I dag er jeg glad!

I dag skal Anne og jeg på dametreff..det vil si kaffe på en pub som heter Carl Johan nede i byen. Så litt senere er det pannekakedag med barnebarna. I dag er desverre Kristian syk så det blir bare to. Men aller først må Pontus luftes. Det er en av de daglige rutinene jeg ikke villle unnvære.

I dag er jeg glad…ikke for noe spesielt, men for summen av alt bra som kommer min vei her i livet. Jeg liker den gladfølelsen. En stille bobling i brystet…det å la de gode følelsene bygge opp og bare renne litt over. 

Hva er det egentlig som foregår i Norwegen? Har jeg forstått det rett så må noe gjøres med den gjengen der før alt fagbevegelsen møysommelig har bygget opp rives ned igjen. Jeg håper ansatte i Norwegen kjenner sin besøkelsestid og stopper dette før det får utvikle seg videre. Tryggheten i arbeidsforholdene kommer langt oppe på listen over viktige ting. Ikke la noen rasere det. 

 

I dag!

Det er oktober enda, men vinteren har banket på døren og jeg tror nesten den er åpnet for kong vinter. Nå har jeg ullstilongs på for første gang i år og det er det sannelig behov for når man er ute å lufter hunden. I dag hadde vi småhundtreff og da fikk Pontus skikkelig utløp for valpeenergien. Nå ligger han helt utslått på sofaen og jeg vil antagelig ikke høre noe fra han på et par timer. Det å få springe rundt sammen med andre hunder er en skikkelig  treat for han. 

Nå skal jeg straks ta en liten rydderunde før jeg henter Andreas på SFO. Så er det middagsforbredelser og så er kvelden min egen. I dag tenkte jeg å prøve meg på ikke å gjøre noen ting. Litt sosing må tåles inneimellom. 

 

Bullebullebullebull….

Så kan vi skrive mandag igjen og mandagene kommer like ofte som alle andre dager. Ukene raser forbi nå om dagen så fort at selv om jeg har alle timene i døgnet til disposisjon skulle jeg gjerne hatt flere. I dag er det vinter her og jeg har lovet meg selv å ta meg sammen og kle meg varmt før jeg går ut. Jeg er ikke så glad for det, men nå har jeg frøset nok så da er det enten å sitte inne (ikke aktuelt) eller pakke på noen ekstra lag og trosse kulden utenfor. 

I går kveld var Hege og jeg hos Anne hvor Hege som er liten og slank arvet masse klær og sko av henne. Der vanket både fine vinterjakker og gortextsko. Forkjølelsen vi har slitt med etter Mallorcaturen er nå på rettrett og gjør saker og ting litt enklere. 

Så snart vi har tatt morgenturen sammen med Frida og Anne-Grete skal jeg rydde skap. Noen hobbyer må man da ha og jeg rydder i skap. Så snart jeg er feridig i en ende beygynner jeg på i den andre. Nå tar det sin tid så før jeg har kommet rundt har jeg greid å rote til igjen. Når jeg så har tatt dagens dose av husmorsyssler kan jeg sette meg ned med strikkingen, den andre store hobbyen nå om dagen. Arne og Carlos har nok blitt litt sjokkert om de så de store eksemplarene av sine dukker.

 

 

Søndager er ikke det verste man har…

Søndager er ikke det verste jeg vet i dag, men da jeg var barn var jeg ikke særlig glad i dem. I den tiden skulle barn gå på søndagskole og på søndagskolen skulle man være stille og snille. Snill var kanskje ikke så vanskelig, men still var nok litt verre. Så var det tur med tre eller fire yngre søsken…ikke alltid like moro det heller og så måtte vi være inne resten av dagen. Leiligheten vi hadde da jeg var i førskolealderen var bitte liten. I en lang periode bodde vi med bestemor og onkel, fire små barn og foreldre i en treroms leilighet. Min morfar var syk på den tiden og døde etter hvert på et militært sykehus som lå ved siden av den brakken hvor vi bodde. Rommet han lå i lå i 1. etg. på tverrenden av brakken og vi brukte å stå utenfor å rope på han. Barn fikk ikke komme inn på sykehus den gangen, men enda mens han var nogenlunde hendte det at han kom  til vinduet og snakket med oss. I den siste tiden kom som regel en sykepleier og sa at morfar var syk å kunne ikke snakke med oss. 

På søndagskolen fikk noen av oss stjerner for å sitte stille og være snille eller kunne svare på noen av de spørsmålene de stilte. Jeg kunne nok ha svart, men i all min sjenerthet valgte jeg å la være og boken min var nok ikke av dem med mest stjerner. Skulle vel egentlig gjerne ha hatt noen… for jeg viste at når jeg kom hjem var det spørsmål etter stjerner. Barn skulle gjøre sine foreldre stolte på den tiden og stjernene var en viktig del av den saken. Men hjem kom vi, min søster ulastelig kledd med hårsløyfen på plass og stjerne i boka, jeg med sløyfen på halv tolv og en dårlig forklaring på hvorfor jeg ikke hadde noen stjerne. 

