Kan det ikke bli vår snart!

I går fikk vi unna det siste i pappas leilighet og dermed var det siste gang vi var på Leangen. Da vi var ferdig til å dra stod jeg å så på dørskiltet…Liv og Paul Bones…min mor og min far som nå er ute av denne verden, men likevel så levende i mine tanker. Nå gjelder det bare å få ristet av seg det triste og prøve å være glad for det som har vært og det det har betydd for meg. Det har vært fint å vokse opp med gode foreldre som har satt familien i forsetet og som alltid vært der når vi trengte det. Som en av naboene sa i går da han gikk forbi, det var alltid mye liv i det huset. Folk som kom og gikk hele tiden. 

Som ikke dette er nok er min svoger innlagt på sykehuset med hjerteinfark og en slags allergi som er jeg aldri har hørt om, men veldig alvorlig. Om han orker på det skal vi besøke han i dag. Men først må vi rydde unna alt nikk nakk fra Leangen og kanskje ta en tur ut i vinterværet. Det ligger store hvite hagl over gangstien utenfor her. Nå synes jeg at det kunne blitt vår snart. Nå er vi langt ute i april og da skal det være vår..dermed basta….

 

 

 

 

Nå er det over!

I formiddag skal vi tømme det siste i pappas leilighet. Vi har leid container og skal holde på til det er ferdig. Jeg ser ikke akkurat frem til det, regner med at det blir rimelig traumatisk, men når dagen er over er det også gjort. Jeg kan ikke helt riste av meg følelsen av at det er feil og at hjemmet der ikke må bli borte, mens fornuften prøver å overbevise meg om at det som egentlig gjorde det til et hjem allerede er borte. Jeg er i alle fall glad for at vi er mange det må være ille for de som er enebarn og skulle ordne opp i slikt. 

Når så dagen er slutt og det lir litt ut på kvelden skal vi ut og spise sammen med Anne-Lise og Kalle på vår vanlige italienske restaurant. Det er da noe…….

 

 

 

I dag!

Besøket i går av bloggvenninde Bibi ble like hyggelig som de vi treffene har hatt før. Vi var på bytur først og jeg viste frem mine yndlingsbutikker. Indiska som har priser for en hver lommebok og en design butikk hvor man stort sett må nøye seg med å se og ikke røre. Men heldigvis koster det ingenting å drømme om  rikdom og det å kunne slippe å bry seg om prislappen. Etter en liten bytur dro vi hjem til meg hvor Pontus sørget for å holde fokuset rettet mot seg selv. Hvem trenger håndarbeide med han i huset for å si det slik. Rene skjære heldagsjobb og holde han i aktivitet. 

Ellers er jeg og mine søsken i ferd med å rydde ut av pappas leilighet. Jeg har gått gjennom masse gamle papirer, dokumenter og bilder og fordelt bildene i forhold til hvem de måtte egne seg til. Blandt alle papirene fant jeg et telegram sendt av min mormor da min mor ble født den 25.07.1931 og et telegram fra da jeg ble født. Det er litt rart og sitte slik å gå gjennom mamma og pappas liv på den måten. Det er liksom så lite og det virker så kort. Bildene har tatt meg tilbake på en tur gjennom 80 år, hvor jeg har gode minner fra mange av dem.  To liv sammen, fem barn, 18 barnebarn og 11 barnebarn er vel antagelig like viktige vitner om de livene som ikke lengre er. Så får vi ta alt det de var med oss videre og etter hvert blir vel sårene leget. 

Nå skal jeg i alle fall sveipe over strue og kjøkken slik at jeg kan dra på Sirkus Shopping sammen Anne med god samvittighet. Husmoræra er ikke helt uviktig for en som er vokst opp med helgevask. 

 

 

 

 

En ny dag!

Ettersom det var onsdag i går hadde vi tre av barnebarna på middag. Det er veldig koselig ….synes Pontus som elsker ungene. Han vil helst være oppe i dem hele tiden, noe de andre tre ikke alltid er like glad for.  Til tider springer tre små rundt med en lykkelig Pontus i fult firsprang etter. Nusser skal de ha enten de vil eller ikke. “Ikke bit meg i tåa” sier Silje bestemt og får han faktisk til å slippe. Kristian slipper ned godbiter når han tror vi ikke ser han, jeg later som ingenting, unner både gutten og valpen de gode stundene. “Han vil ha mat” sier Kristian. Og Pontus vil ha mat når han får den fra hånden til Kristian. Tiden med ungene går veldig fort og de blir trøtte etter en lang dag. Da følger vi hjem til mamma og pappa. Vel hjemme i kaoset kommer Anne-Lise og Kalle. De har vært i Ålesund for å skjemme bort sitt nyeste barnebarn Tobias. Så blir det kaffe og koselig prat. 

