Herregud for en lugg!

Det er sol i dag, men en iskald vind ødelegger noe av kosen. Jeg har vært hos frisøren på øra for å klippe meg. Slik jeg var på håret hadde jeg nok ikke hadde kommet på noen topp 10 eller 10.000.000  over fine på håret liste. Min leie uvane med å klippe luggen tvert den ligger litt langt nede i øynene gjør ikke saken bedre. Nå har jeg lovet meg selv ganske mange ganger ikke gjøre det mere, men så er jeg av den sorten som ikke kan vente til i morgen med noe som helst og er luggen lang så klipper jeg.  Frisøren som var litt oppgitt sa at jeg trengte ikke bestille time eller noe neste gang, bare komme innom så kunne hun klippe det. Ingen dårlig ide så kanskje jeg skal gjøre det.

Når nå håret ser ut som det sitter på folk så tenkte jeg å bake noe. Jeg er rimelig inspirert av programmet «Hele Norge baker». Men egentlig har jeg alltid likt å bake så det er håp om et eller annet til kaffen litt senere. Pensjonisten dro ut for å felle et tre. Vi har noen som skygger for utsikten og de skal ned alle sammen etter hver, emn det er ingen hastesak. Her skal det ikke stresset noe, her er fred og ro. 

Pontus stakkar som har lite å kjefte på her ute, sprang nettopp forbi meg her for å kjefte litt på noe bare han vet om. Men er man for seg selv så kjefter ingen på han om han bråker litt. Det er noe annet hjemme i blokka, der er søyking strengt forbudt. Man har naboer som kanskje ikke setter særlig pris på det og da må han bare lære seg. Her får han bare holde på, gå ut og inn som han vil. 

Nå skal jeg se hva vi har av oppskrifter på bakeverk og så er jeg i gang. 

Ikke mere sykehus nå takk…..

Så er vi endelig tilbake på hytta og skal være her til 16. mai. På vei utover stoppet vi hos Per og Gullbørg og drakk kaffe der før vi kjørte videre utover. Begynner sannelig å bli litt bekymret der også, Per har vært to nye turer på sykehuset med hjerteproblemmer. Men så stresser han ikke mindre da. Virker som om sykehuset er stedet nå om dagen, men heldigvis har det gått bra med alle sammen. Forhåpentligvis slipper vi mere av den sorten en tid fremover. 

Her er ikke mye vær å skryte på seg, men det er nå oppholdsvær akkurat nå. Det er så fredelig, ingen naboer med sine lyder, bare oss, bølgene og fuglene som kvitrer i pur glede over årstiden. Måtte le litt i går mens vi enda var hjemme. Hadde lagt igjen et ullpledd ute på verandaen og så plutselig en liten spurv som hang på pleddet med nebbet fult av ull. Tenker det er noen spurveunger som får et varmt fint reir å ligge i om en stund. Det lønner sge å være søt, da har man ikke hjerte til å ta det bort i fra dem. 

Jeg var skikkelig spent på hvordan det lå an i staudebedet mitt da vi kom utover og sannelig spiret det ikke som bare det. Noen blomstret også, men bare blå blomster enda. Nå gleder jeg meg til at resten kommer etter. Så har vi også med oss et par nye. jeg er ikke av dem som husker navnene, burde skrive det opp, men så blomstrer de vel enten jeg vet hva de heter eller ikke. 

I dag skal vi ta turen til Øra for å handle litt mat og så skal jeg henge opp mine nye heklede gardiner. Eer litt spent på dem da. Så har jeg begynt på Tones hønsestrikkgenser. Blir ikke ferdig på en dag eller to den, så her gjelder det å smøre sge med tålmodighet. 

 

Hvorfor er det slik?

Min venninde Anne er en racer til å bake og jeg er et takknemlig offer for alle de gode kaloriene. Hun er flink til å bake og jeg er flink til å smake. I går var det en nydelig kake som kalles Drømmen, sveler og jordbær med ostekrem. Må vel gå til Oslo å tilbake for å kvitte meg med alt igjen. 

Men hvorfor er det egntlig slik at:

– godsaker ikke er godt for oss?