I dag er søndager helt uten stjerner og sløyfer og det passer nok meg rimelig bra. Så kan man gjøre koselige ting, spise god mat og slappe av med god samvittighet. Søndager er ikke det verste jeg vet.

Begynner å bli stor!

Nå er Pontus blitt 9 måneder og begynner å vise hvem han skal bli bare han blir helt voksen. Han oser enda så langt av usyldig naiv sjarme, men kan også være svært bestemt når situasjonen krever det. Han har en leken natur og er sånn passe egen. Lynne er utrolig godt så langt så vi får bare håpe at det vedvarer. Han og jeg ahr ennevig krangel gående om hvem som har retten til garnnøstene og ingen av oss vil gi slipp på den tittelen. Jeg har sittet noen timer og nøstet opp han sfloker for å si det slik. Vi har ikke sett noe tegn på agrisivitet enda og håper at den trenden fortsetter. 

Og så er han verdens nydeligste lille Silke terrier gutt….

Nå er han slik.

 

Ikke så lenge siden dette heller.

Hvorfor ikke!

Livet byr på mange overaskelser om man bare er åpen for det. Det aller viktigste er menneskene du treffer og som blir en del av livet ditt. I dag får jeg besøk av mammaen til puddelen Frida. Nye bekjentskaper begge to, men vi har gått mange turer sammen og i dag har jeg invitert henne på kaffe. Så vet man aldri hvordan dette utvikler seg, men jeg er åpen for det meste og det å bli kjent med nye mennesker er alltid spennende. 

Det er sosialt å ha hund, spesielt en som er så kontaktsøkende som Pontus, når vi treffer folk tilkjennegir han raskt at han gjerne vil ha litt kos og bli venner og veldig mange faller for det. Så treffer du andre som lufter sine hunder og da prates det hund. Jeg vet hva de fleste hundene her omkring heter selv om jeg ikke vet navnet på eierne. 

Arne- og Carlos forvokste versjon av en dukke er nå straks ferdig og jeg lurer på om hun trenger en venn. Jeg er av dem som er litt ensporet, en er ikke nok, det blir som regel flere av alt. Men pytt hvorfor ikke. Så lenge det er moro…………

Snakk om sovehjerter.

Mannen og jeg har blitt skikkelig forkjølet, nå hoster jeg så snørr og tårert slåss om plassen. Jarle stakkar går på jobb uansett og er rimelig sliten når han kommer hjem igjen. Men slike ting går over og inntil da er det bare å leve med det. 

Gårsdagens ettermiddag med pannekakebarna ble en merkelig seanse. Først sovnet Kristian stående bøyd over sofaen, et øyeblikk etter finner vi tvillingsøster Silje stående likedan over den andre…hva er oddsen for det egentlig. Vi prøvde på alle mulige måter å vekke dem, men de sov. Har aldri sett noen sove slik så det måtte jo foreviges. Etter et kvarters tid sendte vi Pontus på dem, han ga seg ikke før han hadde fått Silje opp, Kristian slapp med skrekken…..han fant vel ut at Pontusvekking kanskje ikke er den mest behagelige måten å bli våken på. 

Nå har disse to store sovehjerter begge to, Kristian sovnet i frisørstolen sist uke. En holdt hodet hans mens frisøren klipte og han sov.

Nå i dag tenkte jeg å ta bussen til byen for å kjøpe fyll til den forvokste Arne- og Carlos dukken min. Men aller først må jeg ta lille bølle ut på tur. Skal møte Anne-Grete og hennes Frida slik at hundene får springe litt sammen. 

Forvokst Arne- og Carlos dukke!

På husfliden i Trondheim hadde de en stor Arne og Carlios dukke utstilt. Jeg har strikket en i ordinær størrelse, men nå falt jeg for den store og fant ut at jeg ville ha en slik. Jeg kjøpte fritidsgarn og satte i gang strikkingen med litt store pinner. Nå har jeg strikket opp til ørene og fått en noe forvokst utgave av en dukke. Den ser jo unektelig litt merkelig ut i skrivende stund, men vi får se når den har fått et helt hode og noe tøy å dekke til med. Jeg liker å strikke slike ting så jeg har nå kost meg med prosjektet uansett hvordan det ender opp.

Ellers er alt på normalen nå om dagen. Det vil si at jeg suller rundt her, gjør alle de dagligdagse tingene og koser meg med det. I dag blir det litt ekstra liv her etter som det er pannekakedag med barnebarna. Men før jeg tenker mere på dagens syssler skal Pontusen få sin morgentur. 

Ha en fin dag.