God morgen!

I dag er bakken atter dekt av hvit ny snø. Man hadde vel heller kunne tenkt seg å se en annen mer vårlig farge, men det er det ikke jeg som bestemmer. I dag skal vi ikke gjøre mye, skal bare gjøre  et par ærender før vi lander i sofaen. Ellers er alt på det gamle. Nyhetene skriver om en ny ordfører blir tatt med buksa ned, rundt om kring i Europa jaktes det på høyreekstremister, SVs nye ledervelde består av ungt og dynamisk,sultent blod, man selger sex i solstudio?????, unge mennesker flykter inn i spillverden og så er det været da…

For mange har påskeferien begynt, vi avventer til onsdag, blir været bra drar vi på hytta, ellers så blir det hjemmepåske. I mellomtiden får vi kose oss som best vi kan….

Men jeg skal ikke sutre mere!

Nå har jeg sutret så mye over været at det må jeg la være i dag. Men om jeg skulle ha sutret over været ville jeg ha god grunn for det. Når trøndere møtes er ofte været innledningen til samtaler, nå nevnes det ikke mere, jeg  bare rister oppgitt på hodet, den du samtaler med rister på sitt og så er været utdebattert.

 I dag skal jeg bare gjøre koselige ting. På formiddagen skal jeg ha besøk av to venninder. Vi kaller det workshop, men det blir vel mest prat. Så i kveld kommer min far på middag. Jarle skal lage kjøttkaker av hjortekjøtt og så finnes det en stek for den som heller vil ha det. Jeg skulle vel ha pyntet litt til påske, men all påskepynten ligger på hytta så jeg får nøye meg de gule tulipanene jeg fikk av Hege forrrige dagen.

Nå skal jeg prøve å lure Terrygutten med på tur og så skal jeg lage kyllingsalat til Lillian og Anne kommer. Så da så….

 

I dag!

Ute er det grått og trist. Jeg har ligget våken i natt å hørt på regnet som aldri ser ut til å stoppe opp. Nå er det flomfare og rasfare an mas, men det bekymrer meg lite, jeg vil bare ha slutt på regnet. Mens jeg venter gjelder innesysslene, men jeg er utålmodig og tar ikke oppgaver som tar mye tid. Nå strikker jeg sjerf som skal bli til smågaver til venninder og slikt. Har fått litt dilla på å strikke dukker og dyr og har strikket mange slike. Ludviker er det blitt tre av, Solaner to og så en Arne og Carlos dukke.

Jeg er sjelden værsyk, men nå begynner det å røyne på. Jeg er av dem som må ut å røre på meg hver dag for å ha det bra med meg selv. Rastløsheten sitter i margen i denne kroppen. Nå sies det at det er ikke dårlig vær, bare dårlig klær, men de klærne som skulle kunne brukes nå bør være tapet godt i sømmene for å si det slik.

I dag skal jeg prøve å redde husmoræren, det trenges både vasking og stryking og vinduene er fulle av små spor etter klamme barnehender som i og for seg kan være nusselige, men helst ikke på vinduene. Så er det dags for tur med Linda i ettermiddag. Håper vi kan få en times opphold til da..

 

Det går opp og ned, men da er det jo balanse….

Her i trønderhovedstaden pøser regnet ned. Jeg sitter inne å lurer på om det aldri skal ta slutt. Imellomtiden tenker jeg tanker som hviler hodet og gir meg tro og håp om en fin vår og sommer. I går ringte jeg til en slekning sør i landet for å gratulere med dagen. Da satt de ute i noen og tyve varmegrader å spiste vaffler. Sannelig er det forskjell på skit og pannekake.

I dag skal jeg til behandling og da går den formiddagen inn i historien som nødvendig, men ikke særlig positiv. I ettermiddag er det full rulle med barnebarn, så veier vel det litt opp på den andre siden og gir dagen en slags balanse. Dagen blir ikke bare burde burde.

For et par dager siden kom skatteoppgjøret i posten. Av en eller annen grunn hadde jeg litt naivt innbilt meg at dette er året da jeg får penger tilbake. Før den bitre sannhet kom på bordet var jeg ikke det minste redd bare spent. Men Adam var ikke lenge i paradis. MInus 13.000 var ikke akkurat det jeg forventet. Jeg er av dem som betaler skatt med glede. Det er prisen for velferd og trygghet og det er verdt alle skattekronene. Men restskatt er en annen sak. Det skulle være forbudt ved lov.

Så må jeg bare si at synet av en viss Krekar på vei inn i svartemarja gledet mittt hjerte. Den mannen skremmer meg, nå vil han nok ikke bli omvendt av fengselsoppholdet, men en viss nemesis er det da tross alt i livet….så da så….

 

Regn og utålmodighet.

Dagen i dag har vært på den rolige siden. Hege som var hjemme med sykt et litt syk barn, og to friske kom på lunsj. Så gikk nå den dagen, men det var like greit for ute har det regnet det non stop hele dagen. Jarle kom akkurat søkkvåt inn gjennom døra etter å ha syklet fra jobb. Stakkaren har nok vært våt mere enn en gang i dag. Det virker ikke som det tar slutt med regnet.  Man kan virkelig begynne å lure på hvor det kommer fra alt sammen. Det var ikke akkurat slik jeg så for meg våren. Men nå kan vi i alle fall se de første hestehovene i grøftekanten også her i Romolslia. Blir nå litt glad for å se dem stå så standhaftig bare en meter fra brøytekantene. Nede i bakken her har også de første kattlabbene sprunget ut, så noe skjer da i alle fall.

Solan nummer to er ferdig strikket, montert og sitter ved siden av Ludvik i sofaen. Så strikker jeg på et sjal som er tiltenkt en ikke navngitt person i fødseslsdagsgave. Garnet er så tynt at man må strikke mange rader før det vises på arbeidet. Tar nok litt tid enda før det er ferdig. Ikke helt det jeg vil nå ettersom jeg er så utålmodig for tiden. Alt må gå fort og farlig….Og så vil jeg begynne på noe nytt og spennende…hele tiden…

Mandag igjen – er det mulig?

Etter en heller regnfull helg er vi på sporet igjen. Nå ser nok været ut til å fortsatt kunne bli på den våte siden, men det får man bare leve med. I dag skal jeg på sykkeltur med Anne på formiddagen. Og så i kveld er det tur med Linda. For meg er det en bra deal å ha denne faste avtalen med Linda. Det får baken over dørstokken og ut på tur et par kvelder i uken. Uten å vite at jeg skal møte Linda ville nok sofaen blitt en del dypere og bedre å sitte i. Nå har vi holdt på i mange år og skulle man ønske å regne på det ville det nok bli noen mil tilsammen. 

I går ettermiddag kom Hege, Bjørnar og barna på besøk. Bjørnar har vært i nordover i bgravelse for sin bestefar og var naturlig nok litt trist å preget av det. Men barna kan få en hver til å smile. De er bare så naturlig troskyldige og rett frem. Barna lokker frem det beste i meg, bestemorhjertet blir stort og varmt. Livet byr på så mange tilfeldigheter og alle tilfeldighetene legger seg sammen og så skapes noe nytt. Tenk på alle i så mange generasjoner av tilfeldigheter som skal til for at nettopp disse blir til.

Nå skal jeg lufte Terry en runde før husmora skal få en time og så er det sykkelen som står for tur. Ha en fin dag!