Her er det liv i leiren…..

Tidlig på morgenen trenger jeg ikke annet enn litt god kaffe i kroppen og litt tid til å våkne ordentlig. Avisen ligger ulest enda, mens en liten hjerteknuser ved navn Pontus stjeler all oppmerksomhet. Han er aller koseste når han er nyvåken og matmor er ikke langt unna hun heller. Makan til søting skal man lete lenge etter. Hva er det egentlig med alle barn, menneske og dyrebarn, de er bare så søte alle sammen. Er det laget slik fordi vi skal ønske å ta vare på dem og elske dem uforbeholdent . 

I går tagg jeg meg til et bilde av vårt eldste barnebarn i håndballoutfit og medalje rundt halsen. Farmor satt lenge å studerte bildet, makan til søting. De andre tre var her på middag i går og da fikk Pontus akkurat så mye selskap som han trengte. Men midt oppe i skokken der sprang han, hjulbent og ivrig jagende, mens de tre foran hylte av skrekk eller begeistring…eller kanskje litt av hvert. 

Pappa er fremdeles på sykehuset og Andreas og jeg besøkte han der i går formiddag. Nå skal han endelig undersøkes ordentlig etter 2 måneder med sykdom. Men i går så han litt bedre ut og så ut til å glede seg over oldebarnest besøk. 

Det er meldt masse regn, men Linda og jeg går nok vår kveldstur i dag likevel. Så skal Jarle og jeg til sykehuset etterpå….

Godt selskap!

I dag har jeg selskap av to gutter og det er ikke verst for en vanlig onsdag. Andreas har sovet over og Pontus koser seg med oppmerksomheten og selskapet. Litt senere skal to av oss besøke pappa på sykehuset, men enn så lenge nyter vi roen ved frokostbordet. Nå var Andreas med i går kveld også og oppdaget sykehuskioskens mange herligheter, så nå er han ikke tung å be. 

Jeg har startet opp med å hekle flere ruter til det oldemorpleddet jeg trodde var ferdig. Nå har jeg heklet 133 ruter og begynner å nærme meg slutten. Kanskje må jeg ha så mange som 17 til, vi får se. Nå vil jeg bare bli ferdig slik at jeg kan få begynne på noe nytt. Tålmodighet er nok ikke min beste egenskap. Jeg liker å se ting ferdig og helst med en gang. 150 gjentagelser phhhhh……

 

 

Jeg er på frokostplassen!

Natten har vært lang  og jeg var nesten lettet da det var tid for å stå opp. Heldigvis er det ikke så mange av slike netter nå om dagen for det er utrolig slitsomt å ligge der mens tankene virrer rundt i hodet og kroppen ikke finner noen ro. 

I dag tenker jeg å ta meg selv i nakken å få vasket vinduene. Vindusvask er en av de jobbene jeg ikke er alt for glad i, men jeg liker nok uvaskede vinduer enda mindre. Det er egntlig litt komisk for når man bor slik vi gjør og ser over plassen på blokken på andre siden blir man inspirert av vindusvasken som foregår der. Når en vasker vinduene kan man se flere i timene og dagene etter. Nesten som en dominoeffekt. 

Nå skal jeg bare først tømme kaffekoppen så ut en tur med Pontus og så skal jeg redde husmoræren……..

Ha en fin dag!

Vi slapp med skrekken!

Vi fikk oss en liten støkk i livet da pappa fikk hjerteinfark i går, men heldigvis slapp vi med skrekken. Da vi var innom han i går kveld så han mye bedre ut og alt tyder på at dette går veldig bra. I dag er vi tilbake til normalen og Pondus og jeg nyter livet og dagen. Akkurat nå springer han rundt her og lurer på hva galt han skal finne på. Men nå er stuen babysikret så det er ikke så mye som kan gå galt. 

I går kveld satt jeg og så på gamle bilder og fikk så lyst til å dra på hytta. Blir ikke lenge nå før vi starter sessongen. Jeg tenker ikke mye på det om vinteren fordi vi aldri har brukt hytta på vinteren, men når det ebgynne rå lir mot vår da kribler det bra i kroppen og jeg kan nesten ikke vente. 

Nå er det ikke mye som minner om vår ute her, men temeraturen er ganske mild, dagene er blitt lysere og lengre så noe stort er på gang…..