– man får fredsprisen et år og noen år senere vil amn ikke møte deg?

– det regner akkurat når man skal ut å gå?

– buksen du kjøpte kommer på salg uken ette?r

– det er kontroll akkurat når du får en gangs skyld kjører litt for fort?

– du snubler og detter der det er masse folk?

– det du absolutt må ha der og da er utsolgt?

 

Nå kunne jeg ta mange flere av disse, men det er virkelig mange slik. Det er noe med tingenes iboende djevelskap. 

 

Nå om dagen er det likevel at jeg går rundt å nyter. Jeg elsker våren, de fine fargene, hvitveis i store klynger rundt en stubbe, en gul ihjelklemt løvetann i en utstrakt barnehand, løvet som nesten er sprunget ut. Det å være ute nå er nesten en religiøs følelse. En ren og skjær nytelse. 

 

Hvert eneste gressstrå,

hvert løv,

hvert kronblad og blomst,

er en inskripsjon

som taler om håp. 

 


Dette diktet så jeg i en dødsannonse i dag. Det talte til meg slik dikt ofte gjør. Hver vår er en begynnelse, et nytt håp om fortsatt liv. Likedan er hver eneste morgen en gave man må ta i mot med takknemlighet. 

 

 

Dalai Lama!

 

Jeg er vel av dem som mener at det er feigt av regjeringen kke å møte Dalai Lama. Vi vet hvordan det er med menneskerettighetene i Kina og bør bruke en hver anledning til å stå opp for det vi tror på. Når ledere  bruker redsel som et middel for å få sitt folk til å tie bør andre reise seg opp å si i fra. Nå har Norge gitt Kina lillefingeren og vi rakk ikke å rekke den helt ut før Kina satte nye krav til Norge, latterlige krav etter min oppfatning. Men når kapitalkreftene er sterkere og teller mere enn menneskerettigheter gir vi grobunn for dem til å oppretthokde sin politikk. 

 

Sov dukke Lise!

Vi hadde en koselig ettermiddag med de to av barnebarna i går. Den tredje har halsbetennelse…igjen…og måtte være hjemme. Merkelig hvor stor forskjell det er mellom to og tre. Er det bare to kan man konsentrere seg om en av gangen og da blir det behagelig. Treåringen Silje er kommet i den alderen da hun  liker å leke med dukker. De blir pyntet og stæsjet etter alle regler, bysset, legges og opp igjen gjerne hengende etter et ben. Den lille mammaen tar sine oppgaver på alvor. Så leter vi frem tekstene på alle de barnesangene som vi hat kunnet, men har gemt  teksten på og Dukkelise får høre. Ikke farlig å være dukke med en slik mor. Jeg får være mormor og mormor må også passe barnet, synge for det og hjelpe mammaen med å bytte klær. Herlige lille Silje…. søtere blir de ikke. 

I dag skal jeg først nå lufte Pontusgutten sammen emd Anne-Grete og Frida. Så sakl jeg kjøre til kirkegården for å vårpynte mine foreldres grav. Såret er fortsatt åpent, men det begynner å bli slik at jeg kan være glad for alt som har vært i stedet for å søreg over det som er mistet. Når det så er gjort har jeg et regnskap her og finne ut av og så er det kveldstur med Linda. 

I går kveld fikk jeg endelig ferdig panelgardinene til hytta. Jeg liker å bli ferdig med ting. Får lyst tilå heise flagget til topps og slå meg selv på brystet. Og så belønningen ..jeg er rede for et nytt arbeide…herlig…jeg liker begynnelser også.

Hurra for frivillighet.

Herremin hvor fort dagene går. Nå om dagen raser de avsted og burde egentlig vært dobbelt så lange. I dag skal Anne og jeg på sykketur. Det var garnsalg en eller annen sted på Tiller så da har man ærend også. Er straks ferdig med å hekle panelgardiner til hytta så jeg trenger snart et nytt håndarbeide jeg også. Har lovet min søster å strikke genser i hønsestrikk til henne. Det gleder jeg meg til for jeg bare elsker staitment mønster. Tror sannelig at jeg skal ha en jeg også. Regner med å bli ferdig med gardinene i løpet av kvelden….jeg liker så godt den fasen der jeg har fått ferdig noen av disse store arbeidende og planlegger nye prosjekt. Må bruke en dag eller to til å strikke høner til Hege og et par uglegrytekluter til en annen dame ….alt dette på bestilling, men det er jo bare moro.  

