Endelig!

Nå har vi spist årets første frokost i hytta, fått varmet den opp, vasket og skiftet sengeklær og er klar for en ny sessong her ute ved trøndelagskysten. Nå er ikke resten av dagen like morsom ettersom vi skal til å male inne i anekset, men må man så må man og skal det bli trivelig å ligge der så må vi gjøre noe. I morges haglet det så det spratt og finværet vi var lovet ligger vel litt på vent enda, men sjøen blå og fin og vi kan se landet på andre siden av fjorden og ting er ikke så aller verst likevel. To middagsinvitasjoner er vel også verdt å ta med seg, så da blir det middag hos Anne-Lise og Kalle på fredag og Dorthea på søndag. 

Til natten må vi finne frem til et nytt patent for lille Bølle. Han må ha hjelp opp og ut av senga og har vekket oss hele natten. Han skal opp, han skal ned, han skal opp og ned og ut og inn. Han har ingen intensjopner om å redde matmors nattesøvn, det er ikke hans skyld at senga er så høy og han kan han ikke ordne det selv så må han vekke noen. Nå ligger han å tar igjen all den søvn han gikk glipp av i natt og ser ikke ut som om den urolige natten plager han nevneverdig. Jarle foreslo å legge han i anekset i natt og da han sa det kjente jeg at jeg var sterk fristet. Men vi for sette de små grå igang når taken letter, der det er vilje er det råd….

 

 

 

Tralala det er hyttesessong.

Jeg har en spenning i kroppen i dag. En spenning som alltid er der når en lang vinter er over og våren banker på døren. Det betyr mye, lange lyse dager, lavsko, utetid, blomster og best av alt. ….og det spenningen nå i dag bunner ned til…….hyttesessong. Så er det for første gang mulig å dra midt i uken, ikke reise hjem på søndags kveld, men være så lenge vi vil. Nå denne uken er det mye arbeid som venter. Aneksetet skal males og klargjøres til påske, hytten skal vaskes og shines etter vinteren, skifte sengetøy, handle mat og alt som man bare må gjøre i starten. Men i kveld skal det være i orden og vi kan sitte der å nyte vissheten om at vi har vår, sommer og høst foran oss med mange turer til hytta. 

Nå skal jeg bare ta morgenturen med Bølla, så er bilen pakket og klar for turen over fjellet og til paradiset, en gammel rød hytte ved sjøen, ikke noe fint og fjongt, men det er vårt og vi elsker det.

Kjærlighet……

To må man være om
livet skal lykkes,
to når et kjærlighetstempel skal bygges.
To når det stormer
og to i det stille.
To for å kunne 
og to for å ville.

To må man være
for livet å fatte,
to for dets lys og
dets gleder å skatte.
To for å nyte og
to for å gavne,
to for å elske og 
to for å favne.

 

For en lyd!

I dag våknet jeg til en fin blå himmel og et forferdelig leven av mobilvekkeklokken. Litt utrivelig, men det er nå slik enda en og annen dag at man trenger å komme seg opp i rett tid om det er noe spesielt på formiddagen. Tenk at man gjennom  40 år`s arbeidsliv har måttet blitt dratt ut av den gode søvnen av slike ulyder. Nå er jeg i alle fall oppe, morgendusjen er unnagjort, pensjonisten varter opp med nystekte vaffler til frokost og alt er bra så langt. Om en stund skal v i ta bussen ned til byen på pensjonistmøte, så har jeg lovet  å hente Anne som er nyoperert  på sykehuset senere i dag. Dagkirugi er egentlig herlig, men aberen er at man ofte må ha noen sammen med seg det første døgnet noe som ikke er så enkelt for den som bor alene.