Søte da…..

Mine onsdagsbarn begynner å dra seg til. Nå begynner de to minste å nærme seg 3 år og da er det verste gjort. Ikke lett å få alle tre til å stille sammen til fotografering, men jeg gjorde da et hederlig for søk i går. Andreas er en snill storebror og tar godt vare på småsøskene. Nå føler han mye ansvar for lille Pontus og passer på at de to minste ikke blir for hardhendt med han. Pontus er i ferd medd å finne sin status i familien. I går reiste et øre seg så nå er han supersøt der han sitter med ett øre opp og et hengende. 

Vårt eldste barnebarn sender meldinger nå og er superflnk til det. Bare så synd han bor så langt borte. Kunne vært koselig å ha han med på onsdagslaget. Må bare le litt av hvor dyktig den yngste generasjon er med all elektronikk. Fingrene beveger seg og skjerm og tastatur med den største selfølge og vips så har de funnet frem et spill eller et bilde. Var nok ikke like lett for meg da jeg fikk tilgang til min første datamaskin. 

Andreas og Silje..

Ikke lett å motstå det blikket der.

 

Og endelig alle tre.

Lønningsdag……….

Nå har jeg heklet 100 ruter til oldemorpledd nummer to og har bare igjen å hekle kanten rundt. Phhhh….litt av en jobb, veldig fornøyd med å snart være ferdig, men moro også. Det er bare det at jeg er litt utålmodig så de aller største prosjektene er vel egentlig ikke noe for meg. Nå har jeg et annet “håndarbeid” springende rundt her på fire små ben så det bir så som så med mange andre ting nå om dagen. 

I dag er det “lønningsdag”, helt siden min første jobb som femtenåring har jeg vært glad i lønningsdager. I starten var jeg blakk to-tre dager etter, men det var moro så lenge det varte.  Men gleden over å få lønn for strevet har vedvart hele livet selv om jeg har blitt et hakk bedre på å disponere pengene. Nå var det ikke mye å disponere i starten også det har heldigvis bedret seg etterhvert. Min første ordentlige jobb betalte 5 kroner i timen, jobbet jeg på så fikk jeg litt akkordpenger i tillegg og det gjorde jeg jo naturligvis. På den tiden arbeidet jeg på et boktrykkeri, jobben bestod ofte i å lime puslespill. Haugen av puslespill økte på utover dagen, mens jeg telte akkordpengene, 100 puslespill i gangen. Hadde ikke tid til å se hverken til høre eller venstre. Selv om jeg naturlig nok så ganske langt til venstre etter hvert som jeg forstod at  arbeidsforhold og lønn hadde et ganske stort forbedringspotensiale. 

Så dagens oppdatering av Pontus lille liv. Gutten er husvarm nå og vi begynner å lære å leve med hverandre. Han er nok ikke så forsiktig og fryktsom som han virket i starten. Han er bare av dem som trenger litt tid for å bli trygg på ting. Han virker nyskjerrig og er i ferd med å utforske omgivelsene rundt seg. Snakker jeg til han går halen som en liten hjulvisp og han kommer springene på ustøe ben og er så søt som det går an og bli. 

I dag er det pannekakedag igjen, regner med at det blir litt styr da når alle skal kose med Pontus på en gang……

 

 

 

Lille bamsen!

Så er vi i gang med en ny dag. Pontus begynner å føle seg hjemme, akkurat nå er han i ferd med å tyne en liten kosebamse han har fått til det bruket. Han ser sånn passe farskat ut der han styrer på.  Mitt barnabarn Andreas var her i går og passet valpen mens jeg fikk sydd ferdig sofaputene. Nå ligger de fire nye putene på plass i sofaen. Her er plutselig kaldt i dag etter et par milde dager. Gradestokken har krøpet ned til minus 10 i løpet av natten. Likevel synes jeg det går an nå når det er kommet så langt ut på året. Det er i alle fall mye lysere og vi kan begynne å ta til oss litt D-vitaminer igjen. 

Bildet av sofaputene som bestilt. Jeg har også kjøpt blått ensfarget stoff som skal bli puter, men ikke i dag.

Nærbilde av stoffet.

 

Den tredje sofaputen er på plass.  Er det ikke inne med dyretrykk.

 

Og lille bamsen min…

 

 

Innetid!

Det alver ned med snø i dag, men det er godt å sitte inne å se på. Går man ut en slik morgen lager man de første sporene etter et menneske på nysnøen og kan få en rar følelse av å være alene på jorden. Snøen demper alle lyder og skjuler alle spor etter forfall. Det er en merkelig og ensom følelse, en slik følelse man av og til også ellers kan få når man ikke helt konekter med folk rundt seg.  Men i dag er jeg ikke helt alene, en liten firbent krabat har inntatt leiligheten og hjertet mitt. Nå ligger han i kurven sin og sover og er bare helt skjønn. Jeg som er en svak sjel ovenfor alle dyr har smeltet fullstendig og han er i ferd emd å sikre seg goodwill og hengivenhet for årene fremover. 