I dag skal jeg møte bloggvenn Bibi i byen. Etter hvert som vi lærer hverandre å kjenne er hun  i ferd med å bli mere enn en bloggvenn. Hun er i ferd med å gi ut en ny bok som heter “jente i mosaikken” gleder meg til å lese den. Blir veldig spennende da for henne, hvordan boken vil selge. 

 

 

 

 

 

 

Engasjement!

Jeg har alltid hatt tro på det kollektive ansvaret. Det var det som lå til grunn da jeg begynte å engasjere meg faglig og politisk. Jeg har også alltid trodd på det personlige ansvaret for å ta tak der man ser urett, stille med egne evner og bidra med sitt lille jeg. Jeg har jobbet innen LO systemet som fast ansatt i over 20 år, men som tillitsvalgt også lenge før det. Politisk har jeg hatt mange verv opp gjennom årene fra styremedlem i vårt lille lokal lag til medlem i Trondheim Bystyre. Det har vært godt å vite at man kan være med å gjøre en forskjell. 

Så er det alle de andre organisasjonene hvor jeg gjerne ville ha vært med å bidra, men desverre ikke hatt overskudd. Jeg kan nevne mange jeg ser opp til for den jobben de gjør og selv om jeg ikke er aktiv støtter jeg dem gjennom medlemskap. Dersom man begynner å telle de mennenskene som er med i en eller annen sammenheng tror jeg vi ville fått et høyt tall. Tenk på alt det som foregår der ute fra idrettslag, skolemusikkorps, støtteforeninger og andre organisasjoner. Antagelig er de fleste av oss med i en eller annen sammenheng. En arbeidsinnsats hvlken arbeidsgiver som helst ville siklet etter. 

Nå har jeg sittet i et vakum i to tre år, hatt mere enn nok med meg og mitt og det å finne en mening i hverdagen. Jeg har ønsket, men  ikke strekt til hverken fysisk eller mentalt. En organisasjon jeg gjerne skulle vært mere aktiv i er Dyrebeskyttelsen. Jeg får fysisk vondt av dyremishandling og jeg har alltid vært glad i dyr. Medlemskapet er i orden, men nå tror jeg sannelig tiden er inne for å høre om de trenger annet bidrag. Kanskje skal jeg manne meg opp å forhøre meg litt i dag….

Lille bølla!

Vinteren vil ikke gi slipp på taket enda og har forsynt oss med en grei dose ny hvit snø. Kunne nok egentlig ha klart meg uten nå som kalenderen sier at det er 2. april, men det er vel ikke jeg som bestemmer. Denne påsken som har vært litt tung å komme gjennom er i alle fall over og for en gangs skyld er hverdagen velkommen tilbake. Jeg klarer ikke helt å riste av meg tungsinnet, enda er alt rundt pappas sykdom og død nesten litt uvirkelig. Så har min egen sykdom blusset opp og legger enda en demper på tilværelsen. 

Likevel er det alltid noe å glede seg over. Jeg har et skilt på toalettet hvor det står følgende ” kan du være glad for lite har du mye å være glad for”. Når jeg ser på det forstår jeg at det er riktig, livet har mye å by på det gjelder bare å anerkjenne det , ta det til seg og ikke glemme å være takknemlig for de godene som finnes i livet. 

I dag skal jeg ta bussen ned til byen en tur, den urbane delen av meg trenger å være der det er masse andre mennesker. Men før det skal lille bølla Pontus ha sin luftetur rundt Romolslia. Nå sitter han på gulvet med hodet på skakke og lurer på hva galt han kan finne på. Men kjenner jeg han rett så finner han ut av det. Han er såpass søt at det er vanskelig ikke å smile, glad for at han er til og skal være her sammen med oss i mange år fremover. 

Påskedag….

Så nærmer vi oss slutten på denne påsken. I morgen er det hverdag igjen og ting faller tilbake til normalen. I dag tar vi det litt med ro, er ute noen turer og går med lille Pontus som nå har begynt å forstå konseptet med turgåing. Han er en trygg liten rakkar og så morsom å se på når han trasker avgårde. Terrier attituden er der der i full monn, han er en liten kjekkas som sjarmerer alle. Vi har gjort klar verandaen nå så bare godværet kommer skal det bli mye uteliv. Gleder meg nå til vår og varme. 

Jeg har satt deig til knekkebrød noe som i og for seg er greit hadde det ikke vært for  stekingen som  tar mye tid . Men så er det godt med hjemmelaget knekkebrød da. Enda bedre når det er rykende fersk med brunost på. Og så den gode brødlukten i leiligheten.