Så er det påske for noen!

Jarle, Pontus og jeg har vært på søndagstur. Nå kan han gå Romolslia rundt, noe som kanskje ikke er så verst med tanke på alder og størrelse. I dag er det veldig stille ute, mange er sikkert dratt på påskeferie allerede. Etter vi kom hjem fikk Pontus et bad, men for å si det slik…det kunne han nok ha greid seg uten fikk han bestemme selv. Slikt jåleri er nesten litt unaturlig synes nå han. Søt nok uansett han……han tar det ikke så tungt med litt sand inne heller han da, det er da bare naturlig når valper skal tvinges ut i slikt føre. 

Vi  vet ikke helt enda, det er meldt regn utover i uke og da er det vel ikke så mye stas og sitte inne i en hytte ved sjøen. Tiden som har vært har ikke vært tung og vi trenger nok litt tid til hvile og avkobling noen dager fremover. Ellers så er det tid for å minnes, sørge og prøve å forstå hvordan ting skal være nå fremover. I dag har jeg sett på bilder, som pappa selv hadde lagret på sin PC. Han likte å fotografere og tok masse bilder. 

Jarle har tatt på seg oppgaven som kokk i dag og er i full gang med taco og salat. Helt greit for meg det da……

 

En ny dag!

Så er også den dagen vi fryktet endelig over. Den ble varm og god, en verdig begravelse, masse blomster og mye folk. Men det beste er likevel at det er over. Men en fin familie, gode venner gjorde dagen litt bedre. Nå skal vi feire påske, kjøpe tonn med godterier til påskeeggene, gå turer, spise god mat og prøve å få litt ro rundt oss igjen. I dag skal vi alle fem søsken møtes på Leangen for aller siste gang og så er barndomshjemmet borte. 

Jeg har voldsomt behov for noen gode turer nå, få litt frisk luft, bruke kroppen og renske hodet.  Nå er det ikke meldt noe særlig til vær, men værmeldingen har tatt feil før så jeg lever i håpet. Pontus raser rundt meg nå, trenger sin del av oppmerksomheten og er ikke redd for å kreve den. Jeg har en fast tro på at barn er så søte fordi vi ikke skal greie å motstå dem og dermed ønske å ta vare på dem. Av alle søte er nok han den aller søteste av den sorten som har fire føtter. 

Jeg er trøtt og sliten i dag, natten ga ikke mye ro og den ble lang og trasig. Vi startet opp tidlig både Jarle og jeg. Sammen møter vi den nye dagen…..den blir nok bra…tror jeg…..

Liten fuggel….

Det skal bli godt å legge denne dagen bak seg, men noen av livets tilmålte dager er slik at det bare gjelder å komme igjennom dem som best man kan. Jeg er av de heldige, de som snakker og snakker og får ting ut av systemet,  og når jeg ikke snakker så skriver jeg. Det er enda likevel nesten til å tro at min far ikke lengre er der. Det er som en vegg er revet ut av huset og de tre andre står vaklende tilbake. Måten det skjedde på er vel med på å legge en uvirkelig tåke rundt hele greia. For han tror jeg det var greit, han ville ikke være pleietrengende sittende på et sykehjem, han likte å være den som greide seg selv. Nå slipper han det, den fremtiden som skremte han mest. Nå er jeg av de heldige, ikke bare har jeg hatt en far som skikket seg godt, som jeg kunne være stolt av, men jeg fikk også beholde han i 59 år. 

Sorg er rart, det er nesten fysisk vondt, og det er ingen ting som helt kan trøste. Nå spiller jeg Vamps cden med litten fuggel, den appelerer veldig til meg nå, og plutselig er mange av tekstene for meg gode å høre. Liten fuggel er en av de sangene som skal synges i kirken i dag.

I går var jeg å sjekket på kirkegården, måtte forsikre meg om at det var fint og ryddig. Jarle tente levende lys. Det er bare to år siden min mor døde. Nå skal de ligge side og side slik de levde et langt liv sammen.

 

“De var jo kjærester” sa lille Andreas. “Han har jo savnet henne”.

 

Det fins en fryd i skjøre siv,

i kvar antydning til et liv,

det står en lyd av fugglatrekk

som sier alt skal falla vekk.

 

Så føre vinden deg av sted

når minnet ditt er lyst i fred,

det finnes trøst det fins ei havn,

for kva ein savna, kvart et navn.

 

 

Det gjør vondt, men på en god måte!

Påskeværet har kommet litt tidlig i år. Nå skinner solen og himmelen er knallblå slik vi liker å se det på denne tiden av året. Desverre er det ikke varmt nok til at snøen smelter, men man kan vel ikke gjøre noe særlig med det. Jeg tenker på vår nå, legge alt det triste bak meg og ønske en ny sommer velkommen. Jeg vet at den vonde klumpen i brystet vil forsvinne etter hvert og de gode minnene som vi har vil komme til overflaten. Jeg tenker mye om dagen og tankene kommer hulter til bulter som små glimt av noe som vil opp og frem. Jeg prøver å være glad for det som var, for gode foreldre som satte familien først, som alltid var der, som hadde åpne dører for hele familien. Der hjemmet på en måte fortsatt var mitt selv om jeg ikke hadde bodd der etter at jeg fylte  18 år. Det var så selfølgelig at det var slik og selv om jeg nok viste at det var spesielt så tenkte jeg ikke mye over det. Nå skulle jeg ønske at jeg hadde satt ord på det og formidlet disse ordene litt bedre til dem som var der og  gjorde det slik. De menneskene som er i hjertet vårt burde alltid vite hva de betyr for oss.

