Dolly Parton rules……i dag….

Det har snødd masse i går og i natt. Stakkar lille Pontus har store klumper av snø oppover bena , og jeg må stoppe å ta det bort med jevne mellomrom før de blir store som snøballer og umulig å gå på. Med fare for å høre ut som en furten jentunge…jeg vil ikke ha snø nå…jeg vil ha vår. Utenfor vinduene her brøytes det nå, men været får vi ikke gjort noe med så det får vi bare leve med slik det er.

I dag skal vi på kirkegården. Min far ville fylt 83 år i dag. I går var det ett år siden han døde. Like trist enda det. vi savner han veldig alle sammen. Men som han selv sa på slutten så ville han helst være der min mor er og det ønsket har han fått oppfylt. Rart med det når barndomshjemmet forsvinner, man er liksom aldri gammel nok og gulvet blir på en måte revet bort under deg. Jeg føler meg priviligert, det er stor rikdom å være født inn i en god familie. Ikke materielle ting det sier seg selv med fem barn og en inntekt, men foreldre og øvrig familie som tok vare på oss og ville oss vel. Slike ting kan ingen ta fra deg, det er der gjennom livet som et godt grunnlag for å bli alt du kan være. 

Jeg spiller Dolly Parton nå om dagen. Kjøpte en gammel CD med henne og to andre kvinnelige countryartister. Dama har mere enn de brystene hun er kjent for, sangstemmen er minst like stor. Behagelig musikk til å kose seg med.

 

 

 

 

Sunt godteri.

Akkurat i det vi var i full gang med å prise våren var det noen et eller annet sted som ombestemte seg og det begynte å snø igjen. På torsdag så jeg årets første hestehov i en solvendt skråning ved jernbanen og i dag snør det. Rart.

I går laget jeg sundt godteri bestående av solsikkekjerner, skoldede hakkede mandler, gresskarkjerner, litt tørket goyabær, salt og lønnesirup. Man blander alt sammen legger det utover en stekeplate med matpapir og steker det på 160 grader i 20 min. Skikkelig godt ble det. 

I dag har jeg en del planer, men bare slike man kan utføre hjemme hos seg selv. Jeg har kjøpt stoff til nye sofaputer og gleder meg til å begynne med dem og så har jeg tenkt å lage et par armbånd. 

Heklede påskekyllinger……

Forrige dagen tenkte jeg å hekle et par påskekyllinger. Nå er det ikke lang tid mellom tanken og handlingen hos meg så jeg satte igang med dødsforakt og i løpet av et par kvelder så lå to stykker ferdig. Da de skulle monteres så lignet de egentlig ikke mye på kyllinger og da jeg så nærmere på mønsteret så var det storker. Nå får de bare være påskekyllinger likevel, storken er ferdig her i huset så den har vi ikke bruk for. 

Byturen med Bibi i går var perfekt. Merkelig hvor man kan finne nye gode venner. Vi prater i vei som om vi har kjent hverandre siden barnehagen. Håper det ikke blir lenge til vi sees igjen. 

 

 

Hverdager!

Uværet som var meldt i går så vi ikke noe til, men det gjør ingen ting. Vi liker finvær også vi. Anne og jeg møtte onsdagsdamene på Tulla Fisher i går og hadde et par skikkelig hyggelige timer med dem. Etterpå var det å hente onsdagsbarn i barnehagen og lage middag til dem. Nå nærmer tvillingene seg fire år og begynner å bli folk det går an å ha samkvem med. 

I dag skal jeg ut å renne igjen. Denne gangen skal jeg møte bloggvenninde Bibi i byen. Hun bor på Orkanger fem mil herifra, men det går buss hver time så det er ikke noe problem. Men først skal Pontus og jeg møte luftevennene Anne-Grete og Frida. Puddelen Frida har hatt kennelhoste så vi har ikke kunnet ha dem sammen på lenge nå, men nå er hun friskmedlt og da blir det vel gjensynsglede tenker jeg. 

Jeg finner mye glede i hverdagens små opplevelser. Familie, gode venner, klemmer, aksept, kjærlighet er store ord med mye innhold. Jeg føler meg priviligert. Selv med noen minus på helsesiden ser jeg at jeg sitter på en grønn gren med alle de fordeler man har i verdens beste land. Noen minus helsemessig må man bare lære å leve med, ta de hensyn man må, sørge for å få tilstrekkelig hvile noe som er vanskelig for meg. Hodet og hjertet vil som regel emre enn det kroppen orker.

 

 

 

 


Toillat folk e skjelden rett!

