Kan man være glad for lite!

Bølla og jeg har vært oppe tidlig i dag. Han fylte 5 måneder i går og begynner så smått å ligne på den voksenhunden han skal bli om en stund. Det har vært en slitsom tid med ny hund midt oppe i sykdom, død og begravelse, men han har også vært muntrasjonsrådet og fått lokket smilene frem. Han er bare så rar inne i mellom at jeg ler høyt og hjertelig. Han tegner heldigvis til å ha et godt gemytt. Nå er han i ferd med å skaffe seg venner i familien og nabolaget og elsker å få besøk. Det tok han ikke lang tid å få nøstet denne damen inn, to slafs og to vakre brune øyne og jeg var solgt. 

Onsdagsbarna er nok også rimelig høyt oppe på julekortlisten. I morgen fyller tvillingene tre år, jeg spurte dem hva de ønsket seg i fødselsdagsgave og begge svarte i kor….”pakke“. Nå ja……Nå får de hjelpe til å lage middag hver sin onsdag, mens de andre to må finne seg i å være på stua. Tre stykker på en gang ble bare maset, men med å ta en av gangen blir det så mye bedre. Da koser vi oss litt med alenetiden. 

Det er vel mange ting man skal kunne ønske andeledes og man har sin del av motbakker i livet, men om man kan legge bort alt det og konsentrere seg om alle de positive tingene vil man kunne glede seg mye mere over livet. Jeg har et skilt på veggen her hvor det står “kan man være glad for lite, har man mye å være glad for“. Hverdagsgledene trenger ikke være store….man må bare ha evnen til å se og anerkjenne dem. Så tåler man bedre motgangen også tror jeg…..

 

Verandaen vår!

I dag pøser regnet ned. Jeg har kontrolltime på sykehuset og hadde tenkt å ta sykkelen fatt, men når jeg ser ut virker bussen som et godt alternativ. Ikke særlig fristende å komme dit klisse våt heller. 

I går var vi på Leira gartneri og kjøpte planter til verandaen. Vi brukte mye av kvelden på å plante og fikse og gledet oss til å sitte der ute i blomsterprakten, men regnet satte en stopper for det også. Likevel er det godt at det er gjort nå er det bare å kommer seg ut tvert det blir sol igjen og nyte sommerlivet på vår lille flekk i verden. Etter at vi var ferdige på Leira dro vi innom mamma og pappas grav, Det har vært en høg dørstokk for meg å dra dit etter pappas begravelse. Det er det med å se navnet på steinen av alle ting som faller tungt for meg. Men nå er det gjort, hjertet har endelig helt forstått at det er slik det er og nå blir det nok lettere etter hvert. Man kan kanskje til og med føle en slags fred ved å være der.  En  glede og takknemlighet som gjør at man vil at det skal se bra ut der de ligger nå. Savnet vil alltid være der, men det blir på en annen måte håper jeg.

Bølla liker ikke at jeg er opptatt med blogging, han kommer med jevne mellomrom og presentere forskjellige leker. Nå ligger det en liten haug med biteleker under her. Jeg tror han tenker at bare han finner den rette triggeren vil matmor være med å leke. Nå er han vanskelig å motstå så litt kan man vel forbarme seg over han før pliktene tar over. 

 

I dag!

Det har regnet i natt, men jeg bir  ikke oppgitt av den grunn for vi har hatt noen kjempefine dager i pinsen så da tåler vi litt regn etterpå. Andreas og jeg spiser frokost sammen, det er noen vaffelrester fra i går som Andreas koser seg med. Bølla og Andreas koser seg sammen nå, han småbitter ikke slik han gorde i starten og da er det bedre for gutten og håndtere han.  I dag skal jeg vaske vinduer, burde ha gjort det da jeg hengte opp de nye gardinene, men iveren overtok og jeg måtte bare se hvordan det ble.  I ettermiddag skal vi kjøre på Leira og kjøpe planter til verandaen. Gleder meg…..

 

 

 

Drømmedagen!

Om jeg skulle sette meg ned å beskrive drømmepinsen ville den lignet mye på den vi lever nå. Jeg elsker våren, jeg blir nesten litt religiøs, begynner å tenke på at noe større enn oss må det være for å få dette til. Ingen vanlig mann kunne ha fantasi nok til å lage noe tilnærmet så bra. Jeg er rimelig sikker på at det finnes ikke noe  vakrere land enn vårt akkurat når våren slår ut med det grønneste grønne, blåeste blå og det er fint vær. 

Bølla lever opp til sitt kallenavn. Han er både søt og uskikkelig på en gang. Blomsterbedet er for tiden hans yndlingssyssel. Han springer opp i bedet gravet for livet inntil han blir snakket til. Da setter han seg på baken, legger hodet på skakke, gjør seg så søt han kan og ser angrende på meg. Ti minutter etter er han der igjen. Psssss.

I går hadde han besøk av en fin voksen hundedame. Det var skikkelig moro…ikke for damen, men for Pontus. Han sprang rundt henne, nusset litt, bet litt i ørene og gjorde det han kunne for å terge henne opp og i lek.. Litt godmodig og advarende knurring fra damen avskrekket ikke den unge beileren. Han fortsatte uten overdreven respekt for den eldre tispen. Moro ja…..

Hurra det er 17.mai!

Her på hytta er det bare er tegn på at dagen er spesiell. Vi har bakt kake og kost oss med. Vi har ikke gjort mye mer for å markere dagen. Hjemme er det fullt ettersom det brant hjemme hos min datter og svigersønn og de måtte flytte ut av deres hus som er nedsotet og røykfult. Triste ting, men så lenge alle der berget så får det bare våge seg. Det kunne lett blitt en helt annen og tristere historie ut av den saken.

Pass dæ kjærring!

Da Pontus og jeg gikk tur nå møtte vi Romolslia Skol ute på 17. mai øving. Bakerst i toget masjerte barna fra barnehagen hvor også tre av mine barnebarn deltok. Jeg som er veldig lettrørt fikk nesten en tåre i øyekroken, tre små mennesker som er på vei til å bli store og forstandige. Nå var det litt greit å ha fått en liten smak på 17. mai for vi blir på hytta denne gangen så det blir ikke noe ordentlig tog i år. Pontus ble ikke rørt til tårer, han syntes hele greien var litt skummelt og søkte trygghet i matmors armer. Der satt han og så litt forskrekket ut…det er mange ting en valp må erfare før han blir voksen og trygg. 

Anne og jeg hadde en fin sykkeltur i går. Vi ville nok ikke vunnet Frankrike rundt eller noen av de store løpene, menn i kondomdresser fyker forbi oss og ser ut som de har stjålet både sykkelen og veien. Ikke alle er like imøtekomende når to mosjonister plutselig er i veien for dem. Men jeg ler bare og tenker at disse bare har godt av å merke at det  finnes andre mennesker i verden og noen ganger vil de være litt i veien. Da kan man bare på en høflig måte gjøre oss oppmerksom på at de kommer… så åpner veien seg seg som vet et mirakel. Kjefting og svering biter ikke på denne jenta. DEt må være plass for alle på de brede fine sykkelveiene som er bygd her på våre kanter.