Noen ganger er jeg bitte liten….

Jeg har satt på autopiloten og prøver å tenke minst mulig, så får det komme det som kommer, det vi ikke har noen mulighet til å påvirke og som kanskje når alt kommer til alt er livets gang. Jeg er glad og takknemlig for min mann som er verdens beste støttespiller og som aldri svikter når det bauter i  mot. Jeg er glad for alle gode klemmer fra venner og familie, for Linda som kom med en bok om sorg, litt usikker på hvordan jeg ville ta det, men det søteste av det søte, for Anne-Lise og Gullbjørg som ringer for å høre nytt og gi litt trøst.  Jeg er glad for å tilhøre en familie som samler sg rundt og danner et tett teppe av kjærlighet og omtanke. 

Du føler deg så liten, så sårbar, så hjelpesløs, så sliten når ting skjer og du selv så gjerne du vil er ute av stand til å gjøre noe. Men det er godt også på en merkelig måte, å kunne føle så sterkt og ekte. Det er en brutal visshet for alle mennesker å vite at vi alle ender på samme måte. Men så blir vel livet ekstra dyrebart, en dag av gangen, ikke kaste bort et eneste øyeblikk av de du lever. 

Og så lille bamsen Pontus som får smilet frem, som er ny i livet,  som men kommet for å bli. 

 

Lille bamsen min!

I går var Pontus mammas mamma her og finklipte han. Nå ligner han enda mere på en liten kosebamse, men selve klippingen kunne nok bamsen ha klart seg uten. Han gir seg nok katten om hvordan en fin slikegutt skal se ut og ville nok vært like lykkelig om han hadde litt pels der det ikke skal være noe pels. Borsett fra litt skekk for klippemaskinen er han rimelig harmonisk og ser ut til å tilpasse seg vårt liv uten noen store traumer. 

Dagene nå er tøffe, det er vondt å se noen du er glad i sliter så fælt. Det er mange timer på sykehuset, men heldigvis er vi mange søsken og det er en fin ting når man trenger det. Man kommer hverandre nærmere, har større behov og bruker den støtten man kan gi hverandre aktivt. Jeg skulle bare ønske det var noe jeg kunne gjøre for å lette ting for pappa, men det er det jo ikke. I dag skal jeg møte min bror på sykehsuet så skal vi sitte en stund og så gå å spise lunsj sammen. Han kom fra Stockholm i går og blir i alle fall til over helgen. 

 

 

 

 

Kjærlighet!

Om man kunne samle kjærlighet i et glass og se på det ville det helt sikkert vært like vakker og skinne like klart som den fineste diamant.  Kanskje er det slik at kjærligheten skaper en form for positiv energi hvor vi kan hente overskudd  og glede og som gjør livet verdt å leve. Og når alt kommer til alt…det er kjærligheten som teller og man må ta vel i mot den uansett i hvilken form den kommer så lenge den er en positiv kraft.  Noe av det fineste med kjærlighet er at den ligger i en evighetskrukke som ikke kan tømmes, men fylles opp etter hvert som man trenger det. Den kan ikke brukes opp som de fleste andre av livets goder. Den bare er der, sterk og uselvisk og kan brukes aktivt for å glede andre. Kjærlighet er skaperens gave til oss alle….en gave man ikke skal gjemmes på, men kjenne på og glede seg over, pleie og gjødsles slik at den vokser og gjør deg i stand til å kjenne den vokser og blomstrer. 

Nå er jeg litt alvorsfylt slik tidlig i dag, men akkurat nå er livet slik at man må tenke gjennom og grave frem all den kjærligheten som er der for å hjelpe en som står meg nær gjennom en vanskelig tid. 

 

 

 

Dagen i dag!

Min far er fortsatt på sykehuset og vi prøver å være der mest mulig. Heldigvis har jeg mange søsken og da er det alltid noen slik at jeg får passet det inn i Pontus behov. Man blir litt forstyrret av hele greier ,  i går satte jeg igjen bankkortet i parkeringsautomaten. To timer senere ringte en dame og spurte om jeg savnet det. Snakk om snill dame, hun kom bortover med kortet og hadde til og med tatt seg bryet med å finne frem til eieren. Gjett hvem som skal få blomster. Ikke nok med det da damen ringte husket min søster på at hun også hadde glemt sitt bankkortet i en annen automat, sprang ut og der var det. Hva er odsen for det?

Lille Pontus babyen vokser jevnt og tritt, nå har han lagt på seg et halvt kilo, er nesten stueren og ser ut til å trives. Han er harmonisk og uredd slik en terrier skal være og endelig kan jeg sove hele natten. Nå vet jeg ikke helt om jeg venter på at han skal bli stor nok til å gå tur i band eller om jeg vil beholde han som den myke lille søte bamsen han er nå. Litt begge deler kanskje. 

Nå i formiddag skal jeg hive meg rundt å få huset litt i orden. Det er alltid noe husarbeide å se til. Så skal jeg kjøre ned til sykehuset litt ut på dagen. Alt annet får vente nå…..