Pensjonisten er ikke glad i å shoppe, han er stort sett likeglad om han ser innsiden av en butikk om det ikke er mat der. Mat er greit, Clas Ohlson, Biltema og en og annen sportsbutikk går an til nød. Trenger han nytt tøy er det rake veien til Dressmann, finne frem det han trenger, passer det så passer det og da skjønner ikke han vitsen med å prøve noe mer, betale og ut så fort som mulig. I går ble jeg derfor rimelig overasket da han foreslo at vi skulle gå på nyåpning av G-Max klokka 24.02 på natta. Nå er vel jeg tung å be når noen foreslår dumme ting så jeg sa meg villig til å bli med. Da vi ankom tyve minutter før åpning var det tusen personer før oss, men vi stilte oss opp i køen og hadde det egentlig rimelig bra der ettersom det ble servert kaffe og skjokolade. Vel inne etter mye om og men trivdes jeg egentlig godt, i alle fall helt til vi skulle betale. Herregud….for en kør…igjen…ikke bra for en som har et snev av klausofobi. Men vi kom oss nå gjennom det og hjem i løpet av natta med et kupp eller to i bæreposen.

Nå er jeg klar for damekaffe på Tulla Fisher sammen med Anne og hennes gjeng. Og så er det pannekakedag. Hadde nok heller trengt en time eller to på øret, men sove kan man gjøre når man er død som min mormor alltid sa. Værmannen har truet med ekstremregn og en storm med navn Kyrre skal komme i løpet av dagen. Men været er som det er og huset har tak så vi berger nok. 

Gjort er gjort i en port!

Gjort er gjort, fort i en port sa man før i tiden. Men det nytter jo ikke å gråte over spilt melk, så både bilen og jeg overlever nok det noe tøffe møtet med garasjeporte på søndagen. Bilen er kjørt på verksted og må ha ny bakdør, forsikringen er i orden, leiebil er hentet, kjærringa har tilgitt seg selv og alt er tilbake til normalen her i huset. Men det hadde ikke gjort noe med en aldri så liten gladnyhet nå da. 

I dag regner det, vi skrøt nok litt for mye av godværet som var her og da kom værgudene plutselig på at de hadde glemt oss og sendte regnet. Men litt regn har vel ikke skadet noen. Ikke for det, Linda og jeg var bløt til skinnet da vi var ferdig med turen vår i går. Ikke en av de mest minneverdige turene, men været må være ekstremt før vi står over en av ukens to turer. Nå kan vi skryte på oss mere enn ti år så noen mil har vi lagt bak oss. 

Opp gjennom årene har jeg hatt mange forskjellige verv i lag og organisasjoner. Nå er jeg for første gang valgt som kasserer. Det har jeg aldri vært før så der ligger en aldri så liten utfordring. Men lever man så kan man lære …..håper jeg. Skal ta frem dokumentene og prøve å finne ut av det nå etterpå. 

 

 

Bedrøvelig….

Jeg er litt lei meg i dag. Noe burde bli gjort med det her hodet. Jeg er redd meg seg slik som jeg har blitt. I går skulle jeg kjøre Pontus opp for å klippe seg hos oppdretteren. Tok opp bakdøren på bilen for å sette han inn, men så fant jeg ut at han kunne få tisse litt før vi kjørte. I mellom tiden kom Jarle gående og overtok hunden og bandet. Jeg satte meg inn i bilen, hadde glemt alt om døren som stod opp, rygget ut av garasjen og hørte et brak. Braket var bakdøren som kom i kontakt med garasjen…for å si det slik…ikke gjør dette…det er ikke lurt og så blir man veldig lei seg etterpå. Nå hjelper det ikke å sture, så det har jeg bestemt meg for å la være.Men jeg skulle veldig gjerne ha fikset dette hodet, fått satt dte opp på kroppen og ikke under armen.

Nå ble likevel Pontus vel og vakkert klipt, jeg har overlevd skjokket og tenker at det er bare en ting, et redskap og det kan jeg sikkert leve med. Verre må det være for de som forårsaker menneskelige tragedier. Det ville vært veldig mye verre. 

Jeg er av dem som står opp og går direkte på badet for å ordne meg, så er jeg klar for en ny dag. I dag derimot sitter jeg enda i morgenkåpen og sturer litt, men navnet mitt er skrevet i dusjen så der skal jeg nå. Så blir det vel en fin dag dette også.

Her er i alle fall en nyklipt liten sjarmør…han frikjenner sg fra alt ansvar. Han kan nå ikke kjøre bil en gang og han er ikke helt imponert over matmor heller.