Det er lørdag!

Når man går på tur tidlig en helgemorgen i nysnøen føles det som om du er det eneste menneske på joden. Det er så stille, snøen demper alle lyder, det er ingen spor etter noen andre og man ser ingen andre. Det er en rar følelse, jeg vet ikke helt om det er ensomhet eller nytelse, kanskje begge deler på en gang. Egentlig liker jeg disse stundene, alene med meg selv, men likevel en del av noe annet og større. Ikke langt fra der vi bor er det store friarealer, kommer vi litt lengre ut i dagen kan man treffe andre hundeeiere der, men så tidlig på morgenen er du helt alene. Jeg kan gå opp i høyden og nyte utsikt over store deler av Trondheim by, eller jeg kan gå på gangstiene som enda ikke er brøytet langs blokkbegyggelsen. I dag er det heldigvis ikke så kaldt, men det har snødd mye og ingen ting er brøytet enda. 

I dags kal jeg få montert ferdig en genser til Andreas, Håkon fikk sin på onsdag da Pål var på besøk. Anne og jeg har strikket en hver, men hun liker ikke å monterer så det gjør jeg. Så har jeg bakt en kake som er i ovnen nå. Strykejernet står på oppvarming og bunken med strykeklær som er litt for stor etter min smak skal bort fra vaskerommet og inn i skapene,  stryking er det jeg liker minst av husarbeide, men nå kan jeg ikek la bunken vokse mere uten helt å miste motet.

I kveld er vi invitert bort på middag. Middag som jeg ikek har laget selv er ikke det verste jeg vet…så da så…

 

Beslutningskompetanse!

Det blir tur til Rhodos i august,  bestemt i løpet av ti minutter, men det er ikke så veldig ulikt oss å bestemme ting på minuttet. Ingen lider av beslutningsvegring her i gården, eller i alle fall ikke når det gjelder slike ting. Stusser litt likevel på hvorfor det skal bestilles så tidlig. Man vet jo aldri hva som kan skje i løpet av den tiden som kommer før det. 

En russisk dame jeg kjenner har det også greit slik, altså ingen beslutningsvegring, hun sier “I see…. I like….I buy” ikke noe problem i det hele tatt. Nå forutsetter det naturligvis at man har økonomi, men det var ingen problem for den damen eller rettere sagt hennes mann. Men økonomisk frihet i alle fall til en viss grad er jo ikke å fnyse av for noen av oss. 

I går fikk vi vår nye salong og alle hjerter gleder seg. Nå var jeg passe lei av den gamle utslitte sovesofaen. Jeg er som et barn  når det gjelder slikt, helt i himmelen. Når man skal bære tunge ting er foresten gode naboer et must, tre sterke karer og så jeg da,  måtte til for å få den først opp på verandaen og så videre inn i stua.

Så var det brillene, blir nok alternativ to, takk for hjelpen foresten. Nå har jeg akkurat skrytet på meg beslutningskompetanse og så må jeg likevel ha hjelp til å velge briller, nå ja, kanskje alternativ en, vi får se….må vel finne det ut i løpet av dagen.

 

 

Briller?

En av de tingene jeg ikke er så glad for, men bare må akseptere er at synet endrer seg etter hvert som man blir eldre. Etter at jeg ble 40 ble jeg nærsynt, noe som er mot det man forventer når de aller fleste blir langsynt i den alderen. Men nærsyntheten gjorde at jeg så litt mere på langt hold enn uten briller. Til og med jeg skjønner at det er en stor fordel å se litt på avstand for eksempel når man kjører bil.  Likedan blir TV tittingen mere givende når man kan lese teksten på utenlandske programmer.

Her om dagen da jeg var for å teste synet var nærsynheten endret seg i positiv retning, men så er jeg endelig blitt litt langsynt. Nok om det, poenget er at jeg må bruke briller og jeg liker ikke briller. Dette har ingenting med forhengelighet å gjøre, de er bare så i veien, man må ta de av og på og så er de aldri der de skal være. Her i huset er det noen som flytter rundt på brillene våre så vi bruker litt tid hver dag for å lete etter dem. 

Så er det forhengeligheten da, må man bruke briller så vil  jeg jo  gjerne ha noe som kler meg, men hva er det? Store briller, små briller, briller med farge og briller med svarte store rammer. Ikke vet jeg…Jeg er ikke særlig flink til å vite hva som passer til meg. Nå har jeg tre sett på hjemlån og et av disse skal jeg velge, men hvilken. Når jeg tar dem på meg ser jeg ikke, og når jeg ikke ser kan jeg ikke vite. Men så har jeg Jarle som pent måtte finne seg i å peke ut et sett. Så gjenstår det bare å håpe at Jarle har god smak når det gjelder briller. Men er det en ting man lærer i livet så er det at må man så må man. Brillene er nok kommet for å bli….så da så….

Ferie til Rodos?

I dag fikk jeg besøk omtrent før jeg hadde fått bukse på, da min sønn ringte å sa han var på vei. Det er ikke så ofte man har anledning til å møtes sånn midt på blanke formiddagen, men akkurat i dag ble det slik. Nå har jeg vært til behandling mens Pål har sittet i godstolen med en film, men nå er jeg tilbake og skal lage litt god lunsj til oss. 

I går ringte Anne-Lise og spurte om vi ville bli med til Rodos i august, i så fall må vi bestemme oss snart for det var ikke mange plasser igjen. Virker litt rart å bestemme seg for ferie allerde nå, men det er vist slik om man skal til syden.

Så fikk jeg medling fra Anne om at hun hadde meldt oss på et nytt flettekurs, denne gangen noe som så skikkelig vanskelig ut. Erfaringsmessig vet jeg at ser det vanskelig ut så er det slik, men den som intet våger inten vinner, så vi hiver oss uti og håper på det beste. Det er i alle fall godt å være to, da kan den ene oppfatte det den andre går glipp av og  motsatt.