 

 

Stakkar pappa!

I morges ringte min far og spurte om vi kunne komme fordi han var syk. Ettersom han nesten aldri klager på sykdom og vanligvis er i bra form for alderen kjørte vi rett innover. Han var såpass dårlig at jeg ringte etter ambulanse med en gang. Ambulansepersonalet satte igang med behandling umiddelbart og han ble kjørt til sykehuset. Maken til flinke folk finner man ikke så ofte, effektiv, beroligende og kjempedyktige var de. Etter en hel del prøver på sykehuset var legen ganske sikker på at  han hadde hatt et hjerteinfarkt. Da vi dro hjem i ettermiddag var han bedre, men veldig sliten. Nå skal vi dra nedover igjen om en liten stund bare for å se hvordan det går med han. Forhåpentligvis er han litt bedre. Så langt ser det ut til at vi slappp med skrekken, men uroen er der enda naturligvis. 

Pappa har nok hatt et par tøffe år etter at min mor døde. Det må være tøft å bli alene når man er vant til å være to om alt. Nå håper jeg abre at han blir fort bra igjen..

Hvem oppdrar hvem?

Pontus og jeg er oppe tidlig i dag, han opplagt og leken, jeg heller trøtt og sliten, Morgenstund har gull i munn  heter det så fint, men jeg vet ikke helt akkurat nå. Hvorfor er  egentlig som gjør alle små barn så søte, kan det være laget slik fordi det skal være lett å elske dem og så få lyst til å ta vare på dem. Nå har Pontus vært her en uke og bare på den tiden har han vokst mye. Begge ørene er nå kommet på plass, han er leken og frisk slik en terriervalp skal være. Vi knytter bånd som komme rtil å vare i mange år fremover, vi forbereder oss  på mange små og store begivenheter sammen . Vi er i ferd med å oppdra hverandre. Jeg vet ikke helt hvem som har det verste jobben, men vi finner vel ut av det.

 

 

 

Jeg liker lørdager!

Jeg liker lørdager. Jeg liker at mannen er hjemme og vi kan gjøre ting sammen. Vanligvis ville vi dratt en tur til byen på lørdag formiddag eller finne på noe annet, men nå har vi en liten valp  i huset og vil ikke utsette han for å bli alene lenge av gangen. Det å være alene må også læres, men ikke fort og brutalt. Vi må gjøre det på en måte slik at han kan forstå at vi kommer tilbake. Vi er i gang med pottetrening og det krever sin mann når man bor i blokk. Vi kan ikke bare åpne døren og slippe han ut. Men det må til så det er bare å springe trapper opp og ned til det sitter. 

Nå har Jarle meldt seg frivillig som barnevakt og er glad til ettersom det er VM og han gjerne vil få med seg mest mulig av det. Så da kan jeg ta en pust i bakken og komme meg litt ut blandt folk. Men først en lang frokost med mannen, kanskje det blir omelett….

Travle dager!

Livet med småbarn kan være rimelig hektisk enda om barnet har fire ben og heter Pontus. De fire bena under en rund liten kropp raser rundt og gjør seg kjent, horisonten utvides litt hver dag og matmor må passe på at han ikke skader seg når nyskjerrigheten tar overhånd. Små skarpe tenner trenger noe å bryne seg på og det er ikke alltid lett å bli enige om hva som egner seg til det bruket. Nå skal pottetreningen starte for alvor og det betyr massevis av turer ut, Men det er også mansse kos, hengivenhet og latter. Han er så utrolig søt, man kan bare ikke unngå å bli glad i han. Jeg bare kjenner hvor godt det er å ha en hund i huset igjen. 

Min kjære mann har kjøpt I-phone 5 til meg. Hans gamle I-phone klikket og han måtte ha ny. Så ville han arve min Samsong som bare er et halvt år gammel og kjøpe ny  til meg. Min datter sier jeg er bortskjemt og hun tar nok ikke helt feil der. Men dersom han har glede av det vil ikke jeg ødelegge for han….. så det er for så vidt til å leve med. 

Nå daler det nysnø ned utenfor vinduet her jeg sitter. Jeg skal ta Pontus med ut og se om vi kan få ristet ute en liten skvett….