I morgen har vi en tøff dag. Vi må begrave vår far. Vi har sammen gjort det vi kan for å gi han en verdig avskjed. Vi har prøvd å legge litt til for at det skal bli personlig og varmt. At det er vondt nå betyr at vi kan elske og at han var verdt all den kjærligheten vi følte for han. Jeg vil at det skal gjøre vondt, ingen burde forlate denne jorden uten at det er vondt for de som er nærmest. 

 

 

Han som er så søt!

Det har vært noen netter nå med dårlig søvn, men jeg håper det retter seg etter hvert. I dag blir det liv i leiren når tre av barnebarna kommer til middag slik de gjør hver onsdag. Tre små muntrasjonsråd i tillegg til det lille firbente som allerede er i huset gjør sikkert alle godt.

 Pontus fikk sin 12 ukers vaksine i går og er nå skodd for et år. Etter vaksinasjonen  dro vi til “Hund som hobby” og handlet halsbånd og dill til han. Jarle blånektet å kjøpe noe jålete, så det ble et kompromiss med litt enklere stil. Så fikk vi laget et lite merke med navn og telefonnummer til å henge på halsbåndet. Han sjarmere alle nå og blir veldig forbauset om noen overser han. Da setter han seg ned med hodet på skakke og vi kan nesten se hvor han han lurer på hva som er galt med dem. Han som er så søt. 

Nå er han ikke like søt bestandig, han vil bite på alt og har sett seg ut mitt strikketøy som et av de store målene. I går fikk han endelig i et ubevåket øyeblikk kloa i det og pilte avgårde mot kurven med byttet. Jeg orker ikke være sint på han, men prøver å være konsekvent. Søten……

 

 

Pappas markblomster….

I går lette vi gjennom tusenvis av bilder for å finne akkurat det rette bildet av pappa til å bruke i begravelsen. Valget falt på et bilde av han og et av oldebarna og det bildet som er under her. Vi har helt sikkert bedre bilder av han, men vi ville så gjerne at det skulle være bilder vi kunne nikke gjenkjenende til og som var litt han. Han var glad i babyer og satt gjerne med en på fanget. Han var glad i å plukke mark blomster. På våren så lenge jeg kan huske var vi på Blåveisplassen og plukket de første blåveisene. Så hadde vi med kaffe og benyttet anledningen til å ha en liten picnik. På våren hadde vi en konkuranse gående hvor vi meldte fra om den første av alt. Han var som regel før meg. Da kunne meldingen se slik ut ” Hvitveis funnet den 13. april ved andedammen”.  Han likte det når han var først og han viste av alle de beste plassene. Hele sommeren stod det vaser med markblomster hjemme hos pappa og kom han på besøk hadde han en bukett med. Jeg elsker markblomster noe jeg sikkert har etter han, det var en av de tingene vi hadde sammen.

Nå har vi fått det meste på plass når det gjelder begravelsen. Vi har valgt tre sanger utenom de obligatoriske tre salmene. Trondheimsnatt, liten fuggel og brothers in arms. Så blir det vel litt stemningsfult likevel. Etter begravelsen skal vi ha kaffe og snitter på Kvilhaugen gård, så får vi sitte å mimre litt. Det blir en tøff dag å komme gjennom, men nå er det i alle fall så bra som det kan bli. 

I dag kommer presten og tre av mine søsken hit for den samtalen hvor presten skal lære avdøde litt å kjenne til minnetalen. Vi snakker og snakker, men like uvirkelig er det. 

Gråt og latter!

Vi hadde en fin tur i hjerteprominaden ved NIdelven i går formiddag. Pontus fant plutselig på at han kunne gå i bånd og gikk noen stykker. På Bakklandet er det alltid liv og røre når været tilater uteliv, kaffeer og butikker er åpne og man kan få kjøpt seg en kopp med varm kaffe flere steder. På turen går man forbi Studentsamfunnet, Nidarosdomen på andre siden av elva, marinen og så Bybrua før man kommer til Bakklandet. Ved Nidarøhallen er det alltid noen som mater endene. Og så elven da som renner der så rolig og vakker. 

I dag venter jeg på beskjed om tid for pappas begravelse. For de tilreisendes skyld håper jeg at det blir på fredag. Sånn etterhvert skal jeg ta en tur til byen, orker ikke sitte her for meg selv i dag.  Så har jeg fått en liste over nødvendige gjøremål fra begravelsesagenten. Det surrer bra i hodet enda og uroen jeg hadde hele sykeleiet er der enda. Man følte hele tiden at man skulle være der og slik føles det enda. Livet blir ikke helt det samme uten han, men vi har heldigvis enda hverandre og vi har alle minnene. Livet går videre hvor merkelig det enn føles. 

Hjertepromenaden i dag!

I går hadde vi møte med begravelsesbyrået og fikk ordnet det meste rundt den saken, men når det blir får vi ikke vite før i morgen. På en måte har hverdagen innhentet oss, men tanken på det som har skjedd er aldri langt unna. Søndag for tre uker siden ringte pappa meg å sa han var syk og vi måtte komme. Da vi kom til sykehuset var diagnosen et lite hjerteinfark, så en uke etter hadde han uheldbredelig kreft og dødsyk. Dagen før sin 82 årsdag døde han. Den dagen da han hadde tenkt å bestille koldtbord og be bare de voksne først og så barnebarn og oldebarn på bløtekake etterpå. Fødselsdager er ingen spøk i min familie. 

I dag tenkte vi å ta Pontus med å gå hjertepromenaden langs Nidelven. Jeg elsker å gå der, mate endene og bare ha en fin stund. Hege, Bjørnar og barna skal også være med. Lille rakkeren er ikke glad i å gå i band, han sitter på bakbena og stritter i mot, men det blir vel etter hvert.