Ettersom svigersønnen fortsatt er på sykehuset var vi med Andreas på fotballtrening i går. På treningen var det arrangert mange treningskamper for unge dommere. For et kaos…unger i alle aldrer, tre dommere på en kamp og unger som var totalt forvirret. Hadde jeg hatt ansvar for noe av dette hadde jeg satt meg ned å grått store tårer. Må si jeg beundrer alle disse som tar på seg treningsoppgaver og som bruker masse fritid på å hjelpe ungene opp og frem. Pensjonisten var en av dem, han trente unger i fotball i mange år. Brukte flere kvelder i uka på treninger og kamper. Slik liker jeg frivillighetsprisen på idrettsgallaen best. Alle disse tusener av folk som stiller opp i lag og foreninger. Det er virkelig noe å verdsette og de fortjener all den oppmerkosmhet de kan få.

 

En ny dag – en fin dag!

Man vet snart ikke hvem man skal bekymre seg for først eller sist. I går ble svigersønn Bjørnar lagt inn på sykehuset til overvåkning, men ingen vet enda hva som feiler han, annet enn at han har vært slapp og sliten lenge. Nå venter vi bare på informasjon og håper inderlig at det er noe lite som går over av seg selv. Det er rart med det stedet der våre bekymringer bor, etter hvert så blir det flere der man har i tankene, nye mennesker kommer inn i livet vårt, vi blir glad i dem  og så bekymrer vi oss for at noe ille skal skje med dem. Jeg er av natur en optimist og tror som regel at ting går bra, men den bekymringen om at noe skal skje med familie og gode nære venner den vil nok likevel alltid være der. Det er vel det som er prisen for å være glad i noen og da er det egentlig en bra ting.

Her har endelig våren kommet tilbake, snøen som fall i slutten av april og starten på mai er smeltet bort igjen og alt slikt er på stell. Nå tenker jeg ta en tur på kirkegårdene slik at vi kan få pyntet litt opp der. Kanskje bare litt stemor slik i starten. 

Ting tar tid!

I dag skulle jeg bare ha en kort kontrolltime hos fastlegen  kl. 09.30. Men så måtte jeg ta blodprøver og nye blodprøver og så var blodtrykket alt for høyt og jeg måtte ta det flere ganger. Resulatet var at legen mente jeg skulle ta en døgnmåling..igjen…for det kan være at jeg reagerer på legesettingen og at blodtrykket gjennom døgnet hjemme er mye bedre. Endelig kl. 11.15 var jeg ferdig men da uten døgnmåleren ettersom den hadde klikket. Så måtte jeg innom banken og ordne med noe og da tikker klokken fort utover dagen. Men nå er jeg hjemme igjen og bevilger meg en god kopp kaffe før jeg skal begynne å virke. Jeg er litt grådig på tiden min. Vil helst at alle timer skal ha et bra innhold og alle dager ha gode aktiviteter. Men man kan vel ikke styre alt heller.

Gårsdagen ble i alle fall koselig nok. Med fare for å opfattes som skrytende tilater jeg meg likevel å si at min sønn og svigerdatter har gjort en god jobb med vårt eldste barnebarn Håkon som nettopp har fylt 8 år. Han har et nydelig søtt vesen, litt forsiktig og oppmerksom på alle rundt seg.  Smart er han også og veldig veldig søt. Desverre bor de såpass langt borte at vi ikke ser han så mye som vi kunne ønsket, men det er godt å se at han har det så bra, at han trives, vokser og utvikler seg i riktig retning. Storgutten min. 

Nå ahr jeg klaget mye på været, men i dag skinner solen fra skyfri himmel og dte er helt nydelig ute. Herlig….