 

Det er nå!

I dag er det rolig etter stormen som herjet her i helgen. Jeg er av dem som liker litt vær, går man ut i stormen kjenner man på kreftene utenfor sin egen kontroll og kjenner også at man lever her og nå.

Jeg som er en hund etter det gode skriftlige som får meg til å tenke og føle leste et her om dagen som festet seg litt. Det handler om å leve i nuet og det er noe man skal tenke litt på. 

Ordene er tatt fra Piet Hein og heter Gylne Gruk. Denne danske dikteren er etter min mening genial, han ser ting man ikke tenker så nøye på og setter ord på dem. Jeg leser ofte fra dette heftet og finner alltid noe som fenger meg akkurat slik som dette.

 

Å leve i nuet er livets teknikk –

og alle folk gør deres beste,

men halvdelen vælger det nu, som gik,

og halvdelen vælger det næste.

 

Det forrige nu og det kommende nu

blir aldri i livet presente,

og folkets levetid går sågu

med bare å mindes og vente.

 

For det nu, som er gået, er alltid forbi,

og det næste blir aldri det rette.

Næ, sørg for, at nuet du lever i,

engang for altid er dette. 

 


Søndag morgen i Trondheim…

Været har roet seg nå etter uværet i går , men det snør jevnt og trutt. Pontus hviler så da får jeg en liten pustepause, ellers krever han sin mann nå med pottetrening og oppdragelse. Nå lurer jeg litt på hvem som oppdrar hvem, men det får våge seg til vi har funnet ut av det. Vi har nok en liten sjef i magen begge to. Nå kommer Jarle også hjem etter å ha vært med Hege en  tur på legevakten med tvillingene. Silje hadde ørebetennelse og Kristian hadde høy CRP så han har vel en infeksjon han også uten at de kunne se hva det var.

Pappa er fremdeles på sykehuset, men vet ikke helt hvordan det blir neste uke. Man får vel bare ta det som det kommer. Vi tar vel en tur dit i dag også. Så tenkte jeg å gå ut en tur, må bare ha litt frisk luft nå i dag.

Disse bildene er tatt siste onsdag.

 

 

 

For et vær!

Det er meldt nedbørsrekord og sterk vind og nå ser det ut som om værmannen får enda et pluss i boka. Nå har jeg tenkt å være under tak i formiddag, men ikke dette taket, jeg trenger litt luft under vingene før jeg går på veggen. Men slik er det å være småbarnsmamma eller valpemamma som i mitt tilfelle. Min søster Tone og jeg skal på shopping, hun trengte nye klær og jeg blir gjerne med. Etterpå blir det vel en tur til sykehuset i dag også. Pappa trenger litt ekstra omsorg og vi trenger å være sammen med han. Så får Jarle være valpevakt så lenge, men ettersom det er sport på TV så er nok han bare glad til. 

Så er jeg endelig ferdig med lappeteppet mitt og kan unne meg den luksusen og finne et nytt prosjekt. Får vel se litt i garnbutikken i formiddag om det kan være noe som frister. Nå tenker jeg at strikkepinner kunne være en grei avløsning for heklekroken, men vi får se. 

 

 

 

 

 

 

Alle burde ha en Linda!

Vi har et skikkelig skitvær om dagen. På fortauene ligger det 5 cm. med sørpe og regnet har høljet ned. Linda og jeg trosser været i går og går vår vanlige kveldstur. I løpet av de 10 årene vi har gått to turer per uke sammen har været aldri stoppet oss. Vi har gått i lyn og torden (ikke særlig smart) vi har gått i 20 kuldergrader, på såpeglatt is  og i stekende sol. Dørstokken er lavere de dagene enn det den er ellers. i løpet av den tiden er vi blitt veldig godt kjent , vi forteller hverandre om små og store ting i livet. Vi vet etter hvert det meste om det som skjer i hverandres liv. Linda er av den sorten man betror seg til, hun er rolig og trygg og jeg er veldig glad for at jeg har henne i mitt liv. Alle burde ha en Linda. 

Om alle burde ha en Pontus kan vel diskuteres, men at jeg burde ha en er helt sikkert. Den lille søte kroppen har inntatt mitt liv, gjort seg uunnværelig, gitt meg tro på mange fine stunder i mange år fremover. Legger hodet på skakke, et øre rett opp og et annet hengende ned, ser tilbedende på meg og jeg er solgt. Vi er i ferd med å bli kompiser og vi vil ta vare på hverandre fremover. Jeg gleder meg til han blir stor nok til å være med på tur, men vil samtig beholde han akkurat slik han er nå, med sin valpesøthet og myke valpepels. 

Pappa er fremdeles på sykehuset, han har fått tatt en masse prøver og venter nå på resultetet av prøvene. Tøffe dager det når man venter slik, men han er rolig og fattet og det er veldig koselig å være sammen med han. Nå krysser vi fingrene for at det er gode nyheter og at han snart kan få komme hjem igjen. De siste årene har på mange måter vært tøffe nok nå med sykdom og alt det det fører med seg.