På bytur i dag!

Leiligheten er nyvasket, jeg hekler OL luer, Norge vinner den ene medaljen etter den andre, solen skinner, pensjonisten er ute på egen hånd, Pontus sover, jeg ordner meg på å dra på bytur med Anne og alt er egentlig slik at man ikke helt vet hva mere man skulle finne på å ønske seg.  Nå ja om man tenker litt bortom sin egen bakgård så kunne man vel tenke store tanker om verden rundt og alt som skjer der om dagen så kunne man vel finne på å ønske en ting eller to andeledes.  

En tidligere nabo fikk en sykdom som heter ALS her for noen år siden. I går så jeg dødsannonsen hennes. Livet er aldri rettferdig og noen får prøve mere enn andre. Jeg tror ALS må være den verste sykdommen man kan få for det som skjer er uunngåelig og slutten er ikke vakker for å si det slik Så leser jeg en bok om fattigdommen i India og de såkalte søppelsorterere. Fattigere og uverdigere blir det nesten ikke.

Nå skal jeg slutte før jeg suller meg helt bort. Men  noen ganger må man leve litt i sin egen boble å kjenne på hvor godt det er selv om jeg ofte tenker på Øverlands fine ord i diktet “Du skal ikke sove”. Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer seg selv. Du skal ikke bare stå der å si det var synd stakkar dem.

Pffffff…i dag igjen!

I går bestemte vi oss fpor å ta med tvillingene på bytur. De liker en bytur i ny og ne og etter som det bare var de to i går så var det overkommelig. Med en gan vi nevnte byen var de klar på hva vi skulle gjøre der. Først skal vi drikke kaffe, så skal vi på lekebutikken og så på elefanten. Nå var vi innom en klesbutikk for barn også og der så vi kjønnsforskjellen rimelig tydelig. Kristian ristet på hodet over alle forslag helt til vi fant et par idiotisk store vide tøffler med en bil på, den ville han ha ellers var alt helt uten appel til lille mannen. Silje derimot kunne tenke seg litt av alt. Hun tvilte seg frem til et sett med matboks og vannflaske med Hello Kitty motiv. Så var det elefanten da. Det er en stor elefantstatue som man kan sitte på og der måtte de bare. Det var to blide treåringer som satt på bussen på vei hjem. Jeg er så glad at jeg synger sa Kristian….og det kjenner jeg meg igjen i. Jeg er så glad inne i mellom jeg også.

Nå i dag skal vi la koset ligge en stund mens leiligheten får en sårt trengt overhaling. Merkelig med den leiligheten. Det må være noen som er der og roter og støver til om natten mens vi sover. Dagene med rengjøring kommer ofte synes jeg.

Hurra- vi vant!

I går var det moro da “vi” tok to gull og en sølv i OL. Sannelig er vi flinke her til bergs. For å kunne ta del i medaljene med god samvittighet måtte jeg ut på en aldri så liten treningsøkt igår kveld. Å kalle det trening er kanskje å ta litt i, men en god mosjonsøkt det var det i alle fall og nå er jeg klar til å juble for nye medaljer.

På håndarbeidsfronten kan jeg skryte på meg en miniLudvig som Anne-Lise hadde bestilt. Så er kåpen min nesten ferdig. DEn mangler bare lommer som jeg av hensyn til min kompetanse på syområdet har valgt å tenke sy utenfor. Vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det så det ligger litt på vent, men en vakker dag skal den sluttføres.

I dag har vi et helt nydelig vinter/vår vær. Det er blå himmel, litt fønvind og bare velstand. I ettermiddag er det pannekakedags igjen noe som betyr at en ny uke er passert. Hvor ble den av egentlig?

 

Nå i dag!

Vi har fått litt kjøligere vær her i Trondheim etter et par uker med mange mildegrader og nesten litt vårlig følelse. Lyset kom mer gradvis tilbake og dagene er blitt merkbar lysere. Nå når vi er et stykke ut i februar er det mye fint å se frem til for oss som liker å være ute. I dag har jeg for en gangs skyld lite planer. Men litt skap- og skufferydding hadde ikke vært så dumt og så i kveldingen er vi invitert på kaffe hos Anne-Lise og Kalle som har datter og barnebarn på besøk. De bor en tre kilomter her i fra og selv om det er en eneste lang bakke oppover gjennom skogen så blir det en fin tur og hjemturen er jo rene parademasjen.

