Reisefeber!

I dag raser reisefeberen i Romolslia. Helt til nå har det vært noe som skal skje en gang i fremtiden, ikke noe vi trenger tenke på før en annen dag. I løpet av dagen skal det pakkes og ordnes, man må ikke glemme å ha med noe av det man må ha med. Vi hadde egentlig tenkt å sykle til byen i dag for å sørge for kontanter og alt slik vi ikke har rotet oss til før, men det regner så vi får se etter hvert. Været er i alle fall slik at vi kan synes det er greit å dra avgårde. Så Rhodos gjør deg klar for nå kommer vi. Skjekket værmedlingen her i dag og det er meldt rundt 30 varme grader, noe som er bortimot perfekt. Sist uke var det 40 så da er vi glad vi skal reise denne uken. 

Egentlig liker jeg ikke for varmt vær og har vært litt bekymret for de 40 gradene som har vært en tid, men voila så datt dte ned til 30 og da er dte jo levelig….

 

 

 

Man er så mye her i verden!

Om man tenker ordentlig gjennom det er man mange ting her i verden. Man er for eksempel, ektefelle, mor, bestemor, datter, søster, venn, nabo og noen ganger kollega. Så er man god eller vond, snill eller slem, tykk eller tynn, engasjert eller likegyldig, glad eller ulykkelig…og så videre. Noen ganger fremstår man som noe man ikke er, spiller en rolle, er verdens beste skuespiller uten at noen vet det andre enn du selv. Prøver å være alt det andre forventer av deg. Men er det egentlig noen som kjenner deg fult ut på godt og vondt, den nakne usmikede versjonen som kanskje ikke alltid er det man burde være og ville noen kunne elske deg da? Det kan være slitsomt å være på topp hele tiden, spille sin rolle i livet, den lille brikken som må være med i puslespillet for å få alle blanke stykker tettet igjen. Jeg vet ikke om det er mulig å senke skuldrene helt på plass, men man blir nok bedre på det med årene.

Fasaden slår sprekker og sprekkene er synlige gjennom det forfallet som alle mennesker er utsatt for. Da jeg var liten likte jeg min farmors hender så godt. De var så vakre, slanke og fine, men det var likevel godt synlig at de hadde levd en stund på jorden. Jeg kunne sitte å se på henne, de rolige bevegelsene, myke og fine, blikket som var fast og bestemt, men, trygheten hennes om at hun viste sannheten om livet og de tingene som var viktig for henne. Den rolige gangen hennes mellom kjøkkenbordet og benken, hennes rolle i livet som hun var veldig bekvem med. Jeg tenkte at en gang i tiden vil jeg også få slike hender, kanskje bli som henne, men den gang ei…jeg har fremdeles rastløsheten i blodet, finner ikke roen og hendene mine er ikke blitt særlig vakre. Den roen som jeg trakter etter eksesterer nok ikke i min verden. Jeg er ikke trygg på at jeg råder over sannheten, tviler på det meste…men jeg selv kan godta alt det jeg er på godt og vondt og har blitt bedre etter hvert på de forventningene jeg har til menneskene rundt meg.

 

Hei sann!

I dag er vi hjemme igjen etter en ukes tid på hytta. Vårt barnebarn Andreas fyller fem år i dag og en slik dag vil vi ikke gå glipp av. Nå skal vi snart hente dem i barnehagen og så hjem til dem på bursdagsfeiring. Merkelig nok er det godt å komme på hytta, godt å være der, men nesten enda bedre å komme hjem. Nå skal vi være hjemme til lørdags morgen/natt før vi drar til Rhodos en uke. Jeg har fortalt mange ganger at jeg har verdens snilleste mann. Nå har han kjøpt Samsung Galaxy s 3 til meg, vet ikke helt om jeg fortjener det, men det er vel slik det sies, de største trolla har best lykke. Selv om jeg kanskje ikke er helt der enda da. 

På håndarbeidsfronten er det Ludviker og Soalner som gjelder. Min svigerinne skal ha to Ludvik og en Solan og min søster skal få en Ludvik  i bursdagsgave i september. Men jeg er jo egentlig slik, det holder aldri med en det må være mange når jeg først har lært det. 

Ellers så grubler jeg mye om dagen, savnet etter Terry sitter som et stort press i brystkassen. Bare å komme hjem og se at det mangler en er pyton. Men jeg vet jo av erfaring at tiden leger alle sår, og etter hvert vil det være de gode stundene man husker. Så er det vel greit å savne han. Dagnes lille bursdagsbarn hadde den beste innfallsvinkelen på denne saken da jeg måtte fortelle han at Terry var borte. “Er han i himmelen nå da ?”  Da dette ble bekreftet responderte han umiddelbart…”men der er det mange han kjenne”r…..egentlig en god tanke, tror jeg henger meg på den……

Det regner – hva ellers er nytt!

I natt har himmelen åpnet seg og øst regnvær ned over hyttetaket. Inneimellom hørtes det ut som om noen stod med en kjempebøtte og bare snudde den opp ned slik at alt vannet dundret ned over oss. Men hytta har tak og taket er tett så da går det bra likevel.
I går kveld fikk vi overaskende og hyggelig besøk av Gunnlaug og Torbjørn. Greit å ha litt sosial omgang også mellom all sløvingen.
Vi sliter enda med tapet av godgutten Terry, men det er også godt å tenke på han. Det er også godt å vite at han hadde det fint med oss og vi med han. Alle hundene vi har hatt har vært gode, alle har sin egen spesielle plass i hjertet mitt. Akkurat nå tenker jeg at jeg vil ikke trives uten hund, men den avgjørelsen har ikke sin tid akkurat nå.
Nå skal vi snart rigge oss til for å se kvartfinale i håndball på TV. Jentene har vel ikke fått vist seg helt frem enda, men vi lever i håpet. Kan være dette er den dagen da de trør til…..

Endelig!

Så er endelig bloggen oppe å går etter en uke hvor det ikke gikk an å komme inn. Det har vært en noe tøff tid ettersom vi mistet Terry for en uke siden. Stor sorg og stort savn, tårene triller bare jeg tenker på det. Man blir da utrolig glad i disse firbente kompisene våre. Ellers har uken gått med til maling og flikking på hytta, god mat og drikke og så en fin tur til Kristiansund nå i helgen. Vi har hatt noen få dager med finvær og mange med regn, men skal man feriere her på berget må man tåle litt vær.