Det har blitt mye innetid i helgen så jeg gleder meg stort til å kunne gå en god tur med Linda i ettermiddag. Kroppen min er avhengig av litt mosjon ellers knytter den seg sammen og blir vond og stiv. Ettersom jeg er vant til å gå en tur på formiddagen blir jeg litt rastløs av å gå inne å tråkke. Men det er noe som heter at det aldri er så vondt at det ikke er godt for noe. Det ligger en pose på hobbyrommet som inneholder stoff til nye sofaputer. Jeg kunne vel ta frem symaskinen og sy dem i løpet av dagen. 

Tidlig morgen!

Pontus og jeg er oppe tidlig i dag, tidligere enn det som er normalt for meg. Vi har hatt en grei natt hvor lillen har ligget i bur rett ved siden av sengen. Han har pepet til et par ganger, men en hand ned i buret og et par tre husj så har han sovnet igjen. Nå virker han rimelig uthvilt og springer rundt med et garnnøste. Rimelig mye energi i en så liten kropp, men det tyder vel bare på at han er frisk og slik en åtte uker gammel valp skal være. Vi må bruke  litt tid nå på å bli kjent med hverandre nå, men snart er det som om vi alltid har vært sammen. Enda er han ikke mere enn 1,4 kilo, en liten hjulbent sjarmør, passe ” farkat” som vi sier. Han har et lite glimt i øyet som borger for en travel tid fremover….

 

Pontus….

Så har endelig Pontus kommet hjem. I skrivende stund ligger han på sofaen og sover, men det blir nok liv når han bare får hvilt litt etter flyttingen.  Han er den minste i kullet, den som våger ting sist, den som nok er mest fryktsom  og rolig. Men han er også den søteste av dem alle. Han ligner ikke mye på en Silke terrier enda, han er nesten helt svart med litt farge på labber, ører og snute. Med på flyttingen var hans kullsøsken så nå har det myldret av søte små valper over hele stuegulvet. Når han begynner å nærme seg året skal han helst ha en grå farge, med litt røde markeringer på labber, ører og snute, men vi får se hvordan det utvikler seg. For meg har det ingen stor betydning. Dersom oppdretter ønsker det kan hun få vise han på utstilling, men for oss er det ikke viktig. Vi vil bare ha en turkamerat, en som orker å gå litt, enn likevel ikke er så alt for stor. 

 

 

 

Valentines!

Valentines er egentlig en god ide, det kommer ikke noe vondt ut av å stoppe opp litt en gang i blandt å tenke over menneskene i livet sitt. Jeg føler meg så heldig som har mennesker i mitt liv som er glad i meg og vil meg vel og selfølgelig så går alt slik begge veier. Den aller største Valentine er naturlig nok den som er deg aller nærmes og jeg er heldig nok til å ha en god mann, en jeg vet gjør det han kan for at vi skal ha det bra sammen. Jeg tar han ikke som en selfølge, jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at jeg har truffet innertieren. 

Men det er også mange andre som fortjener en liten tanke eller to på Valentines dagen. Barn, svigerbarn,  barnebarn, min far som jeg er veldig glad og takknemlig for, venner og øvrig familie. Alle viktige i livet mitt . Og nå veldig snart også en bitte liten Valentine som nok kommer til å krype inn i hjertene våre og legge seg godt til rette. 

Det er noe som heter at det som går rundt det kommer rundt, man bør invistere i alle de forhold man ønsker skal vare. Ikke i dyre flotte gaver og den sorten oppmerksomhet, men med omtanke, med å rekke ut en arm når noen trenger det, være en man kan regne med når det trenges. ♥

Jeg fikk en oppmerksomhet fra min kjære i går. Et lite hjerte i et kjede….jeg elsker det……

Blir da litt i dag også….

I dag skal jeg på sykehus for å ta Mammografi. Ikke det at det er noe pes, men dog…man må da dit. Jeg kjenner kroppen egentlig hadde hatt bra av en stille dag, men det er en del som skal ordnes. I ettermiddag skal vi ut å handle saker som vårt noe familiemedlem trenger , for på lørdag kommer Pontus. Han trenger litt stasj slik som bånd, noe å sove i, litt å leke med og noe å bite i slik at møbler å slikt lever litt tryggere i tiden som kommer. Så blir det vel liv i leiren en tid fremover, det er på mange måter traumatisk for en liten valp å bli tatt fra mor og kullsøsken så fokuset må være der en tid fremover. Anne har sagt at hun kommer på barselbesøk og mange flere håper jeg, Pontus må sosialiseres. Han har mye å lære i tiden som kommer. Han må finne sin plass i flokken, bli kjent med vårt liv, vår familie og venner og ikke minst knytte bånd med Jarle og meg. 

Nå er det noen tim er til jeg skal til sykehuset, er jeg litt kjapp kan jeg få tatt noe av helgevasken og det er jeg jo…kjapp altså……