vært på hytta ut dagen ettersom det er et nydelig vær, men da Hege, Bjørnar og ungene dro ble det så stille at jeg fant ut at jeg skulle ta en liten oppshining, da jeg var ferdig med det var det likesom litt dumt å begynne å rote det til igjen så vi pakket i bilen å dro. 

Pensjonisten har felt et nytt tre mellom hytta og fjorden. Et kjempestort ett med lange tunge greiner. Treet skulle felles oppover så det ikke ble så langt å bære delene opp den brakke bakken. Men datt det den veien…nei da..det tok fatt andre veien..ned bakken og på hodet utover en bratt bakke ned mot sjøen. Nå gikk det bra med tømmerhuggeren og det er jo det viktigste så da er det egentlig greit.. Heldigvis var Bjørnar og Hege der å kunne hjelpe med å motorsag og bæring. Selv ble jeg utnevnt til barnepike noe som helt sikkert var den beste jobben. Silje, Kristian og jeg hadde en fin stund med iskake og mormorkos mens de andre svettet og bar. Nå er det i alle fall nesten helt åpent mellom hytta og fjorden så utsikten er blitt helt herlig. Det er bare det at når jeg snur meg og får se ut så føler jeg at jeg drar avgårde nedover og i sjøen. Nå er det ikke fullt så bratt så det er ingen fare, men likevell. Det skal vel litt tilvenning til.