En lang natt til ende!

Ryggen min har slått seg vrang. Et par dagers maling og vedbæring og thats that. Jeg hater de begrensningene kroppen setter nå. Jeg vil være smidig og bøyelig slik jeg var en gang før i tiden. Ikke slik det er nå da man gruer seg for hver gang man skal sette seg ned, må planlegge hvordan man skal få trusa på og så videre. 

I dag skal vi reise ut på hytta igjen, denne gangen uten Terry, men slik er det og slik vil det være. Alt i verden er forgjengelig og det må man bare akseptere. Natten har vært rimelig lang, tårene triller jevnt og titt, jeg har prøvd å lide i stillhet slik at Jarle får sin velfortjente søvn, men til slutt stod jeg bare opp og her sitter jeg. Terry kommer til å være savnet…lenge og det er greit for meg. Sorg til sin tid, glede til sin, slik livet er. Noen kommer og noen drar fra oss. Likevel er jeg glad og takknemlig for alle de 14 årene Terry har vært med oss. Ville ikke hatt det andeledes. 

En ulykke kommer skjelden alene heter det, selv om ulykken kan ha forskjellige grader. I går skulle jeg hente opp noe i fryseren, men der var ingenting fryst for å si det slik. En vemmelig lukt slo i mot meg straks jeg åpnet lokken, all maten var ødelagt, det avr bare å finne frem svartsekkene og få det ut i rasket. Etterpå var det bare å finsnakke med naboen og da dro fryseren på sin nest siste reise. 

En trist dag!

Dette har vært en trist dag på alle mulige måter. Nå gjør det vondt bare å skrive om det. Vår kjære firbente kamerat gjennom 14 fine år har forlatt oss og det er tristere enn jeg kan greie å formidle skriftlig. Men så er det nå engang slik at kjæledyr har sin tilmålte tid på jorden og Terry har fått levet ut sin tid.. Vi har ingen ting annet enn gode minner om en glad og lykkelig hund som var et fullgodt  og høyt elsket familiemedlem. Jeg vet av erfaring at etter hvert som den vonde sugende følelsen jeg har i kroppen nå slipper taket så vil de gode minnene  overskygge den tristheten og legge han godt til hvile i hjertet vårt sammen med andre vi har mistet. 

Ikke bare bare å felle trær.

Treet vi skulle felle i dag falt feil vei og landet delvis over taket og delvis over verandaen. Nå er det nok ingen her som sørger særlig over den gamle verandaen som uansett skulle byttes ut, men tak er gode å ha. Nå har likevel lært litt og vi har bestilt hjelp til å felle det siste av trærne som som står nære hytta.

I dag er det endelig litt sol å se noe som gjør tilværelsen litt bedre. Nå har vi snart vært her ute i en uke, men det kjennes ikke så lenge. Vi har fått beiset en vegg på anekset, felt tre store trær, ødelagt taket så noe har vi da og vise for oss.

Vi så en hval!

I går kveld så vi en stor hval rett nede i bukta her. Først hadde vi store problemmer med å forstå hva det var, men så kom den opp og blåste og da var det ikke lengre noen tvil. Da den gikk ned igjen så vi den lange ryggen rett under oveflaten. Et fantastisk syn, noe ingen av oss har sett før. I dag beiser vi anekset på hytta. Så skal jeg sy gardiner mens mannen i huset feller et tre eller to. Nå har det vokst igjen slik at det stenger for utsikten ned til sjøen. Det er ikke vær til mye annet så da kan man like godt gjøre litt nytte for seg. Men likevel….ferie er ikke det verste man har. Hadde vi bare fått litt finvær nå så hadde jeg ingen ting å klage på .

Finvær i dag.

Jeg våknet tidlig i morges av solen som skinte inn på soveromet. Nå sitter jeg ute under prasollen og bare nyter livet på solsiden. Sjøen er blank og stille, en måke har fått tak i en litt for stor fisk og nå er det fem stykker som sloss seg i mellom om fisken. Her er det den sterkestes rett som gjelder.. Terry snorker i vilden sky, han koser seg fælt her ute hvor han kan gå ut og inn som han vil. Likevel er han ikke langt unna, som regel ligger han der matmor er.

Halveis, herlig……

Taket i entreen på hytta trengte desperat et malingstrøk så ettersom det er kaldt og overskyet ute har jeg i hvert fall fått begynt. Det er litt tungt for meg å stå med armene oppe lenge av gangen så jeg tar noen pauser innemellom. Nå er jeg snart halveis mot dagens målsetting og begynner å se slutten. Jeg måler det meste av alle “må gjøre tingene” på denne måten. En fjerdedel…. hurra, halveis…..kjempebra, tre fjerdedeler ……halleluja, ferdig …..himmelrike. Maling går aller nådigst an, maling av tak er pyton. Så da så.

I dag!

Himmelen har åpnet seg og sender bøtter med kald ekkelt regn ned over hodene på oss. Vi sitter inne i en nyvasket hytte og hører på minnegudstjenesten. Denne saken er sikkert vanskelig å komme gjennom for mange. Selv om man prøver å fatte det ufattelige greier det ikke helt å rekke inn. Det er og blir uforståelig. Litt senere i dag kommer Ole- Martin og Grete på middag. Ellers er det ikke mye å finne på, dagen får gå sin gang i ro og fordragelighet.