Nå skal jeg prøve meg på litt frokost og så kanskje litt husmorsaker før jeg setter meg med strikketøyet. Anne-Lise har bestilt en mini Ludvik og den er på gang.

 

 

Litt morbid i dag, men glad likevel!

Jeg er blitt såpass gammel med mine 60 år at jeg leser dødsannonsene i avisen hver dag. Da i hovedsak for å se om det er noen jeg kjenner, noe som heldigvis ikke skjer alt for ofte, men så er det et par ting til som fenger min interesse. Jeg innbiller meg at jeg kan lese ut av annonsen hvor aktet og elsket  den døde var.  For eksempel hvordan beskriver de avdøde før navnet. For eksempel “min snille far, min gode bror”  og så de små versene som veldig står i annonsen. Da er det veldig ofte de samme og det er jo ikke noe rart etter som det er fine vers som passer til settingen, men noen ganger er det  noe annet og da spisser jeg ørene, noe som er veldig personlig å nær og som ikke står i alle andre annonser. Da blir jeg glad på dne avdødes vegne.

Men grunnen til at jeg tenker på denne litt rare og kanskje litt morbide tema i dag er at jeg leste en annonse i dag hvor det bare  stod et navn, fødselsdato, dødsdato og hvor han døde. Den gjorde meg litt trist fordi det aner meg at dette var en mann uten alt for mange nære rundt seg.

En nao her døde for mange år siden ogselv om vi ikke hadde mye med hverandre å gjøre så  gikkjeg  i begravelsen. Der var meg og en annen nabo og en til. Noe så trist…….alle burde a noen aandre en en tilfeldig nabo til å sørge når man er død og alle burde ha en dødsannonse hvor jeg kan lese at de var elsket da de levde og savnet når de er død…..

Veldig mye kos…

I går kveld gikk vi opp firbladskogen til Flatåsen og yndlingsrestauranten Capri for å spise middag sammen med Anne-Lise og Kalle. Nå ble vi sittende der lenge med et glass rødvin etter maten og prate om alt og ingenting og hadde en fin kveld. I dag tenkte vi å gå ned til sykehuset som ligger kansje 6 kilometer fra her. Min lillesøste Tone ligger på isolat der så det blir mange lange timer for henne alene på rommet.  Hun trenger litt søsterlig omsorg. Jeg tar med emg et håndarbeide og sitter noen timer for å holde henne med selskap.

Så er det landesorg ettersom Maxen min klikket i går. Jeg håper den ikke har gitt helt opp, men frykter det verste. Lar den seg ikke fikse blir ikke veien lang til nærmeste forhandler for å skaffe en ny. Noen laster må man ha her i livet og der er av av mine. Nå ser jeg også kontrastene fra vår overflod til hvordan det er andre steder i verden. Jeg leser en bok om søppelsortererne i Indias slum og vet at det å kunne kjøpe noe annet en brødet på bordet er noe de bare kan drømme om. Rettferdighet er ikke det man lider mest av i den fattige del av verden.

Det er mye som sliter om dagen, men sannelig er det mye kos også……

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hmmmm….

Jeg har aldri tatt noen form for fargeanalyse, men jeg vet likevel at noen farger kler meg og andre slettes ikke. Jeg vet også at jeg velger farger etter sinnstemning og at farger kan påvirke meg på mange måter. Hjemmet mitt har farger, jeg liker fargene som gjør ting lunt og hyggelig. Moderne hvite hjem appelerer også til meg, men ikke slik at jeg ville byttet.  Jeg liker farger på klær og interiører. Fargene får meg til å føle meg trygg .  Men merkelig nok så virker det som om farger og tapeter på gang igjen og venter jeg litt til er jeg blitt moderne så nå sitter jeg bare å venter. 

I dag skal jeg på sykehuset igjen å besøke min søster Tone. Jeg er ikke særlig glad i sykehus, har opplevd alt for mye trist og vanskelig der, men det ville være enda verre å ikke besøke henne. 

Så er det nesten landesorg i og med at våre idrettshelter ikke har vunnet noen medaljer på en dag eller to. Selv synes jeg det er urettferdig ovenfor deltagerne at man forventer 1. plasser hver eneste gang. Marit Bjørgen og Petter Nortug ville helt sikkert helst vinne de også, men det er flere som ønsker det og trener hardt for å dra inn det edleste metallet. Det er i  motgang man ser hvem som er ekte suportere så der er jeg.